Terror i Bakkehakkeskogen
Vesle Plapremus kom til seg selv i en grøft et godt stykke unna Bakkehakkeskogen. Hvordan han var endt opp der, visste han ikke helt. Men det hadde gått en god stund siden han sist var i Bakkehakkeskogen, som han dro fra fordi ingen ville gi ham mat etter at han begynte å spille reggealåter på gitaren sin. På landeveien hadde han møtt på tre røvere og sammen havnet de ut på en kraftig og lang rangel. Nå var han uten gitar og han var sikker på at røverne hadde tatt den. De var tross alt røvere. Han var deppa og bestemte seg for å returnere til skogen der han kom fra.
Tilbake i Bakkehakkeskogen fant han alle vennene sine døde, eller det vil si enten var de spist helt opp eller bare spist litt på. Der lå Bestemor Spissmus og Ekorn-Svendsen maltrakterte. Ekornmor og barna var så og si helt borte. Og han fant lille Morten Spissmus utenfor huset sitt oppspist helt inn til skjelettet. Ikke var det mat igjen inne hos ham heller. Det var Ugla som fortalte ham hva som hadde skjedd. De nye skogslovene til Bamse hadde ikke fungert så bra likevel. Tanken var god, mente ugla, men en bjørn er en bjørn og en rev er en rev. Og hvis alle skulle bli vegetartullinger var det rett og slett ikke nok mat i skogen til alle. Bamse hadde dessuten mistet både Brumlemor og sønnen Bamsemann til revejegerne som skjøt dem. Etter det mistet Bamse all sindighet. Han skiftet ham så og si og verden stod ikke til påske eller egentlig ikke mange ukene. Alle ble med ett fritt vilt og med flere sultne massemordere løse sa det seg selv at Bakkehakkeskogen ikke helt forble som før.
Forferdet satte Plapremus kursen mot huset til bakermesteren for å se om det var noe mat å hente der. Men han skulle på ny bli sjokkert over det han fant innendørs, for der lå reven så lang han var på ryggen og ulte fordi han hadde så vondt i magen. Han hadde forspist seg både på harer, kaker og pepperkaker. Plapremus så med en gang at det knapt var noe igjen til ham selv og ble både skuffet og mer sulten. «Nå har du det ikke så godt, Mikkel.» Reven greide knapt å røre på seg. «La meg være. Jeg skal nok ta deg til slutt, men ikke akkurat idag.»
«Men hvorfor har dere spist alle dyrene. Da forsvinner jo all maten.»
«Jeg gjør bare som en rev gjør, nå som Bamse gjør som en bamse gjør og ikke tvinger oss til å være noe vi ikke er.» Plapremus skjønte forsåvidt hva han mente, men det var likevel urettferdig at han skulle miste alle vennene han kjente.
«Det var synd med Brumlemor og Bamsemann», sa han til reven. «Ja. Det hele startet med at Bamsemann dro til stabburet på bondegården. Ikke skjønner jeg hvorfor de dro dit.»
«Oi, det kan være min feil», sa Plapremus uten å tenke seg om. Han følte seg med ett veldig skyldig, for det var han som hadde sagt til Bamsemann hvor lett det var å stjele mat der. Etter femtiårsdagen til Bamse hadde det vært litt manko på mat, så han hadde bare ment det godt.
«Var det du som fortalte dem om maten i stabburet? Bamse beskyldte meg for å ha gjort det!» Reven så ikke ut til å ha så vondt i magen lenger og han så mistenkelig på Plapremus som plutselig følte seg uvel.
«Jeg må gå. Takk for praten og lykke til med magen.»
Han hadde virkelig ikke lyst til å treffe på Bamse. Det var forresten kanskje best å dra videre for å lete etter gitaren hans og Plapremus fortet seg deretter ut på landeveien igjen. Han husket godt at røverne i fylla hadde fortalt hvor de bodde, like utenfor et sted som de kalte for Nikkedukkeby. Og omsider kom han til en ensom slette der det lå et høyt og rart gammelt hus. I bakgrunnen kunne han skimte en liten by og kjenne havluften komme imot.
En hyggelig bro-down en kveld utenfor Nikkedukkeby
Utenfor huset sitt satt Kaspar, Jens og Jonas rundt et bål og grillet løve. Det var blitt kveld og ganske så koselig med stjernene som var begynt å skinne på himmelen over dem. Jens var ekstra fornøyd. «Løven spiste jo stortåa mi så jeg synes det bare er rett og rimelig at jeg sitter her og spiser på foten hans.»
Kaspar var mindre fornøyd. «Vi hadde stor nytte av løven vår», sa han. «Hva skal vi gjøre nå om politimester Dumrian kommer hit?» Jonas som var mest glad i mat, var likeglad og sa «det blir som det blir, gutter. Politimesteren er blitt så rumpekjørt av Tante Huffameg i det siste at han knapt har noen baller igen. Og kommer han hit så spiser vi dem også». Alle lo høyt.
«Vi må spare litt kjøtt til pølsemakeren så vi kan bytte til oss noe sprit», sa Kaspar. Jonas nikket. «Ja, det hadde gjort seg med en dram nå. Men jeg synes synd på løven. Jeg savner den nesten litt.»
«Husk at det var den eller oss, gutter», sa Kaspar. «Ikke ville løven være hverken grei eller snill, og sultne som vi var alle sammen var det bare et tidsspørsmål før vi ville våknet uten noen tær eller med livene våre i behold». De nikket alle mens de spiste videre. Så hørte de en lyd og Plapremus kom frem.
«Halla, gutter. Takk for sist».
«Plapremus! Er det du som kommer på besøk?» Jens ble med ett henrykt, for de to hadde virkelig funnet tonen i fylla. «Jeg trodde du skulle hjem til Bakkehakkeskogen?».
«Nei, der er alle daue. Eller de jeg kalte vennene mine er daue.»
«Hva, er du ikke trist?», spurte Jens. «Ikke så veldig», sa Plapremus. «De var bare vennene mine fordi jeg spilte musikk for dem, og så ga de meg mat. De behandlet meg som en forbannet tigger som var til bry. Jeg var ganske lei av å godtgjøre dem hele tiden og den forbanna selvgodheten deres. Livet som musiker er hardt, skal du vite».
«Vi har det samme problemet her også», sa Kaspar. «Tante Huffameg styrer Nikkedukkeby med jernhånd. Hun vil alle skal være like og oppføre seg som henne, pompøse kjerring. Hun hater mannfolk og alle må holde kjeft hver gang hun synger».
«Ingen tør noe annet», sa Jens og lo.
«Og nå vil hun ha nye lover og regler etter at Gamle Torleif i tårnet døde. Hverken politimester Dumrian eller noen av de andre tør å si henne imot.» Kaspar spyttet i bakken.
Plapremus fikk litt av løvehalen til å spise på. Han var ganske sulten og takket pent.
«De lagde to nye lover i Bakkehakkeskogen og etter det gikk alt til helvete», sa han. «Alle stemte over det bortsett fra meg, og da fikk jeg plutselig ikke så mye å si».
«Der har du det. Hva er greia med å stemme over ting. Vi er jo som vi er, er vi ikke?» Kaspar var synlig irritert. «I Nikkedukkeby har vi også hatt en nikkedukkelov. Vi skal ikke plage andre og være grei og snill.» Han geipet demonstrativt. «Og forøvrig gjøre som man vil», hermet Jonas komisk.
«Men har dere sett gitaren min?» Plapremus håpet at han kunne få den tilbake nå. «Ja, den byttet jeg mot litt tjall oppe i tårnet hos Romeo», sa Jonas. «Inne i byen», spurte Plapremus. «Ja, du drakk jo opp det siste av spriten vår, så vi syntes det bare var rett og rimelig å bruke gitaren til å skaffe litt mer å ruse oss på. Du finner den helt sikkert i tårnet om du drar dit».
Plapremus nikket og var glad for at gitaren ikke var blitt ødelagt. «Men bare så du er advart», sa Jens. «Etter at Gamle Torleif døde har det bare vært tåke rundt toppen av det tårnet og med god grunn», sa han og lo. «Stakkars Romeo overtok i tårnet etter Torleif og er redd for å vise seg ute. Han vil heller sitte inne sammen med papegøyen Polly». Jonas lo. «De er hyggelige, altså, men de gjemmer seg der oppe for Tante Huffameg som noen forskremte tåkefyrster, og hun lar dem være for seg selv så lenge de ikke lager noe styr». Jens dunket til Plapremus og sa: «Vi har drømt om å røve oss et skip i havnen her. Så kan vi bli pirater og seile på de syv hav langt vekk herfra».
Jonas ristet på hodet og sukket. «Det var helt sjukt da Tante Huffameg kom hjem hit. Hun hadde seg med oss alle sammen. Det er klart at det var hyggelig å få seg litt, men at vi ikke hadde noe vi skulle sagt, det er sikkert. Og da hun ble lei dro hun inn til byen og sa til alle at vi hadde smelt henne på tjukka, og etter det har ingen turt å snakke til oss på dagtid og ikke var det jobb til oss lenger heller. Nå har vi bare kontakt med pølsemakeren som vi kjøper sprit av og Romeo oppe i tårnet som vi kjøper tjall av.» Jens måtte legge til: «Hos dem har også Tante Huffameg vært og forsynt seg grådig, og det er derfor de får lov å holde på med salg av sånt.»
Han sukket.
«Hun fikk ungen for en stund siden. Jeg lurer på hvem av oss den ligner på.»
Kaspar hadde vært stille en stund. «Gutter, jeg har tenkt litt. Disse lovene som de hele tiden lager passer jo ikke for oss. De skal liksom få oss inn en form som vi ikke passer inn i. Det er ikke naturlig. Vi er jo som vi er, er vi ikke?»
«Nettopp», sa Plapremus engasjert. «Akkurat som i Bakkehakkeskogen. Alt skal bli så bra, sier en eller annen velmenende idealist, og så herper de det bare til igjen med nye lover for å rette opp de gamle. Hvorfor kan de ikke bare la oss være?».
Jens var så enig at han nesten ikke kunne få sagt mer, men bare nesten. «Endelig en som tør å si det vi alle tenker. Senest i går hørte jeg at Tante Huffameg vil lage enda en ny lov som alle skal følge. Og så sang hun den idiotiske sangen sin igjen der hun er så sint og vil at alle skal være som henne – og så blir alt bra, liksom. Vi burde protestere mot dette!»
«Hva om vi klistrer opp noen plakater», sa Kaspar. «Der vi sier fra sånn at flere skjønner at dette er høl i hue».
«God idé», svarte Plapremus. «Jeg burde nesten laget en reggeasang til det her».
«Men hva skal det stå på plakatene», spurte Jonas.
«Hva med en tegning av Tante Huffameg der hun.. der hun..». Jens nølte litt og visste ikke helt hva han skulle si. «Der hun holder politimesteren i ballene», spurte Kaspar. «Nei, det er altfor smart», svarte Jens. «Det må være noe enkelt som alle kan forstå».
«Kanskje hun tar politimesteren bakfra, med en strap-on?» Jonas hadde fyrt opp litt av den tjallen som de fikk tak i for gitaren og var tydeligvis blitt kreativ.
«En politimester på alle fire med en slem Tante Huffameg pumpende bak, hmmm.»
Kaspar tenkte høyt mens han tok et dypt trekk. «La oss gå igang med å tegne, gutter!».
Heksen Tante Huffameg og den nye Nikkedukkeloven
Den neste dagen skinte solen flott på himmelen og Tante Huffameg var nokså fornøyd der hun patruljerte bortover gaten. Hun hadde for lengst fortrengt at niesen Cornelia hadde rømt fra henne sammen med den gode vennen Jonny. Jonny hadde lært å spille på hornet sitt av faren og da var det ikke vanskelig å få med seg Cornelia til å reise bort på eselet Barabbas. Nå danset de og spilte musikk sammen langt avsted, begge ting Tante Huffameg ikke satte pris på. Nei, med sønnen Lille Løvetann skulle det bli annerledes. Det var helt sikkert. Og Gamle Torleif hadde fått straffen sin for at Tante Huffameg mistet Cornelia. Hun hanket inn trikken som kom kjørende og sammen med trikkefører Ottesen stod hun fremst på trikken mens den kjørte. Barberer Torgersen og Kjøpmann Dahl nikket begge ærbødig da de kom kjørende forbi, eller om det var av ærefrykt.
Politimester Dumrian stivnet plutselig til som av skrekk da trikken kom kjørende. Det var som om han håpet at Tante Huffameg ikke skulle se ham om han bare stod stille. Men det virket ikke.
«Dumrian, nå kommer du hit». Trikkefører Ottesen stoppet trikken og politimesteren så ingen annen utvei enn å gjøre som Tante Huffameg forlangte. Han steg om bord, og så kjørte trikken videre.
«Jeg lurer på om vi skal gjøre noe med Kjøpmann Dahl. Statuere et eksempel, kanskje».
«Åh, er det nødvendig?». Politimesteren virket usikker.
«Han er så obsternasig, Dumrian».
«Jeg vet ikke helt», svarte han og holdt klokelig kjeft deretter.
«Ja, jeg får tenke litt på det», sa hun bestemt.
«Men den nye loven skal vi i alle fall implementere nå, Dumrian». Det var dette politimesteren fryktet, at hun skulle ta opp den nye loven som visstnok skulle gjøre det bedre for alle å ha det bra i Nikkedukkeby. Han hadde forsøkt å unngå Tante Huffameg i det lengste, men det lot seg selvfølgelig ikke gjøre i lengden. «Det passer litt dårlig inn i sangen min», forsøkte han seg på.
«Tullball, Dumrian. Bare hør:
Man skal ikke plage andre, eller si ting som ikke er bra.
Man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil.
Det passer jo utmerket».
«Men hvem skal bestemme hva som ikke er bra å si», lurte politimesteren på. «Nei, altså, hør nå her. Alle vet hva som er innenfor å si. Det er simpelthen bare å oppføre seg det. Bare vent, du, hvis noen skulle si et ondt ord om meg, for eksempel – ikke at det skulle være noen grunn til det – da ryker de rett inn i arresten hos deg. Er det forstått? Dette har vi jo snakket om, Dumrian.» Politimesteren hadde som nevnt ikke baller, noe hans kone lett kunne bekrefte, så det måtte bli som Tante Huffameg bestemte. Hun steg av på endestoppet ved utkanten av byen og trikkefører Ottesen kjørte trikken tilbake igjen med politimesteren om bord. De to mennene stod i stillhet ved siden av hverandre og smakte begge på Tante Huffamegs ord. Det smakte surt, men det var visst ingen vei utenom.
Mens Tante Huffameg stod der i byporten og så utover det åpne landskapet, fikk hun øye på noe som så ut som en rev nærme seg. Det var Mikkel Rev på vei til Nikkedukkeby på leting etter Plapremus. Vel fremme så de to nøye på hverandre.
«God dag, kjære Frue. Har du sett en plapremus her i byen?»
«Du milde, det var litt av et spørsmål, og du kan kalle meg for frøken og ikke frue», svarte Tante Huffameg bestemt. «Om forladelse», sa reven så fint han kunne med et flørtende blikk i øyet.
«Jeg ante virkelig ikke at en så flott dame kunne være en frøken og ikke noens frue».
«Da ville jeg i så fall ikke vært noens frue, men det ville vært min kar».
«Det kommer vel an på karen, det», repliserte reven tilbake. Det var lenge siden Tante Huffameg hadde møtt på en så freidig og lumsk kar, men så hadde hun ikke for vane å møte på rever.
«Hva vil du med denne plapremusen», spurte hun.
«Han har vært veldig slem og har en gjeld å betale til en Bamse. Jeg hjelper til med letingen».
«Det høres spennende ut», sier Tante Huffameg. «Bli med hjem til meg og fortell meg mer om denne Bamsen og gjelden som skal betales». Det var virkelig et tilbud reven ikke kunne si nei til. Han var sulten og som alltid klar for litt action, og denne dama så ut til å kunne takle litt av hvert.
Plakater i nattens mørke
Senere på natten kunne en røvervise høres langsetter bymurene. Det var de tre røverne og Plapremus som listet seg inn i byen. De hadde med seg mange plakater og moret seg oppriktig med å henge opp plakatene både her og der. Det var åpenbart at de hadde fått i seg en tår eller to, for dette var et svært morsomt pek å gjennomføre. De klistret opp plakater på bymuren, på vinduer og selv på trikken ble det hengt opp en plakat.
«Dette er fantastisk morsomt», sa Plapremus til de andre og alle lo så stille som de kunne.
«Jeg har hengt opp på politimesterens hus». «Og jeg på trikken». Men Kaspar overgikk dem. «Jeg hengte opp en plakat på døren til Tante Huffamegs hus», sa han til stor forlystelse hos alle.
«Skal vi ta en tur opp til tåkefyrstene», spurte Jens og pekte opp mot tårnet. «Kanskje vi kan finne gitaren din der?». Plapremus syntes det var en usedvanlig god idé og de fire nattevandrerne klatret dermed opp i tåken rundt tårnet helt opp til lyset som kunne skimtes innenfor.
Lite ante de at Mikkel Rev hadde stått og sett på dem i skyggene. Han ble med ett svært glad for at han hadde blitt så lenge hos Tante Huffameg, og la seg på firsprang over slettene for å si fra til Bamse.
Neste dags oppstandelse
Det har nok aldri før vært en mer anspent morgen i Nikkedukkeby enn akkurat den dagen. Plapremus hadde våknet tidlig og satt utenfor oppe i tårnet og nøt morgendisens sødme etter nattens moro til det han trodde var en god morgen. Men krakilske skrik endret på alt dette og ødela morgenen helt for ham. Han gjemte seg da en illsint Tante Huffameg kom til syne. Hun frådet rundt kjeften og var rød i ansiktet og så seg om etter plakatsynderne der hun marsjerte strengt mot Politimester Dumrians hus. Dumrian åpnet døren før hun kom frem og stod der halvt påkledd og vel så forvirret. På veggen hans fant hun enda en plakat og denne rev hun ned i et hurtig oppbyggende sinneutbrudd. «Se på dette, Politimester. Se på dette!».
«Det der er deg og dette skal forestille meg. Ser du det? For det første har dette aldri skjedd og for det andre er det nettopp derfor vi skal ha nye lover. Nye, oppdaterte lover!» Dumrian visste ikke hva han skulle si, men ble rent forferdet da han så seg selv på alle fire på plakaten. Flere av byens innbyggere var kommet ut og noen hadde sågar tatt ned plakater for å ta dem nærmere i øyesyn. Tante Huffameg var etter dem. «Det der er ikke å noe å se på. Gi meg dem». Hun begynte å plukke med seg plakater og ble helt andpusten av å kave så mye rundt og kort etter satte hun seg ned på trappen til politimesteren. «Nei, Dumrian. Hva skal vi gjøre med dette? Skjønner du at dette er voldsomt krenkende? Noen har åpenbart vært ute etter å ramme meg, ramme oss».
Kjøpmann Dahl stod i nærheten med en plakat i hånden og smilte litt av den. Tante Huffameg reiste seg hastig opp og gikk mot ham. «Står du der og smiler? Skjønner du ikke at dette er skadelig, en grov fornærmelse!?». Kjøpmann Dahl som hadde vært ute en vinternatt før og var i tillegg faren til Jonny som selv var ute på eventyr, syntes ikke dette var så ille. «Det er jo bare litt humor, Huffameg. Bare noen uskyldige rampestreker. Dette gjør da ingen harme». Og om ikke Tante Huffameg hadde eksplodert før, så var hun i alle fall i ferd med å gjøre det med disse ordene.
Men akkurat da kom en svær skikkelse gående inn i byen. Det var Bamse med blod på tann og ved siden av han gikk reven smilende. Reven gikk bort til Tante Huffameg. Han så på plakaten som hun hadde i hånden og smilte lurt til henne. «Dette vet jeg hvem er. Og la meg introdusere deg for Bamse. Sammen skal vi tre løse dette». Bamse ruget høyt over Tante Huffameg der han kom nærmere og hverken Politimester Dumrian eller noen av de andre i Nikkedukkeby hadde følt seg mindre enn akkurat da i nærheten av Tante Huffameg og hennes to, nye våpendragere. Bamse var grov i røsten og minst like rasende i blikket som tanten. «Kan jeg få se», sa han bestemt. Han holdt plakaten opp i luften og så rundt seg på alle i Nikkedukkeby. «Denne tegningen er tegnet av en som kaller seg Plapremus. Han er min fiende og den som skjuler ham er også min fiende. Og jeg er nådeløs mot mine fiender».
Oppe i tårnet hadde Plapremus sneket seg innendørs igjen, men alle der inne fikk med seg alt som skjedde. Bamsens stemme dirret og runget høyt ut over husene. «Vi har lett i huset til røverne, men der er det tomt. De gjemmer seg her i byen!» Han så på Tante Huffameg. «Kanskje vi skal gå hjem til deg og lage en plan. Det ser ut til at vi er ute etter det samme». Tante Huffameg var ikke den som sa nei. «Velkommen skal dere være begge to. Vi drar hjem til mitt hus og finner ut hvordan vi skal løse dette». Politimester Dumrian ble stående forskremt tilbake og visste knapt hvor han skulle gjøre av seg før han gjorde retrett inn i huset sitt.
Tilflukt i Nikkedukkeby
Oppe i tårnet satt Romeo og skalv mens han lagde seg en bong. Røverne satt bedrøvede i en sofa, mens papegøyen Polly hadde flydd sin vei. Plapremus klamret seg til gitaren sin og følte ikke for å spille mer. «Hvordan skal vi løse dette, gutter? Det her ble litt verre enn vi hadde tenkt.»
«Vel, vi er røvere og du er en mus. Jeg tror det smarteste er å skille lag her og nå», sa Kaspar.
«Vi røvere kan godt ta straffen til Tante Huffameg. Det er nok ikke mer hun kan gjøre mot oss som hun ikke allerede har gjort».
«Men jeg er da ingen mus», sa Plapremus. «Jeg bare ser litt annerledes ut enn dere, men på innsiden er vi jo alle like.»
Alle som var der ble stille av dette rare utsagnet og de så på hverandre et øyeblikk, Romeo, Kaspar, Jens og Jonas. Så brast de ut i en skikkelig latter som satt godt og lenge. Jens som likte Plapremus aller best, sa: «Okay. Vi har gått sammen inn i dette. Vi ville protestere med plakatene våre og det har vi jammen meg greid. Og det er vår rett å tegne det vi vil. Nå må vi komme ut av dette sammen.»
Plapremus nikket nærmest febrilsk til disse fine ordene og så på de andre.
«Det går nok ikke an å bli her», sa Kaspar som var den klokeste av dem. «Vi trenger et nytt gjemmested og kanskje må vi rømme fra Nikkedukkeby». Jens ble glad for å høre dette. «Nå, gutter. Nå skal vi ta sjansen og røve oss et skip. Jeg vil seile de syv hav». «Spørsmålet er bare hvor vanskelig det vil være å holde oss skjult», sa Kaspar. «De tre fascistene kommer garantert til å lete her oppe». «Vel», svarte Plapremus, «jeg vet om ett sted de ikke kommer til å lete».
Litt senere snek de seg ned fra tårnet da de var sikre på at ingen så dem. De gikk ned en etter en mens de andre holdt vakt, og så listet de seg i skyggene fra hus til hus helt til de kom frem til Tante Huffamegs hus. Der inne kunne de høre at Tante Huffameg var blitt svært dus med de to våpendragerne. «Vi skal styre denne byen sammen, gutter. Endelig har vi fått litt muskler hit og to skikkelige karer med tæl. Dere kan bo her så lenge dere vil med meg». De kunne høre Bamse brumme og reven smatte til dette. Og så trampet de alle ut av huset til Tante Huffameg og da listet de tre røverne og Plapremus seg inn bakveien.
Slutten på denne fortellingen
Inne i huset til Tante Huffameg fant de Lille Løvetann sittende i en lekegrind. Han lignet jammen meg på alle de tre røverne, så det var både pussig og litt skrekkelig på samme tid. Lille Løvetann smilte stort til Kaspar da han løftet opp gutten. «Du skal bli med til sjøs, gutten min. Nå er du reddet!»
Friheten til de fem lå ikke i Nikkedukkeby eller bortenfor røverhuset utenfor byen. Den ventet på en seilskute i havnen som snart skulle bli gjort om til en skikkelig piratskute. Papegøyen Polly kom flyvende etter da skipet seilte ut av havnen og den slo seg ned oppe i masten der Plapremus satt på en utkikksplass og så tilbake på kontinentet som de aldri ville vende tilbake til. En sang kunne høres fra de fire piratene under ham. Plapremus tok frem gitaren sin. Han satte seg godt tilbake og begynte å plinge med. Nå ventet de syv hav.
I Nikkedukkeby ble nye lover utformet som forbød både tegninger, musikk og dans. Bamse og Mikkel Rev styrte over lovene sammen med Tante Huffameg, og Politimester Dumrian hadde ikke noe han skulle ha sagt, akkurat som før. Og om noen av innbyggerne i Nikkedukkeby merket noe forskjell, det gjenstår å se.
