Renessansemaleren og -forfatteren Vasari (1511-1574) undres i sine skrifter over hva mennesket malte før Syndefloden(!). Smak litt på det spørsmålet. Fra sitt ørneperspektiv er Vasaris undring egentlig et uttrykk for en overbevisning om at mennesket har tydd til maleri som formidlingsform til alle tider.
Plinius den eldre (23 e.Kr. – 79 e.Kr.) forsøker å gi et svar på undringen. Han hadde som mål å samle all menneskets visdom i én bok. Resultatet var det omfattende verket Naturalis Historia, og selvsagt inneholder verket en beskrivelse av maleriets opphav.
I kapittel fem av bok XXXV skriver han
«Vi har ingen sikker kunnskap om opphavet til maleriet […] Egypterne hevdet at det var oppfunnet blant dem selv, seks tusen år før den ble overlevert inn til Hellas; helt åpenbart ufortjent selvskryt. Når det gjelder grekerne, sier noen at det ble oppfunnet i Sikyon, andre i Korint; men de er alle enige om at det har sitt utspring i å spore linjer rundt menneskeskyggen.»
Butades fra Korint
Det kommer altså frem at det ikke kan slås fast hvor eller hvordan maleriet fikk sitt opphav. Men det finnes likevel en myte som omhandler menneskets trang til å spore linjer rundt menneskeskyggen. I kapittel 15, forteller Plinius den eldre den nå berømte myten om Butades fra Korint.
«Han gjorde oppdagelsen gjennom datteren, som, svært forelsket i en ung mann som skulle ut på en lang reise, sporet ansiktsprofilen hans, som ble kastet på veggen av lampens lys.»
Butades var en pottemaker, og brukte datterens omriss av ansiktsprofilen til å lage en leireskulptur i samme form. Derfor forteller myten også om skulpturens opphav, og vitner om det tette slektskapet mellom maleri, tegning og skulptur.
Som enhver god myte, forteller også myten om Butades fra Korint noe om det arketypiske ved mennesket. Myten vitner om at opphavet til menneskets trang til å male, tegne eller skulpturere munner ut i kjærlighet. Datteren klarer ikke å skille seg fra sin drømmemann før hun har et fysisk minne av ham, et minne som har gått gjennom hennes eget sinn før det er fanget på veggen i form av et omriss tegnet av hennes egen hånd.
Et omriss kan gjennom menneskesinnet fylles av minner. Når datteren ser på omrisset av sin elskede som har begitt seg ut på en lang reise, kan hun fylle inn det som mangler av detaljer i sitt eget hode. Omrisset hjelper henne til å minnes sin kjære slik hun husker ham.
Poetikkens kraft
Klassiske malerier – altså, poetiske malerier – har gjerne en sterkere effekt på publikum enn fotorealistiske bilder fordi de kan formidle minner, snarere enn faktiske omstendigheter. Poetikk innebærer dramatisering, og minnene vi danner oss er ofte poetiske. Når man minnes en skjellsettende hendelse, er det ofte en dramatisert versjon av hendelsen man sitter igjen med i hodet.
Man kan huske sitt første kyss som en nærmest magisk opplevelse, når den kanskje i virkeligheten var litt klønete. Når man husker en krangel, kan man minnes motstanderen som et ubehøvlet monster, når det kanskje var en selv som var urimelig. Men hva betyr vel det? Minnene er der og påvirker hvordan man anskuer verden.
Kjærlighet til sine minner
Datteren til Butades ville sitte igjen med et minne av sin store kjærlighet. Tegningen på veggen skulle hjelpe henne med å huske en hun elsket. Tegningen på veggen skulle hjelpe henne til å gi slipp på en hun ikke ville skilles ad med. Tegningen på veggen skulle hjelpe henne med å bearbeide sorgen gjennom å bære med seg minnet hun hadde av ham da hun elsket ham som høyest.
Alt er forandring, og det er fryktens opphav. Nyforelskede par kan hviske hverandre i øret, «Måtte du aldri forandre deg!», selv om de er smertelig klar over at det er uunngåelig. Jevnt og tidt ønsker man at tiden kunne stått stille fordi man er eller var i et så lykkelig øyeblikk. Gjennom malerier kan den det. Poetiske fremstillinger – gjennom maleri, tegning og skulptur – er manifestasjoner av minner som en kan kjenne igjen og fortape seg i. Maleriet har sitt utspring i kjærligheten til sine minner.
