For Per Christian Ellefsen ble rollen som Immanuel Kant et møte med en helt ny verden

Publisert 2. september 2020 av

– Jeg har alltid vært fascinert av mennesker som ikke klarer å leve opp til det de prediker, sier Per Christian Ellefsen, som spiller hovedrollen i Odd Nerdrums teaterstykke Immanuel Kants siste dager, som settes opp av TBS Gallery og Sivilisasjonen. 

Ellefsen tar en pause fra studering av manus for å dele sine tanker rundt stykket og hvordan det å spille gamle herr Kant ble et møte en helt ny verden. 

Det vågale skaper dramatikk

I teaterstykket, som aldri før er blitt satt opp i Norge, får den aldrende herr Kant besøk av spøkelset til maleriforfalskeren Han Van Meegeren, som påstår at filosofien til Kant har ødelagt livet hans. I disputten mellom spøkelset og filosofen blir forbudte lengsler og mindreverdighetskomplekser avslørt – en menneskeliggjøring av en historisk skikkelse.

– Stykket er en kamp mellom Nerdrums kunstsyn og Kants kunstsyn, og hva dramatikeren opplever at denne filosofien har gjort med oss. Det skal være litt vågalt. Man skal ha lov til å spisse meninger og standpunkter. Det er det som skaper dramatikk, og dét er det masse av i dette stykket, sier Ellefsen.

Han er ikke så opptatt av skillet mellom oppdiktning og historisk korrekthet, og mener at en dramatiker må kunne ta seg friheter når det kommer til tolkning av historiske karakterer.  

– Det Odd Nerdrum har gjort i dette stykket er at han har bygget videre på det man vet og utviklet trekk ved denne personen som er sannsynlig. Det er i hvert fall ikke noe som ikke kunne ha skjedd. Jeg synes det er nettopp dét en dramatiker skal få lov til å gjøre. Det er ikke en biografi vi spiller på noen måte, understreker han.

previous arrow
next arrow
Slider

Unikt samarbeid

Ellefsen innrømmer at det er unikt at et tidsskrift og et galleri går sammen om å sette opp et klassisk teaterstykke. 

Aftur S. Nerdrum, som er initiativtager til oppsetningen, har tidligere uttalt at ettersom Nationaltheatret refuserte stykket, bestemte Sivilisasjonen seg for å ta saken i egne hender og sette opp hennes fars stykke.  

– Hva tenker du om at Sivilisasjonen, som et kulturtidsskrift, ikke bare skriver om kultur, men nå også produserer kulturtilbud? 

– Det er akkurat slik man må jobbe. Teaterinstitusjonene er så presset, og de er «seg selv nok» mange ganger. Det finnes det også mange gode grunner til. Økonomien er så presset, blant annet.

– Hvordan er det å spille stykket i et galleri?

– Det de har gjort på TBS Gallery er helt fantastisk – tenk å lave et teater i bakgården. De er så profesjonelle; å sette opp et teater er ikke lett. Jeg har alltid satt pris på det å ta del i utveksling med andre deler av kulturen. I en tid som dette, med så mange utfordringer for kulturlivet, er det rett og slett gøy å kunne gjøre noe slikt. 

Å leve er å ta sjanser

At Ellefsen, som er en av Norges mest respekterte og dyktige skuespillere, skulle takke ja til å spille hovedrollen i en relativt liten oppsetning er ingen selvfølge. Han forklarer at motivasjonen bak å bli med på prosjektet, var spenning og ung entusiasme.

– Å gå inn i ting som er spennende er noe jeg alltid har likt. Mange har spurt meg om jeg virkelig tør å bli med på et prosjekt med så mange «uskrevne blad» og mennesker jeg ikke kjenner, men for meg er noe av det største i livet å gå inn og møte en verden jeg ikke har vært kjent med, sier han.

Det handler om å ta sjansen på livet, forteller han ettertrykkelig.

For Ellefsen fungerer det å ta sjansen på livet nærmest som en læresetning. Innsikten oppsummeres godt i et dikt, som han ofte refererer til på arrangementer med interesseorganisasjonen Mental Helse, som han har jobbet mye med etter sin rolle i Elling-filmene:

Å ta sjansen er veien til frihet.
Å le er å ta sjansen på å vise klovnen i seg.
Å gråte er å ta sjansen på å vise følelser.
Å møte andre mennesker er å ta sjansen på å involvere seg.
Å uttrykke følelser er å ta sjansen på å vise sitt sanne jeg.
Å fortelle sine ideer og drømmer er å ta sjansen på å miste dem.
Å elske er å ta sjansen på å ikke bli elsket.
Å leve er å ta sjansen på å dø.
Å håpe er å ta sjansen på skuffelser.
Å forsøke er å ta sjansen på å mislykkes.
Men sjanser må tas, fordi den største faren i livet er 
å ikke ta sjanser i det hele tatt.
En person som ikke tar sjanser på noe,
gjør ingen ting, har ingen ting, er ingenting.
Han unngår lidelser og sorger,
men han kan simpelthen ikke lære
å føle, forandre, vokse, elske, leve.

(Ukjent forfatter)

Da Odd Nerdrums maleri «Talent» ble avduket på TBS Gallery i forbindelse med oppsetningen av stykket, kom selveste Immanuel Kant (i Ellefsens skikkelse) og gav sin interesseløse dom over maleriet. Foto: Julie Brundtland Løvseth.

Skuespillere er ikke bortskjemt

Ellefsen forteller at da han ble ringt opp av Aftur S. Nerdrum, som spurte om han ville spille hovedrollen i stykket, kjente han hverken til Aftur eller hadde visshet til at Odd Nerdrum hadde skrevet teaterstykker. 

– Jeg har bare beundret Odd som en stor maler, som vi skal være uendelig glad for at er i dette landet. Han betyr mye for hvordan folk ser på oss internasjonalt, og representerer noe veldig spesielt. Han er en av de som jeg kaller «de uredde». Han tør å gi seg selv oppgaver som er uhyre kompliserte, og bruker et helt liv på å utvikle dette, sier Ellefsen.

Etter å ha lest stykket, ble han raskt overbevist over Nerdrums evner som dramatiker. 

– Når jeg ser at Odd er en så dyktig dramatiker, synes jeg det er et privilegium å være med på dette. Det er bare gode roller i dette stykket, og Kant-rollen er på ingen måte noe unntak. Det er en fantastisk rolle.

Han trekker frem hvordan han opplever at replikkene er naturlige og flyter så godt, i tillegg til alt det underliggende i handlingen. Alt i alt, forteller Ellefsen, snakker stykket godt til ham:

– Det har vært en fornøyelse å gå inn i dette stykket og Odd Nerdrums verden rundt Kant. Som skuespiller er man ikke bortskjemt med slike roller, avslutter Ellefsen og dykker ned i manus igjen. 

Immanuel Kants siste dager settes opp av TBS Gallery og Sivilisasjonen. Trykk her for billetter til forestillingene 4. og 5. september.

Med et skråblikk på kunstverden undrer jeg meg innimellom hvilken
Ordene taler. Men man må lære seg å lytte til
Etter to årtier med krig har nasjonale og internasjonale medier