Mytenes terapeutiske kraft – mytologien som subjektiv sannhetssøken

Publisert 10. juli 2021 av

Livet kan være fint. Men også smertefullt. Å være til er litt for komplisert til at man med rimelighet kan forvente å komme seg helskinnet gjennom. Vi trenger en eller annen form for fortelling om oss selv og verden for at livet ikke skal bli vanskeligere enn det nødvendigvis må være. Den mytologiske arven vår kan inspirere, speile og berike slike fortellinger.

Før psykologien var filosofien. Før filosofien var mytene. Disse tradisjonene kan på mange måter sees som tre sider av samme sak. Blant annet fordi de alle opererer med en intensjon om å søke en form for sannhet. Nærmere bestemt en sannhet om hva det vil si å være menneske.

Mytene formidler en form for eksistensiell livssannhet. Dette må ikke forveksles med historisk sannhet. Alle forsøk på å forene mytologisk sannhet med historisk sannhet risikerer å bli noe som både er fordummende og uvitenskapelig (*kremt* Dan Brown *kremt*). Men verst av alt: Å redusere mytene til historisk sannhet risikerer å redusere deres viktighet. Eksistensfilosofen og teologen John Macquarrie kaller mytene for en form for «proto-eksistensialisme.» Hans poeng er at kraften fra disse fortellingene nettopp kommer fra hvordan de forsøker å belyse grunnleggende, universelle konflikter, innbakt i tilværelsen. Dette er mytenes raison d’etre. Ikke som historiske dokumenter; men som levende inspirasjonskilder til praktisk livsvisdom. De hadde neppe overlevd i vår kollektive bevissthet hvis ikke.

Man kan selvfølgelig argumentere for at mytene simpelthen har overlevd fordi de er gode historier, eller fordi de har vært nyttige med tanke på å bygge opp stammens, folkets eller nasjonens identitetsforståelse. Men jeg tror ikke det. Jeg tror de har overlevd og vil fortsette å overleve, også fordi de sier noe om hva det vil si å være menneske. De videreføres fordi de snakker til oss. I vårt liv. I det følgende kommer noen forsøk på å sannsynliggjøre denne påstanden.

Gilgamesj og erkjennelsen av tilværelsen som grunnleggende begrenset

Gilgamesj -eposet er en av de eldste skjønnlitterære tekstene vi kjenner til. De eldste tekstfragmentene er nesten 4000 år gamle. Gilgamesj var konge i Uruk, i Mesopotamia, i dagens Irak. Tapet av hans beste venn i kampen mot et monster, fører han inn i en fortvilet kontemplasjon over sin egen dødelighet. Gilgamesj bestemmer seg derfor for å legge ut på en episk reise for å finne kilden til evig liv. Etter å ha overvunnet mange farer og hindringer må Gilgamesj til slutt gi opp jakten. Han må vende tilbake til Uruk vel vitende om at han skal dø, og vier derfor heller livet sitt til å bli en så god og rettferdig konge for byen sin som mulig.   

Moralen i Gilgamesj-eposet er prikk likt det eksistensfilosofien Jean Paul Sartre kom med nesten 4000 år senere: Vi kan ikke fullt ut transcendere vår faktisitet. Eller sagt på en annen måte: Vi kan ikke tre ut av de rammene som for eksempel vår biologi, og fysikkens lover legger for oss. Gilgamesj kunne ikke, og skulle ikke, søke udødelighet. Dette er gudenes privilegium. Alle oss andre må streve med vissheten om vår egen nært forestående ikke-eksistens og meisle ut en tilværelse for oss selv i skyggen av vår egen dødelighet. Det går altså en direkte linje fra de gamle sumerere som følte at denne historien snakket til dem og deres eksistensvilkår, og frem til de som strever med å forsone seg med sin egen dødelighet den dag i dag. Slik er mytenes kraft.

Pandoras krukke og det vanskelige håpet

I gresk mytologi hører vi om Pandora, den første menneskekvinnen og hennes beryktede krukke (ofte feilaktig oversatt til eske). Ifølge Hesiod sendes hun som «gave» til menneskeheten fra Zevs. Alle som har lest Homer vet at å ta imot gaver fra grekere, enten det er fra guder eller mennesker, sjelden er en god idé. Pandoras inntreden blant menneskeheten blir ensbetydende med at all verdens lidelser slippes ut av krukken, og har vært med oss siden. Bortsett fra håpet. Hesiod forteller oss nemlig at håpet blir liggende igjen i bunnen av krukken.   

Er det så en trøst eller forbannelse at håpet ligger igjen? Om det strides de lærde. Jeg tenker det kanskje kan være begge deler. Håp er nødvendigvis tvetydig. Det kan være ens beste venn eller ens verste fiende. Sannsynligvis lever vi i en kultur som romantiserer håpet. Men som psykolog ser jeg også hvor destruktivt håpet kan være. For eksempel håpet om at mor en dag vil bli omsorgsfull, eller håpet om at partneren en dag vil slutte å slå.

Den antikke erkjennelseshorisonten som muliggjorde fortellingen om Pandora og håpet, må ha innsett noe om håpets tvetydighet som vi kanskje har glemt, eller i alle fall trenger å bli minnet på: Legitimt håp – håp en med rimelighet kan holde på – kan være noe som holder oss oppe gjennom nesten alt. Det er et enormt resilienspotensiale i håp! Men det kan også holde oss nede. Vi kan bruke et helt liv på å klamre oss fast til urimelig håp og det er fullt mulig å ødelegge seg selv gjennom å ikke gi slipp på det.

Selverkjennelsens pris: Utgangen fra paradis, Odin og Promethevs

Mange har forsøkt å vise til gjennomgående «arektypiske» grunntema i forskjellige mytologiske tradisjoner (Carl Jung og Joseph Campell er kanskje de to mest kjente teoretikerne). Vitenskapeligheten til slike teorier er muligens så som så. Det er dog fortsatt forunderlig hvor mange tematiske likheter som går igjen i forskjellige mytologiske tradisjoner med lite direkte kulturkontakt. Dessuten er spørsmålet om vitenskapelighet en avsporing: Deres terapeutiske kraft er ikke betinget av at de faktisk har arketypiske ideer i seg, men av at vi velger å lese dem på den måten.

Ett motiv som alltid har slått meg som påfallende er hvor mange sentrale myter i forskjellige kulturer som peker på sammenhengen mellom selverkjennelse og smerte. For eksempel fortellingen om «syndefallet» i Første Mosebok. Historien kjenner alle: Adam og Eva lever som de første mennesker i harmoni og fordragelighet i Edens hage, helt til de fristes av slangen til å spise frukten av kunnskapens tre (Slangen er før øvrig er et gammelt sumerisk symbol på kunnskap). Som et resultat fylles de av skam fordi de virkelig «ser seg selv» for første gang. Straffen er å bli forvist fra Paradis og inn i den «virkelige verden» fylt av lidelse og død. Dette er en fortelling som handler om å miste illusjoner. Paradisiske fantasier om et liv i fred og fordragelighet, er besnærende men upraktiske. Å leve med andre mennesker er også å miste «paradisiske» illusjoner om verden og seg selv. For eksempel: Selv om du «smiler og er glad for hver dag som går» eller «tenker positivt» så vil du før eller siden havne i konflikt og ufred med de rundt deg. Synd, men sant. Fortellingen om utgangen av paradis viser oss hvordan de ubehagelige sannhetene er bedre enn de komfortable illusjonene.   

En annen skikkelse som straffes av gudene for sin ulydighet er titanen Promethevs. Han dømmes av Zevs til evige pinsler i Tartaros (som med litt godvilje kan leses som de gamle grekernes versjon av Helvete). Der fikk han gleden av å daglig våkne opp av at en gribb hakket ut leveren hans. Hva var så forbrytelsen han ble straffet for? Å gi mennesket kunnskap, om ilden og om håndverkskunsten. Og hva var menneskets straff for denne kunnskapen? Den allerede nevnte Pandoras eske, med all verdens plager. Promethevs lider sammen med menneskene. Fordi han brakte dem kunnskap, og dermed også muligheten til å begynne å kjenne seg selv.

Også vår egen førkristne mytologiske tradisjon har fortellinger om selverkjennelsens pris. Odin var gudenes høvding og menneskenes skaper. Han var også den viseste av alle gudene. Men denne visdommen kom ikke gratis. For å drikke av visdommens brønn, måtte han ofre sitt eget øye. At det akkurat var et øye er neppe tilfeldig: for å virkelig se, måtte Odin gi opp den måten han allerede så på, i alle fall delvis. Men kunnskapstørsten var ikke stilnet. Derfor lot Odin seg ofre. I ni dager og ni netter lot han seg selv henge fra Yggdrasil-asken, halvt død, halvt levende. Gjennom smerten og nærheten til døden kom visdommen.         

Det alle disse mytene synes å antyde er at kunnskap har sin pris. Når vi lærer noe så mister vi også noe: å oppdage at verden er mindre paradisisk gjør oss mer effektive, men kanskje også mindre tilfredse. Den mest smertefulle kunnskapen, er kunnskapen om oss selv. Å utvikle seg som menneske koster. Men alternativet er verre. Stagnasjonen og selvbedraget er en utilfredsstillende måte å være i verden på. Det er også veldig upraktisk. I psykoterapi så er målet derfor ofte en form for funksjonell desillusjonering: Å bli mer selvbevisst, å se mer av sin egen eksistens for det den er og å se tomheten og hykleriet i våre egne livsprosjekter. Livet er for vanskelig til at vi kan leve som naive barn, som Adam og Eva før syndefallet. Vi må leve som bevisste voksne. Vi må bevege oss mot selverkjennelsen, og den veien er alltid vond. Og som Promethevs må vi noen ganger gjøre opprør mot de etablerte strukturene rundt oss, vel vitende om straffen som venter. Vi må også noen ganger gi slipp på synet, og kanskje tåle og se dårligere, for å se sannere. Noen ganger må vi til og med ofre deler av oss selv, for oss selv. Akkurat som Odin i Yggdrasil-asken.

Vi trenger mytene

Alle som noen gang har satt sin fot i et kirkerom, et galleri eller i et museum, vet hvor viktig kunnskap om mytene er for å forstå det man ser rundt seg. Disse dannelsesarenaene formidler mytologiske fortellinger som ligger der klare for å berike livene våre. Kanskje vi i dag ikke har like stor mulighet til å benytte oss av denne arven? Kanskje vi som samfunn ikke lenger holder dannelse oppe som et ideal i like stor grad som vi burde? Eller kanskje ikke.

Uansett så tror jeg vi trenger å beholde kontakten med mytene. Mye fordi de har en skjønnhet i seg som vi fortjener å ikke gå glipp av, men først og fremst fordi mytene gir oss en form for praktisk livsvisdom som vitenskapen og filosofien, (eller for den saks skyld skjønnlitteraturen) ikke er skodd for å gi. Den mytologiske sannhetstradisjonen gir oss nemlig den destillerte livsvisdommen til hundrevis av foregående generasjoner som alle strevde med de samme grunnleggende problemene som vi gjør i dag. Freud så dette. Jung så dette. Derfor brukte de også ofte mytene som et utgangspunkt for sin psykologi. Eksistensfilosofen Søren Kierkegaard så også dette. Ifølge ham lever vi alle livene våre i spenningsfeltet mellom øyeblikket og evigheten.

Jeg tror mytene kanskje er vår beste livline til evigheten, i den forstand at de er de beste kildene til de evige sannhetene om det å være menneske. Å miste kontakten med den mytologiske fellesarven vår vil derfor være å risikere å miste kontakten med noe vesentlig i oss selv.

Ole Magnus Vik er psykolog og filosof.

Bergen Filharmoniske Orkester og Oslo-Filharmonien lanserer i disse dager en
Ifølge Eline Dragesund, den fremadstormende norske designeren i Oslo, er
I Munchmuseets utstilling Svaneprinsessen – russisk kunst 1880 – 1910