Brisen begynner å bli kjølig og småfrekk. De Rembrandt-farvede bladene daler ned og gjør sin sensuelle dans i luften. Myndighetene har løftet på restriksjonene. Meterstaven – om du noensinne har brukt den – kan brekkes. Denne høsten kan man nusse og kose med hverandre uten å tenke på Bent Høie, som altfor lenge har vært et mentalt tredje hjul på vognen.
Det er atter på tide å pakke seg inn i et teppe, koke opp kakao og se på en romantisk film i høstferien. Redaksjonen i Sivilisasjonen har samlet et knippe anbefalinger til romantiske filmer som man kan varme sitt hjerte på når verdenen utenfor fryser til.
1. Et rom med utsikt (1985) av James Ivory
Det kommer tider i de flestes liv der man ønsker å flykte inn i en annen verden fylt av gode og edle mennesker, der den mest begredelige man møter er en snerpete prest. Et rom med utsikt (1985) åpner en slik verden – til glede for den romantiske og sentimentale sjel. Det er Merchant Ivory Productions, med James Ivory som regissør, som står bak denne makeløse filmatiseringen av E.M. Forsters roman, som utgjør et av filmhistoriens aller mest fornøyelige verk.
Vi følger Lucy Honeychurch, som er i Firenze med sin overbeskyttende tante. På pensjonatet møter de en mengde uforglemmelige karakterer, deriblant fritenkeren Mr. Emerson og hans filosofsønn George. Til Puccinis gåsehudtoner blir Lucy tatt med storm av den ukonvensjonelle George på de italienske sletter, men hun gripes av frykt og fornekter sin hengivelse. Tilbake i den lille engelske landsbyen Surrey gjør Lucy som det forventes av henne og hasteforlover seg med den pertentlige og snobbete Cecil Vyse. Hennes tilsynelatende trygge fremtid tar en ny vending når kjentfolk fra Firenze plutselig flytter inn i landsbyen.
2. Historien om en soldat (1959) av Grigorij Tsjukhraj
Den underkjente sovjetiske regissøren har produsert flere kjærlighetsfortellinger for filmlerretet som kan måle seg med det aller beste. Tsjukhrajs Historien om en soldat er som Jasons reise på leting efter det gylne skinn; det handler mer om menneskene soldaten møter på veien enn hans hjemkomst til landsbyen hvor mor og nabojente venter. En heltedåd på slagmarken gjør at Aljosja får lov til å reise hjem i kortvarig permisjon, men snart skal det meste handle om piken han tilfeldigvis havner sammen med i høyvognen på togreisen gjennom Russland.
Tsjukhraj er en av flere som slo igjennom i kjølvannet av Stalins død, som ble et vendepunkt for sovjetisk film. Frigjort fra den politiske jernhånden er også hans mesterstykke av en film, som i det store og hele tar for seg de mest pastose og kitschy omfavnelsene og menneskemøtene man kan tenke seg.
3. Mannen som ler (1928) av Paul Leni
Det er noe virkelig gripende å se på en dypt ulykkelig mann som ikke kan gjøre annet enn å flire, ledsaget av en blind pike som bare er til for å elske ham. Sammen med det vandrende sirkuset som drives av deres fosterfar, utgjør Gwynplaine og Dea et par som er hakket mer elendige enn De elendige. Lenis film baserer seg nettopp på Victor Hugos roman (med samme tittel) om mannen som fikk ansiktet skåret opp på befaling av kongen.
Dea elsker Gwynplaine, men han tror at hennes kjærlighet kun beror på at hun er blind og derfor ikke kan se at han er oppskåret i ansiktet. Hver kveld går han skamfull opp på scenen for å tjene til livets opphold. Han ser fortvilet efter et medmenneske, og én dag kommer det en høybåren kvinne av tvilsom karakter inn på forestillingen som ikke ler av ham.
Kort sagt ender Gwynplaine snart opp i aristokratiets gemakker hvor han innvikles i inntrigene som førte til at han ble lemlestet i utgangspunktet. Mannen som ler er et av stumfilmperiodens visuelt mest henrivende verk. Se den og du vil aldri glemme den!
4. Fornuft og følelser (1995) av Ang Lee
Å gjenskape en romanklassiker på filmlerretet er ingen enkel oppgave. Både skuespillerne og regissørens blikk setter unektelig preg på en historie kjær for mange. Det fine med Fornuft of følelser (1995) er imidlertid hvor jordnær og uselvisk tolkningen er. Allerede i åpningsscenen blir seeren kastet inn i historiens enkle tematikk. Den døende Mr. Dashwood vet at han efter loven kun kan testamentere sine verdier til sin sønn, men ber innstendig om at hans efterlatte hustru og døtre får nok midler til å fortsette å et behagelig liv. Sønnen, som ikke slekter på sin stemor, velger å beholde pengene selv. I fattigdom blir Mrs. Dashwood og hennes tre døtre tvunget til å flytte ut på landet, men kan kjærligheten redde dem?
Fornuft og følelser er personifisert i de to eldste døtrene. Elinor, spilt av Emma Thompson, er den fornuftige. Hun holder styr på alt i husholdning, fra rydding til økonomi, men i kjærligheten blir det tydelig at hun kanskje er litt vel tilbakeholden. Saken blir ikke lettere når hennes store forelskelse viser seg å være en viss Mr. Edvard Ferras, spilt av Hugh Grant, som er mer sjenert enn en nyfanget østers. Den «følsomme» søsteren, Marianne, spilt av Kate Winslet, er i motsetning til sin søster full av lidenskap. Hennes sinnelag blir også satt på prøve når hun blir bergtatt av en ung mann med «napoleansk» utstråling på en hvit hest. For at søstrene skal seire i kjærligheten må de bli mer som hverandre. Marianne må lære seg at kjærlighet ikke bare er lidenskap og Elinor må lære seg at kjærlighet ikke bare er eftergivenhet.
5. Damen med hunden (1960) av Iosif Khejfits
Atter en gang må nok et høydepunkt fra den sovjetiske filmens storhetstid fremheves. Denne adaptasjonen av Tsjekhovs novelle har av noen blitt beskrevet som bedre enn boken — en bragd som tilhører sjeldenhetene. Men komplimentert av kinematografien til Meskjev og Moskvin, samt Nadezhda Simonjans musikk, er denne filmen med på å gjøre det sjeldne mulig.
Fortellingen tar for seg to ulykkelige gifte moskovitter som finner hverandre i den russiske overklassens kjedsommelige ferieliv på Krimhalvøyen. Mens Dmitrij Gurov ser ut til å ta affæren med slående ro, fortviler Anna Sergejevna over situasjonen og tanken på livet med ektemannen som venter henne hjemme. Efter å ha returnert hver til sitt i det snetunge Moskva, er rollebyttet et faktum. Lengselen tar et kvelertak på Gurov. Han begynner å se syner, omfavner peiskamminer og er helt ute av seg. Til slutt vet han ikke annen råd enn å gjenforenes med damen med hunden som han traff på Jalta.
6. En ny dag truer (1993) av Harold Ramis
Denne filmen er ved første øyekast en absurd humorperle, men studerer man den nærmere, vil man også se at den er vel så filosofisk interessant. Da Danny Rubin skrev utkastet til manuset var det spørsmålet om evig liv som opptok ham, og ser man filmen er det ingen tvil: Evig liv betyr lidelse.
I sin kanskje mest ikoniske rolle spiller Bill Murray den selvsentrerte, men også vittige værmelderen Phil. For fjerde år på rad besøker han den lille byen Punxsutawney for å dekke den årlige Groundhog day-festivalen hvor murmeldyret Phil spår utsiktene for vårens komme.
Værmelderen Phil hater denne begivenheten mer enn noe annet og når en snestorm hindrer ham i å reise fra Punxsutawney den samme kvelden, blir han nødt til å overnatte på et gjestgiveri i byen. Dagen derpå våkner han — ikke til en ny dag — men dagen som var. Og i dette hamsterhjulet er han så fanget for det som synes å være evig tid. Hver dag er Groundhog day på nytt. Phil prøver å bryte ut av gjentagelsen blant annet ved å rømme byen og begå selvmord, uten hell. Når han omsider gir opp å noensinne komme ut av det absurde kretsløpet, går han fullt inn for å få sin kollega og kvinnen i sitt liv, den livlige produsenten Rita (Andie Macdowell). Men for å få henne, samt forlate hamsterhjulet, må Phil endre noe i seg selv.
7. Lady og Landstrykeren (1955) av Clyde Geronimi, Wilfred Jackson & Hamilton Luske
Høsten symboliserer forandring. Disney-ansatt og tegner Joe Grant fikk ideen til denne klassikeren da hans datter ble født og han fornemmet hundens frustrasjon over å bli erstattet. I filmen er dette særlig tydeliggjort da hunden og hovedrollens navn er «Lady.» Hvordan kan da selveste «Lady» bli tilsidesatt?
Men som med all forandring, uansett hvor smertefull, så må forandring til for at våre utenkelige gode liv skal utvikles. Når Lady er på sitt aller mest sårbare, omringet av skjøtere i en ekkel bakgate, blir hun reddet av sin rufsete motsetning, nemlig Landstrykeren. Dette utvikler seg til noe mer enn vennskap og for mange romantikere er scenen hvor de spiser pasta sammen det mest minneverdige Disney-øyeblikket av dem alle.
Men kanskje det mest interessante er at det er en voksenfilm, forkledd som barnefortelling. De to fortapte hundesjelene finner nemlig på noe usagt en kveld og i frykt for at hun bare er en av Landstrykerens mange eventyr, utvikler Lady stor, vemodig kjærlighetssorg.
Og selv om Landstrykeren virkelig elsker henne, skal hun velge sin trygge villa, eller livet ute i byen med sin nye kjærlighet? I forandringens tid virker det ofte som om vi har to valg, men skjebnens vei er en kronglete tredjevei, dekket av busk og kratt. Vi ser den ikke, før vi allerede er der.
8. Veronikas to liv (1991) av Krzysztof Kieślowski
Den er mystisk, tvetydig, full av symbolikk og speilinger. Filmen til Kieslowski om Weronika og Veronique handler om to identiske kvinner som lever hvert sitt liv, henholdsvis i Polen og Frankrike. De deler sangtalent, karaktertrekk, og har samme livstruende hjertefeil. Én høstdag ser Weronika sin dobbeltgjenger ved slump tilfeldighet på gaten i Warszawa, og kort tid senere faller hun død om på scenen under fremførelsen av Van Den Budenmayers orkesterverk.
Uvitende om dette, fortsetter Veronique å leve sitt liv som lærerinne i Paris hvor hun forelsker seg i barneforfatteren Alexander Fabbri som setter opp dukketeater ved skolen. På en mystisk måte viser det seg å være en forbindelse mellom Fabbri og Veroniques avgåtte dobbeltgjenger, som hun først får vite om når hun ser et fotografi hun selv har tatt.
Veronikas to liv er drømmende melankolsk og brutalt realistisk på én og samme tid. Intet i fortellingen er usannsynlig og samtidig sitter man igjen med flere spørsmål knyttet til de mange merkverdige scenene i filmen.
9. Kjærlighet i koleraens tid (2007) av Mike Newell
Hvilken kjærlighetsfilm er bedre å se med en pandemi friskt i minnet? Fortellingen til Gabriel Marquez inneholder den udødelige setningen, «Symptomene på forelskelse er de samme som kolera», og filmatiseringen fra 2007 gjør ikke skam på originalen. Florentino Ariza er en ung og lovende tenåring når han treffer Fermina Daza og blir umiddelbart stormende forelsket. De blir forlovet, men Ferminas far setter kjepper i hjulene og reiser med sin datter bort et år med håpet om at forelskelsen skal kjølne. Dette fungerer og Fermina bryter forlovelsen. Florentino er umiddelbart fast bestemt på å vente på henne, gjerne et helt liv.
Med en mild, varm palett og nostalgiske bilder fra et fordums Sør-Amerika er dette en kakao- og gresskar-vennlig film.
10. Før soloppgang (1995) av Richard Linklater.
De mest inntrykksfulle filmene skildrer ofte fortellinger med tilsynelatende lite innhold, der hver scene fyller mer dialog enn handling.
Før soloppgang har i flere sammenhenger blitt kalt en «ukonvensjonell indie-klassiker», nettopp fordi den ikke følger Hollywood-standarden for hvordan man lager romantisk komedie. Med lavt budsjett og et manus som nesten utelukkende består av samtaler mellom hovedkarakterene, hadde ikke skuespillerne så mye å rutte med, men filmen er fylt med spenning, og det er nærmest umulig å ikke sitte som klistret til skjermen når den først er i gang.
Vi følger en amerikansk gentleman og en fransk mademoiselle som tilfeldigvis møtes på et tog gjennom Europa. Samtalen dem imellom flyter så fint at mannen er overbevist om at møtet deres tilhører noe skjebnesvangert. I øyeblikkets beruselse overtaler han henne til å hoppe av i Wien og tilbringe dag og natt i en by som er fremmed for dem begge.
Dette er en film som tar for seg filosofiske samtaler om hva det vil si å vokse opp, å bli menneske, og det å elske, med spaserturer i gravlunder, langs Donaukanalen, langs bløtkakebygg og bløtkakegater, med Johan Sebastian Bachs Goldenberg-variasjoner i bakgrunnen. Hver eneste scene en næring for det klassiske øyet.
