En typisk filmskoleøvelse: Se musikksvulmede filmkyss uten musikken. Brått mister scenen alt følelsesdyp. Det er som pommes frites uten salt, salat uten olje og dressing, gammelt brød uten smør og pålegg.
Musikk fordyper, forsterker, utvrenger emosjoner. Både på lerretet og i livsutfoldelse. Så hva med våre egne kyss? Hvilken klassisk musikk er god å kline til? Hvilke verker kan gi ekstra sitr og spontankoreografi, til leppenes møte? Hva setter du på når du vil kline til klassisk? Her er fem forslag:
Stephen Warbeck. News of Marlowe’s death. Shakespeare in Love OST.
Skjebnedramakysset. Det gjentagende melodimotivet, hever og senker seg lik tabutrossende elskeres åndedrett, helt fra begynnelsen. Her det patos, her er det farvelkyss før elskeren skal ut i krig. Båret på milde strykercresendoer, som gir kysserne, litt mer løft inn i hverandre, for hver gjentagelse. Men stigningen fortsetter. Pauker mot slutten forsterker Noe Faretruende, muligens Det Siste Kysset. En trompet skyter over melodiens svømmetak gjennom blodet. Lyden av forbudt kjærlighet truet, jagede elskere, ikke for intet at denne musikken vant en Academy Award og en Grammy Award.
John Williams. Raiders of the lost ark OST. Marions Theme/The Crate.
Den flammenakne fløyten, innledningsvis, lar leppene lokkes mot hverandre, Lekelangsomt. Så: De stigende strykerne, gir kysset et ledemotiv, gir kysset tid, men ikke for mye tid, til å opphetes, som heten fra sommermorgen til sommerdag, skrudd raskt opp. Plutselig kommer det tunge hollywoodske melodihøydepunktet, som speilet i kysset, på et vis haler hele kyssets emosjonelle innhold ut på leppene … og etterpå, kontrasterende, avslutningsvis: Grøsserstrykere, som om kysserne brått sanser en fare i kyssets dyp, så nifs at kysset må avsluttes,
Samuel Barber. Adagio for Strings.
Det sakte stigende, sakte fallende, sakte skjønnmelodisk utvevde ledemotiv, er oppe i kysset øyeblikkelig. Det gis ingen oppvarmingstid, fiolinene får guarden ned fort. Her får våre lepper en koreografi som sier: Grav, grav, i kyssets dyp. Med saktesuggestive strykere. Svøm, svøm, i et hav av strykervellyd, tvers gjennom kyssets kjøttfullhet til havbunnen i det du føler, elsker, nyter. Ikke hold tilbake den minste gnist eller tilløp til en gnist, tøm deg fullstendig fra dypet og opp, mot din kyssers lepper. Lysfattige er de som kun bruker dette stykket som sørgemusikk! Så lik sorgens dyp og elskovens dyp er, Samuel-Barber-vibrert mot trommehinnen.
John Adams. Shaker Loops: III. Loops and Verses.
Om en hel sommermorgens gradvise varmestigning mot full fresende sommerdag, ble omsatt til strykere, har vi dette. Denne septetten, (syv musikere). Som strykerrytmisk, tar kysset til kokepunktet, av brått sortnende regnskysvulm. Av håndskjelv. Leppeskjelv. Av råopphisselse. Pusteskjelv. Ispedd villmørke strykerunderdurer. Dette er stykket for de uforutsigbare kyssehugg og bitt og klyp og sleik. Men også for de subtileste leppemøter. Strykersjamanistisk: Kokepunktet, som kommer etter en langsomledet oppbyggning, på over tre minutters virr av sommerluft, vrengt ut av strykere, gir rom for erotiske overraskelsesimpulser. Før det tones rolig ut, som utpustet etter make-up-sex og kysseforsoning. Ikke rart stykket ble brukt i en elskovsscene, i filmen I Am Love.
Georg Frideric Handel. Theodora. Overture to Pt.I Trio.
Viktig: Innspilling av William Christie og Les Arts Florrisants. De fleste andre versjoner på youtube etc, spilles altfor raskt. Og er ikke kysseinviterende. Dette er den kyssevennlige langsomversjonen.
De mer fromme kyssenes stykke. Skjønnvellyden drar de lyste overtoner ut i leppene. De edle, orkidéskårne, hellige kyssenes stykke. De leppesarteste såvidtberøringer munn til munn. Fromt, men sensuelt, ikke kirkelig. Du sakteinnsauses, i ett og et halv minutt, kjæles i øret og vil ikke være noe annet sted, leppefukt blir til safirfunkl, syttenhundretallsmelodien er så silkeutsøkt. Det er lyden av ynde, leppers yndiggjørelse til hverandre, et saktefilmkyss, i en hekklabyrintisk villahage.
