Vanskelige valg setter dype spor i oss. De kan forme tankene våre, påvirke prioriteringene vi gjør, og definere hvem vi blir. Hvert valg blir et verktøy som meisler frem styrken og innsikten vi bærer med oss videre, skriver Aina Usken.
Livet er en vei med mange skillepunkter. Vi møter dem i de mest uventede øyeblikk, der beslutningene vi tar former kursen videre. Men hva skjer når valgene vi står overfor ikke er enkle? Når de krever at vi ofrer noe verdifullt, at vi omfavner det ukjente, eller at vi går mot strømmen? Det er nettopp i disse øyeblikkene, når vi står ved kanten av komfortsonen, at vekst finner sted.
Gjennom historien har filosofer grublet over hva som utgjør et godt valg. Aristoteles talte om dydens vei – å velge det som er riktig fremfor det som er lett. Eksistensialisten Jean-Paul Sartre insisterte på at vi er fordømt til frihet, at vi alltid må velge, selv når vi ikke ønsker det. I vår moderne tid synes valgfriheten å være både en gave og en byrde. Med uendelige muligheter følger også et enormt ansvar.
Vanskelige valg som katalysatorer for vekst
De vanskelige valgene lærer oss ofte mest om oss selv. Det kan være å forlate en trygg jobb for å følge en lidenskap, eller å gå inn i et forhold som bryter med våre etablerte mønstre. Disse øyeblikkene, selv om de er utfordrende, tvinger oss til å vokse og finne vår indre styrke. Eller å stå opp for noe vi tror på, selv om det kan koste oss sosial aksept. Selv har jeg forlatt både forhold, vennskap og arbeidsplasser, og alt har formet meg. Jeg har også sagt ja der jeg burde sagt nei, og tapene har kostet meg dyrt. Gevinsten er at disse valgene tvinger oss til å reflektere over hva som virkelig betyr noe, og de gir oss mot til å leve mer autentisk.
Å stå overfor et vanskelig valg vekker frykt og tvil, men nettopp i disse følelsene ligger nøkkelen til vekst: å våge å ta et steg fremover, selv når veien er uklar. Som forfatteren Anaïs Nin skrev: «Livet trekker seg sammen eller utvider seg i forhold til motet vårt.» Å velge er å vokse.
Klassisk livsstil og valgets kunst
I en klassisk livsstil finnes det en respekt for ettertenksomhet og tidløse verdier. Valg blir sett på som en del av livets naturlige rytme, der man søker harmoni fremfor hastverk. Tidligere generasjoner tok ofte valg basert på plikt, tradisjon eller nødvendighet. Valgene var kanskje færre, men vekten av dem var stor. I dag møter vi en overflod av muligheter, noe som både gir frihet og kan føre til beslutningsvegring.
Dagens generasjon står overfor utfordringer som tidligere generasjoner ikke opplevde på samme måte. Det digitale livet, med konstant sammenligning og informasjonsoverflod, kan gjøre valgene mer komplekse. Likevel er mange unge også mer bevisste på verdien av autentisitet og bærekraft, noe som gjenspeiler seg i valgene de tar. Kanskje har vi ulike utgangspunkt, men det som binder oss sammen er at hvert valg, uansett tidsepoke, alltid bærer med seg muligheten til vekst.
Hvordan kan vi takle vanskelige valg?
For å takle vanskelige valg må vi starte med refleksjon. Det er viktig å forstå hva som virkelig betyr noe for oss, og hva som er viktigst i det lange løp. Å reflektere over våre egne verdier gir oss klarhet. Videre kan det være til hjelp å søke råd fra noen vi stoler på, for utenforstående perspektiver kan ofte kaste lys over blindsonene våre. Samtidig må vi akseptere at ingen valg er perfekte. Det handler ikke om å finne den feilfrie løsningen, men om å leve med de konsekvensene valget fører med seg. Når alt dette er vurdert, kommer handlingens øyeblikk. Å ta et skritt fremover, selv med usikkerhet, er bedre enn å forbli paralysert av frykt.
Vanskelige valg kan sammenlignes med en reise gjennom fjell og daler. Hvert valg er som å velge en sti – noen fører til utsiktspunkter med spektakulær skjønnhet, mens andre går gjennom mørke daler. Men begge typer stier er nødvendige for å oppleve livets eventyr fullt ut.
Alternativt kan vi se oss selv som et tre, der vanskelige valg fungerer som røtter som graver seg dypere i jorden. Jo dypere røttene går, desto mer robust blir treet når det møter livets stormer. Det er i denne veksten, gjennom valgene vi tar, at vi formes og styrkes.
Mitt vanskeligste valg
Jeg er ingen Homer som visstnok var en upersonlig forteller. Jeg vil dele en personlig opplevelse med dere i denne teksten, om mitt livs vanskeligste valg. Et valg jeg tok den natten før morgenen moren min døde.
Mamma var innlagt på Radiumhospitalet. Seks års krefthelvete var i ferd med å ta slutt. Kreft er virkelig som en flerarmet, voldelig narr. Du kan presse den ned i boksen sin til tider, og den blir der kanskje i noen måneder, kanskje et år, kanskje flere. Og så spretter den opp igjen. Slår deg og alle rundt seg ned, voldsomt og smertefullt.
Jeg sov ved siden av henne der inne på rommet hennes i åttende etasje. Vi i familien hadde byttet på å sitte og sove hos henne de siste døgnene av hennes relativt korte liv på førtifire år. Mamma var nydelig, selv uten hår. Hun hadde en perfekt formet hodeskalle, og mimikken hennes ble nesten barnlig av morfinen som dryppet inn i årene hennes gjennom pumpen hun var koblet til. Vi lå der hun og jeg, side om side med sengene våre helt inntil hverandre. Jeg holdt den venstre hånden hennes i min, og lyttet til pusten hennes. Det er fortsatt veldig vanskelig for meg å hente frem disse minnene.
Plutselig, rundt fem om morgenen våkner jeg brått. Mamma, uten noe som helst sløvhet i blikket av morfinen hun har fått de siste månedene, stirrer på meg. Hun er helt klar og til stede. De sterkt lyseblå øynene hennes er sperret opp og hun ser desperat på meg. Hun peker febrilsk på halsen sin. Hun får ikke puste. Vannet i lungene hennes tetter alt. Jeg kaster meg opp av sengen, drar i snoren, løper mot døren og roper på hjelp. Legen og sykepleieren kommer løpende, og i det som virker som en evighet må jeg sitte der handlingslammet og se min skrekkslagne mamma oppleve at hun drukner.
Mamma fikk så vidt dratt litt luft inn i lungene før legen endelig fikk satt en stor dose med morfin, som gjorde at kroppen hennes slappet såpass av at hun fikk puste igjen. Og som også gjorde at hun sovnet.
Det jeg ikke visste da var at jeg nettopp hadde sett min mor inn i øynene for siste gang. Jeg skulle aldri få møte blikket hennes igjen.
Og det blir slik fordi jeg tar det som skal vise seg å bli mitt livs vanskeligste valg. Et valg jeg skal bruke de neste ti årene på å plage meg selv over, dag og natt. Jeg skal måtte gå i terapi og bli diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse. Jeg skal komme til å filme disse øyeblikkene for mitt indre, om og om igjen. De skal dukke opp når jeg lager mat, når jeg er på jobb, når jeg er midt i en setning om hva jeg så på nyhetene i dag, når jeg leser av graviditetstesten som er positiv, når jeg holder barna mine for første gang. Og de dukker opp nå, syvogtyve år senere. For det som skjer når mamma sovner er at legen snur seg mot meg og sier: «Aina, nå er det opp til deg og meg.»
Hun forklarer meg at neste gang mamma våkner så vil hun oppleve det samme igjen. Vi er langt forbi å skulle tappe lungene hennes for vann enda en gang. Jeg svarer med ti ord som skal jage meg: «Jeg vil ikke at mamma skal ha det vondt mer.» Og der var det gjort. Et valg ble tatt.
Der og da klarte ikke mitt fireogtyve år gamle hjerte å forstå den fulle betydningen av verken at jeg faktisk tok et valg, eller konsekvensen av det. Jeg hadde hørt hva legen sa, men jeg hadde ikke prosessert det nok til å forstå at dette faktisk betød at hun aldri kom til å åpne øynene igjen. Jeg skulle aldri få høre stemmen hennes igjen. Jeg sendte henne inn i en siste, altomfattende morfinrus. Jeg signerte hennes dødsdom. Hun kom aldri til bevissthet igjen.
Ti over ni den morgenen døde hun, med nesten hele familien sin rundt seg. Det slet meg i filler. Hva om jeg hadde tatt feil? Hva om hun kunne ha våknet, fått flere dager, hadde noe å si? Jeg hadde overhodet ikke rygg til å bære valget jeg hadde tatt. Og i ettertid, som helsepersonell, har jeg tenkt mye på legens ord og situasjonen hun satte meg i, og om det var rett. Jeg har kommet frem til at vi gjør alle vårt beste, og jeg vet at hun også gjorde sitt beste der og da. Jeg har tilgitt legen, og jeg har tilgitt meg selv. For jeg vet at valget jeg tok ble tatt med den aller beste, kjærligste hensikt.
Veien videre
Vanskelige valg setter dype spor i oss. De kan forme tankene våre, påvirke prioriteringene vi gjør, og definere hvem vi blir. Hvert valg blir et verktøy som meisler frem styrken og innsikten vi bærer med oss videre. De skjærer bort det overflødige og lar oss stå igjen med en kjerne av styrke, innsikt og mot. Så neste gang du står ved et skille, og valget foran deg virker umulig, husk dette: Det er i disse øyeblikkene du vokser. Det er her du finner deg selv.
