«Pasifismen er pro-fascistisk», skrev George Orwell i essayet Pasifisme og Krigen (1942). «Ved å hemme krigsinnsatsen på den ene siden, hjelper man automatisk den på den andre.»
Hvordan ville Ukraina-krigen egentlig ha utspilt seg i et kontrafaktisk scenario, der ukrainerne ikke mottok store mengder våpen fra sine vestlige allierte?
De ukrainske styrkene ville simpelthen ikke ha vært utrustet til å bokse russerne helt tilbake til Donetsbassenget, slik de har gjort. Uten det uvurderlige antiluftskytset Ukraina har mottatt, ville russerne kanskje ha klart å etablere et tidlig lufthegemoni, som over tid måtte ha vist seg svært krevende å forsvare seg mot. Fremfor at frontlinjen lå dypt i øst som i dag, kunne den muligens ha stått bare noen mil utenfor Kiev, om hovedstaden ikke alt hadde vært okkupert og president Volodymyr Zelenskyj avlivet. Det pandemonium av russiske krigsforbrytelser vi har bevitnet steder som Butsja eller Kharkiv, ville etter alt å dømme vært geografisk utvidet. Ettersom invasjonen hadde gått mer i russernes favør, ville de hatt færre incentiver til å sette seg ned ved noe forhandlingsbord.
På hvilken måte ville dette være en deeskalering av konflikten eller gjort en fredsavtale mer nærliggende, slik kritikerne av våpenstøtten har fått for seg?
Dersom vi gav Kreml viljen sin i det øyeblikket pygmekongen Vladimir Putin frenetisk begynte å riste med atomkofferten, hadde vi virkelig gjort verden tryggere fra kjernefysisk destruksjon? Alle rasjonelle aktører vet at makten gitt av atomvåpen først og fremst er av en psykologisk karakter. Ruller vi rundt for denne, øker vi med det samme våpnenes anvendbarhet. Det kunne nærmest tolkes som et grønt lys til Kina om å gjøre et lignende trekk mot Taiwan. Ikke minst ville det sende ut et røyksignal til fiendtlige stater om at de bør anrike uranium snarest, skulle de ønske å forstene den frie verden med et nukleært Medusablikk.
Hva debatten mellom våpenstøtte kontra fredsforhandlinger angår, utelukker ikke nødvendigvis de to tilnærmingene hverandre. Indianerne kunne på 1700-tallet bare glemme å tegne en langvarig fredsavtale med de europeiske bosetterne i Nord-Amerika. For det var styrkeforholdet for asymmetrisk. (Under en av fredsforhandlingene, gav den amerikanske generalen Jeffery Amherst likeså godt indianerne kopperinfiserte tepper i gave, et tidlig tilfelle av biologisk krigføring.) En levedyktig fredsavtale må først og fremst realiseres gjennom oppnåelsen av en maktbalanse på slagmarken.
Da Sovjetunionen invaderte Afghanistan i 1979, forlot amerikanerne Nixon-doktrinens avspenningspolitikk til fordel for en aktiv tilbakerulling av Moskvas innflytelsessfære. Gjennom å forsyne den afghanske mujahedin med alt fra panservernraketter til håndholdte bakke-til-luft-raketter, ble sovjeterne med tiden suksessfullt drevet ut av landet.
Forestill deg om alle disse brikkene ble byttet ut på det store sjakkbrettet: Supermakten Sovjetunionen med et betydelig svakere Russland, USA med et samlet NATO, og afghanerne med en av de største, best trente og mest profesjonelle landarmeene i verden, herunder Ukrainas. Foretar man disse helt elementære mentale trekkene, vil det straks gå opp for en at forholdene ligger til rette for NATO å påføre russerne en hengemyr i Ukraina.
På samme tid er det en truisme at krigen kunne ha vært avverget, hadde Vesten handlet med større fingerspitzengefühl.
Dersom Beijing støttet et væpnet antiamerikansk kupp i Mexico, inngikk en militær allianse med Canada direkte rettet mot USA og plasserte raketter i Belize, er det noen ved sine fulle fem som tror at Washington ville ha sittet helt stille i båten? Selv ikke den mest isolasjonistiske vingen i amerikansk politikk, i tradisjonen av George Washington, ville ha godtatt en slik utvikling stilltiende. Så hvorfor underholde en så virkelighetsfjern tese i en annen region?
Monroe-doktrinen, oppkalt etter den amerikanske presidenten James Monroe, forviste i 1823 europeiske stormakter fra den vestlige halvkule. Man så doktrinen i full vigør med den besluttsomme amerikanske responsen under Cubakrisen i 1962. Den krisen kom for øvrig ikke ut av tynn luft: Året før hadde Kennedy-administrasjonen godkjent invasjonen av Grisebukten sør for Havanna med 1500 CIA-trente eksilcubanere, så Fidel Castro ivret etter sikkerhetsgarantiene gitt av en sovjetisk tilstedeværelse. Moskva ønsket på sin side å utplassere ballistiske missiler på Cuba etter at amerikanerne allerede hadde gjort tilsvarende i Tyrkia.
En må huske hvor nærme vi var i 1962: Dokumentene forble hemmeligholdt i 40 år, men under den amerikanske blokaden av Cuba forsøkte den amerikanske flåten den 27. oktober å tvinge opp en sovjetisk ubåt armert med atomstridshoder med treningssynkeminer. Besetningen ombord ubåten trodde de ble angrepet med ekte synkeminer. En atomtorpedo ble dermed beordret avfyrt, heroisk stanset av nestkommanderende, Vasily Arkhipov. Lærdommen å trekke fra episoden, er at i internasjonal politikk kan uforsiktighet ha store utilsiktede konsekvenser.
Eller ta i betraktning følgende hypotetiske scenario: Om man igangsatte prosessen å forberede Taiwan som NATO-medlem, ville dette umiddelbart ha utløst en internasjonal krise av kataklysmiske dimensjoner. Det kunne meget godt ha fremprovosert en kinesisk invasjon av øyen, destruert millioner av menneskeliv, ført til spredningen av atomvåpen i regionen, og lammet hele verdensøkonomien. Som den avdøde republikanske senatoren John McCain så fargerikt puttet det, er Russland en bensinstasjon forkledd som et land. I motsetning står Kina for tyve prosent av verdensproduksjonen, mens Taiwan produserer elektroniske komponenter som er kritisk for nær sagt alle høyteknologiske sektorer.
Å stille spørsmålstegn ved visdommen i et så overilt fremstøt, gjør deg åpenlyst ikke til en fiende av Taiwan eller en apologet for det kinesiske kommunistregimet. Tvert om betyr det at du tar høyde for noen helt grunnleggende prinsipper i internasjonal politikk – årsaken til at USA og EU offisielt støtter «ett-Kina»-politikken – fremfor å gjøre deg skyldig i den moralske feilslutningen. Det er kanskje ønskelig at man i en runde sjakk kan flytte en løper rett inn i et truet felt uten at den blir slått ut, men det gjør det ikke mer sant. Magnus Carlsen ville neppe ha kommet langt i sjakkens verden om han aldri stilte seg selv spørsmålet: «Hvordan vil motspilleren reagere på trekket jeg planlegger?» Å forvirre slike selvinnlysende resonnementer med et ønske om at motspilleren skal vinne, er å begå en fatal logisk feilslutning.
Det er ikke uten grunn at noen av USAs smidigste utenrikspolitiske hjerner – fra avdøde George Kennan (arkitekten bak oppdemmingspolitikken overfor Sovjetunionen) til Henry Kissinger (ikke akkurat noen historisk venn av Russland) til John Mearsheimer (ledende proponent for realismen innen internasjonal politisk teori) – standhaftig har advart om følgene av den ofte dumdristige politikken Vesten har ført overfor Russland. Det ville være absurd å anklage noen av dem for putinisme, stråmannen om dagen anvendt på alle som avviker fra den offisielle linjen i vestlige land.
Russland bærer ene og alene det moralske ansvaret for den barbariske invasjonen, men en dødelig mikstur av strategiske feiltrinn på vestlig side gjorde den mer realistisk: Skjev byrdefordeling i NATO, økt energiavhengighet i Vest-Europa, svakt lederskap i Vesten, denøytralisering av Ukraina, støtte til den væpnede Maidan-revolusjonen, som flyttet spillet om Ukraina til arenaen av vold, og manglende diplomatiske bestrebelser for å møte betingelsene i Minsk-avtalene.
Nå som krigen er et fait accompli, er ikke våpenstøtte til Ukraina å komme utenom, med mindre man lengter etter en ukrainsk kapitulasjon. Et slikt utfall ville ikke akkurat legge noen demper på russiske stormaktambisjoner, men heller øke risikoen for fremtidige russiske offensiver også i Moldova, Georgia, Hviterussland, de baltiske stater eller andre steder.
Den edle løgnen
Som kjemikeren Valery Legasov bemerker i TV-serien Tsjernobyl (2019): «Every lie we tell incurs a debt to the truth. Sooner or later, that debt is paid.»
Om du for tiden lyver i «den gode saks» tjeneste, behandler dissens med personlig fiendtlighet og anklager om forræderi, stempler avvikende meninger som «desinformasjon» eller «konspirasjonsteorier» som bør begrenses og sensureres, eller synes det er riktig så festlig når fiendens soldater dør, ligger du langt nærmere den russiske mentaliteten enn hva du kanskje innbiller deg selv. Hva som skiller oss fra Russland – enn så lenge – er at vi fritt kan kritisere våre myndigheter og stille spørsmålstegn ved deres versjoner av virkeligheten, tolererer (om ikke lenger respekterer) selvstendig tenkning, tror på en fri og åpen offentlig diskurs, og holder menneskeverdet i en viss hevd.
Et eksempel på en av de edle løgnene vi for tiden forteller oss selv, er at Ukraina vinner og vinner og vinner på slagmarken mot de udugelige russerne. Dette til tross for at de har mistet i overkant 70.000 kvadratmeter av sitt eget territorium, deriblant mesteparten av kystlinjen. Samtidig har de mottatt militær bistand fra nærmere 50 allierte, mens amerikanske og britiske spesialsoldater ifølge de lekkede amerikanske etterretningsdokumentene har vært operative i landet. Helt tannløse kan russerne umulig være, tatt disse forholdene i betraktning.
Mens vi med rette avfeier tapstallene oppgitt av russerne som ren og skjær propaganda, er vi forbausende troende til å akseptere de vel så oppsiktsvekkende skjeve dødstallene fôret til oss av ukrainske kilder. Dette kan ha gitt en overdreven tro på ukrainernes evne til å gjenerobre alle tapte territorier. De lekkede etterretningsdokumentene, i den grad man kan stole på disse, antyder at den ukrainske krigsinnsatsen er langt mer haltende enn hva man hittil har gitt uttrykk for offentlig. Fremdeles stilles det ingen kritiske spørsmål ved hvor militært realistisk det er at Krim-halvøyen – hvor en overveldende majoritet av befolkningen for øvrig stemte for større uavhengighet fra Ukraina både i 1991 og 1994 – kommer til å bytte hender ved en ukrainsk offensiv.
Alt dette kan ha redusert den politiske viljen til å finne fram til en fredelig løsning på konflikten. Jo lenger krigen trekker ut, desto større blir ikke bare de allerede ubegripelige menneskelige lidelsene, men ditto faren for at den eskalerer eller sprer seg. Hvem hadde vel spådd at den politiske uroen i Balkan ville ende opp med å bli en nesten verdensomfattende konflikt i 1914? Men slik er altså krigens uforutsigbare natur.
Vi forteller oss selv at Russland sprengte sine egne gasskabler, selv om til og med amerikanerne nå er i ferd med å smyge seg bort fra denne teorien. Den thrilleraktige rapporten til gravejournalisten Seymour Hersh, som pekte på Norge som en involvert aktør i sabotasjen, ble med god grunn skutt ned av seriøse publikasjoner. Den fikk selv de mest elementære detaljer feil, fra lokasjonen av norske marinebaser til at Jens Stoltenberg skulle ha vært en viktig NATO-støttespiller siden 1970-tallet (han var en tenåring på tidspunktet).
Parallelt har amerikanerne spredt en vel så absurd teori: At rørene på om mot 210 meters dyp ble sprengt på tre steder med tonnevis av eksplosiver, sluppet fra en yacht disponert av en håndfull ukrainske og polske privatpersoner, som beleilig nok handlet helt uten direktiver fra noen statlig aktør. Hvorfor amerikanerne nå sprer slike fantasier, kan en bare spekulere i.
Vi forteller oss selv at Ukraina ikke har noe større problem med høyreekstremisme enn øvrige europeiske land, men hvilket vest- eller sentraleuropeisk land ville ha tolerert en neonazistisk bataljon (Azovbataljonen) under sin nasjonalhær, eller oppkalt fotballstadioner og gater etter ledende nazikollaboratører fra annen verdenskrig (som Stefan Bandera og Roman Shukhevych), eller gitt dem æresmedaljer post mortem og reist statuer til deres minne? Sveits? Tsjekkia? Danmark? Særlig talende er det at vi alle delte denne bekymringen helt frem til Russlands invasjon 24. februar 2022.
Den mest sentrale edle løgnen av dem alle angår imidlertid den blodige Maidan-revolusjonen, den direkte utløsende årsaken til den påfølgende borgerkrigen og at Ukraina nå ligger i smuldrende ruiner.
Vi blir fortalt at den demokratisk valgte presidenten Viktor Janukovitsj lovlig ble avsatt av det ukrainske parlamentet (Rada) i 2014, men dette er rett og slett ikke sant. Artikkel 108 i den ukrainske konstitusjonen lister opp fire omstendigheter hvor en president lovlig kan avskjediges: Avtredelse, en alvorlig helsetilstand, riksrett eller død. Ingen av disse kriteriene var oppfylt ved avsettelsen av Janukovitsj. Ikke oppnådde avstemningen i Rada den tre fjerdedelers majoriteten som Artikkel 111 krever heller. For ikke å glemme det noe ubehagelige faktumet at Janukovitsj og hans nærmeste politiske støttespillere på dette tidspunktet var blitt kjeppjaget fra hovedstaden av en væpnet mobb, støttet av oss.
På samme tid er konflikten i sin kjerne såre enkel: Russland har sammenhengende blandet seg inn i Ukrainas interne affærer, fra bruken av gass som et geopolitisk våpen til innblanding i ukrainske valgkamper til attentatforsøk mot tidligere president Viktor Justsjenko under oransjerevolusjonen i 2004. Den russiske hæren står nå i Ukraina, den ukrainske hæren står ikke i Russland. Russland krenker Ukrainas suverenitet, Ukraina krenker ikke Russlands. Slagordet «om Russland stopper å krige blir det fred, om Ukraina stopper å krige opphører Ukraina å eksistere» uttrykker et ubestridelig faktum. Om vi stanset å gi ukrainerne midlene til å forsvare seg selv, ville det være en indirekte støtte til den russiske angrepsmakten.
Så la oss for all del støtte Ukraina, bare fortelle den hele og fulle sannheten mens vi gjør det. For en hadde virkelig håpet at vi som sivilisasjon var blitt modne nok til å droppe biten med god, gammeldags krigspropaganda nå.
