Nylig ble et bemerkelsesverdig arkeologisk funn gjort i området rundt Sankt Stefanbasilikaen ved Via Latina, som ligger en halvtimes kjøretur utenfor Romas bykjerne. Det melder nettstedet Finestre sull’Arte.
Oppdagelsen ble publisert på facebook av Santino Alessandro Cugno, arkeologisk talsmann for kulturdepartementet i Italia. Han skriver at hodet antagelig har tilhørt «en statue av høy kvalitet som forestilte Apollon».
Det kan være vanskelig å tidfeste skulpturer, men de stilistiske ansiktstrekkene er utvilsomt av en hellenistisk karakter. Cugno avventer likevel å komme med en endelig konklusjon før skulpturen er renset og håper samtidig at det dukker opp flere fragmenter.
Vekker avsky i kommentarfeltet
Man skulle tro at slike funn førte til stor begeistring, men responsen under facebook-innlegget forteller en helt annen historie. Der hagler det med ukvemsord og kritkk rettet mot kristendommen. Det er nemlig i grunnmuren til basilikaen at statuefragmentet lå begravet og av Cugnos kortfattede rapport tar det ikke lang tid før man innser at de kristne har slengt hodet på haugen med andre fyllmasser for å bygge opp middelalderens mektigste institutsjon.
At de vakreste statuer fra antikken ble skaltet og valtet med på denne måten, er intet nytt og blir viet stor oppmerksomhet i Catherine Nixeys bok Den formørkende tiden (The Darkening Age). Her skildres det i utførlig detalj hvordan kulturarven fra grekerne ble utradert av kirken i Romerrikets endetid.
I boken beskriver hun blant annet hvordan de kristne var overbevist om at statuene var forhekset av demoner og derfor måtte skjendes eller tilintetgjøres – ikke rent ulikt grunnlaget for billedstormen verden ble vitne til under pandemien.
Levninger av antikke skulpturer finner man i grunnmurer, slik det nye funnet vitner om, men også i vollgraver. Dette skyldes at man har gått tom for ammunisjon under en beleiring, og har sett seg nødt til å kaste statuer over festningsmurene i et desperat forsøk på å holde fienden tilbake.
Vandalisme blir en egen stilart
I flere hundre år er det gjort utallige oppdagelser av greske artefakter. Arkeologer går varsomt frem og pusler sammen bitene de finner, for ingen figur er hel. Men den passive fremgangsmåten, hvor gjenstandene som blir gravd frem kun vurderes som historisk interessante, har mildest talt satt sine spor.
For 500 år siden var det fullt mulig å rekonstruere en ødelagt statue og gi den nytt liv – slik er det ikke i dag, under modernismens hegemoni. Den har erklært at dørene til fortiden er stengt og at den eneste måten man kan gjenskape verker av billedhuggere som Praxiteles og Lysippos, er ved ironisk distanse. Med denne ideologien har man ledet kulturen inn på noe så groteskt som en ikonoklastisk estetikk.
Det er vanskelig å tro at billedstorm og vandalisme skulle bli en egen stilretning, men slik er det blitt. Hvor ofte ser man ikke «lemlestede» kropper og «avkappede» hoder presentert som ferdige verk. Det stinker nekrofili av hele bevegelsen og dødskultens mange uvitende danser på fortidens tragedier.
Arkeologer bør samarbeide med billedhuggere
I renessansen ble de dyktigste håndverkerne satt til oppgaven å restaurere og gjenoppbygge de skadede verkene fra antikken. Hadde det ikke vært for Michelangelo, ville Laocoön-gruppen vært av en mye mindre helhetlig karakter enn den er i dag.
Intet er så fragmentert og istykkerrevet som den grekoromerske kulturarven. Det er derfor vår tids fremste billedhuggere og arkeologer bør arbeide side om side – glemme den kunstige avstanden som er blitt påført oss av modernister og fremskrittsoptimister – og gjenreise fortidens vidundere på en verdig måte.
