Hvorfor støtter akademikere fjerningen av statuer mens de forsvarer Immanuel Kant og hans raseteorier?

Publisert 19. september 2020 av

Da jeg leste Kants detaljerte beskrivelse om hvordan en “negerslave” skal piskes mest effektivt, kunne jeg ikke tro mine egne øyne. Men det som rystet meg enda mer var alle akademikerne som tok filosofen i forsvar, med tanke på at det er nettopp høyt utdannede som har vist seg å være mest positive til fjerning av statuer.

I en tråd under et facebook-innlegg om teaterstykket Immanuel Kants Siste Dager, ble det nylig diskutert hvorfor min far, Odd Nerdrum, tok seg friheten til å dikte opp syndaktige atferder fra filosofens side, blant annet pedofili og klare referanser til idéen om Det tredje riket. Til disse kommentarene svarte den norske dikteren Bertrand Besigye at Immanuel Kant “fortjente å bli sparket ned fra pidestallen akademia har satt ham på”. Besigye viste til verket Observasjoner Om Skjønnhetssansen og Det Sublime (1764) hvor Kant beskriver den negroide rasen som mindreverdig.

I “Sexisme og Rasisme” skrevet av Pauline Kleingeld fra Universitetet i Groningen, refereres det til utdrag fra hans forelesninger i antropologi fra 1789 hvor han skal ha sagt: “Amerikanere [Urfolket] og negere kan ikke styre seg selv. Dermed kan de bare tjene som slaver.”

Til kommentarene under facebooktråden svarte den norske dikteren Bertrand Besigye at Immanuel Kant “fortjente å bli sparket ned fra pidestallen akademia har satt ham på”. Illustrasjonsbilde: Bertrand Besigye i “Transfiguration” av Odd Nerdrum. Kilde: Milwaukee Museum of Art.

“I tiden” å tenke slik

Etter å ha bladd meg gjennom kommentarene fra facebook-tråden og diverse artikler skrevet av studenter og journalister, så jeg at det vanligste forsøket på å renvaske filosofens rasesyn, var å påpeke at det var “i tiden” å tenke slik. I Kleingelds tese om Kant forsvarer hun ytringene hans når hun skriver: “Kant er ikke noe unntak med sine sexistiske og rasistiske synspunkter, og vi bør ikke betrakte disse synspunktene utelukkende som ubetingede personlige fordommer. Sexisme og rasisme var endemiske kjennetegn på den vestlige filosofiske konsensus i hans tid.” 

Stadig menes det at vi må lukke øynene for – og heve oss over Kants uttalelser. Men lukker man øynene for statuer og malerier som ble lavet da rasismen herjet som verst i Vesten — mesterlige verk som i minste fall kan avsløre små, tvetydige spor av en rasistisk holdning?

Besynderlige rasebeskrivelser

I kommentarfeltet henviser Besigye til et sitat fra Kant om hvordan å piske “negerslaven”. Da jeg så det, kunne jeg ikke begripe at det var sant. Jeg søkte det opp og kom over “Postkolonial Afrikansk Filosofi” (1997), skrevet av den nigerianske filosofen Emmanuel Chucwudi Eze. Eze refererer blant annet til fotnote 71 fra Kants Observasjoner Om Skjønnhetssansen og Det Sublime

“Den Amerikanske rase kan ikke utdannes. Den har ikke noen motiverende kraft, fordi den mangler anlegg til påvirkelighet og lidenskap. De er ikke forelsket, derfor er de heller ikke redde. De snakker nesten ikke, kjærtegner hverandre ikke, bryr seg ikke om noen ting og er late.”

Det mest interessante fant jeg dog i Ezers henvisning til fotnote 74, hvor Kant skriver om hvordan “negerslavene” skal piskes med bambusstokk:

“For å slå negeren effektivt, kreves en splittet stokk i stedet for en pisk, fordi blodet må finne sin vei ut av negerens tykke hud, for å unngå merker.” 

“For å slå negeren effektivt, kreves en splittet stokk i stedet for en pisk, fordi blodet må finne sin vei ut av negerens tykke hud, for å unngå merker.”  – skriver Immanuel Kant i fotnote 74, fra verket, Observasjoner Om Skjønnhetssansen og Det Sublime. Illustrasjonsbilde: Anonym fra 1853. Kilde: New York Public Library.

Akademikernes cancel culture er hyklersk

Personlig er jeg imot sensurering av Kants skrifter og all annen form for bokbrenning eller kulturell utslettelse — uavhengig av hvor drøye ytringene er. Jeg ville for eksempel ikke gått inn for å utslette Aristoteles’ forfatterskap på grunnlag av hans omstridte kvinnesyn.


Som en nasjonal undersøkelse i USA viste i juni, er det gjerne de med høyere utdanning som er positive til fjerning av rasisme-befengte statuer. Sånn sett er det hyklersk av akademikere å samtidig ta Immanuel Kant i forsvar. Handler cancel culture om sosial rettferdighet eller er det en kampanje som går selektivt til verks når historien skal omskrives?

Man kan argumentere for at Kant var en del av en kollektiv bevissthet som gikk ut på at den negroide rasen var mindreverdig. Ifølge History.com arbeidet de amerikanske slavene for det meste ved sørkysten på tobakk, ris – og indigo-plantasjer på 1700-tallet. Undertrykkelsen av afroamerikanerne var med andre ord i full sving da den tyske filosofen Immanuel Kant underviste på universitetet i Königsberg.

Men er det riktig å unnskylde Kant og samtidig støtte fjerningen av statuer — som også har gått utover monumenter av personer som kjempet for de svartes rettigheter?

Selv om jeg ikke har så mye til overs for Kants filosofi (etter å ha vært innom bøker som Til den Evige Fred og Kritikk av Dømmekraften) er jeg enig med Kleingeld om at man bør tilgi feiltrinn som historiske personer har begått fordi de var farvet av sin tid. 

Som filosof bør man likevel evne å avkle sin tids moter og vise vei til humanisme. Kant var nok i for stor grad preget av sin tids usiviliserte verdier. Når det er sagt, er det like usivilisert å sensurere hans skrifter. Men hvorfor skal skulptørene få sine verk vandalisert og utradert fra det offentlige rom — hvorfor unnskylder man ikke dem på samme måte som man gjør med Kant i akademia? 

Stoler man virkelig mer på en mann som går i detalj om hvordan å piske en “underlegen” rase, og i tillegg beskrive hvordan denne pisken skal laves for å trenge ordentlig inn i “negerens tykke hud”? 

Fremstår ikke en håndverker, som forsøker å gjøre sitt ytterste for å gjengi en historisk skikkelse, som uskyldig i forhold?

Fargeløsheten i den moderne tid er uhistorisk og frakoblet vår
– Det er feil at alle nybygg må se ut
Ved Akerselvens utløp dufter det atter av tjære. Det første