Utforskeren

Publisert 13. juli 2020 av

Mange kreative og skapende mennesker drives av en utforskertrang. Reidar Finsrud drives så sterkt av denne trangen at han har utforsket samtlige medier og teknikker – av ren nysgjerrighet. 

På bondelandet i Drøbak fikk Reidar Finsrud og hans barndomsvenner frie tøyler til å utforske. Gårdene hadde nok av gjenstander, søppel og naturprodukter til å lage ting av. I etterkrigstiden lagde man lekene sine selv. Raketter og bomber ble laget av natriumklorat, og sammen med lekekameratene gjorde han seg kjent med elektrisitet, kjemi og fysikk. 

− Ungdommen i sentrum av Drøbak kunne ikke leke for seg selv. De hadde alltid voksne som passet på dem og for liten plass til å være ordentlig kreativ og til å eksperimentere. Nysgjerrigheten min, som gjorde at jeg til slutt lagde en evighetsmaskin, har nok mye å gjøre med friheten jeg hadde som barn, sier den multimediale skaperen Reidar. 

Inspirert av Leonardo da Vinci og hans oppfinnelser 

Stor lekeplass til å boltre seg på har han anskaffet også i voksen alder. Galleri Finsrud var da det ble bygget i 1975 det største privateide galleriet i Oslo-området. Reidar viser Sivilisasjonens utsendte rundt i et galleri som huser malerier, skulpturer, tegninger, installasjonen «Finsrud City» og en evighetsmaskin. Perpetuum Mobile fra 1996 ble presentert for publikum gjennom filmen «The art of the Impossible» på NRK. Evighetsmaskinen skal ifølge Reidar i prinsippet gå til evig tid, uten tilførsel av energi. 

− Jeg er ganske god i fysikk, så jeg prøvde ikke å lage en evighetsmaskin, men jeg prøvde heller å se hvor de fysiske lovene setter en stopper. I hele denne lek- og forskningstiden hadde jeg Leonardo da Vinci som «samtalepartner», sier Finsrud. 

Da Vinci er et stort forbilde for Finsrud, men han mener at mange av hans oppfinnelser var allerede kjent teknologi på den tiden, som for eksempel kirkeur og hans militære konstruksjoner. 

− Renessansemannens tegninger av planter, mennesker og dyr og hans forskning i anatomien imponerer meg mest, sier Reidar. 

Evighetsmaskinen ble holdt i gang for publikum fra 1996 til 2007. I dag startes den opp for spesielle anledninger, etter en del puss og stell. 

En stolt konspirasjonsteoretiker

Videre innover i galleriet kan man se en utstilling om konspirasjonsteorier. Her er det bilder som kaster et nytt lys over månelandingen i -69 og bombingen av Hiroshima og Nagasaki under 2. verdenskrig. Reidar viser stolt fram en installasjon han har laget som illustrerer hvordan bildene fra månelandingen må være falske, da skyggene faller feil. På veggen ved siden av henger det bilder fra et fotostudio i Amerika hvor de angiveligfalske månelandingsbildene skal ha blitt tatt. 

− «Konspirasjon»,det er jo et stygt ord i dag. Den første som sa at jorden var rundt, han var jo en konspirasjonsteoretiker, bryter Finsrud ut. 

Kongen og en forvitret kunnskapstradisjon

Som lærer kan man være en evig utforsker, og Finsrudhar skapt et miljøfor utprøving med elevene på sin tegne- og malerskole. Selvtilliten til å lage sitt eget undervisningsopplegg fikk han da han på Kunst- og håndverksskolen fikk en innstilling til kongen og medalje for et av sine grafiske verker. Motivasjonen til å finne tilbake til den gamle kunnskapen og gi den videre til sine elever, kom av de manglende kunnskaper blant lærerne på Kunst- og håndverksskolen: 

− En av de fremste lærere på Kunst- og håndverksskolen sa til meg da vi var i Det sixtinske kapell at endeveggen er tegnet på vanlig måte. Jeg måtte insistere på at jeg mente det er tegnet i kamera-obskura og blåst opp på pergament. I dag vet vi at det er laget på denne måten, at man har risset små hull i papiret som settes opp og får kullstøvet børstet igjennom, sier Finsrud.

Han mener at det derfor ikke er noen helhet i verket, men at det er som små verker satt opp som glansbilder.

På Finsruds male- og tegneskole er derfor undervisningen like mye sentrert rundt teknisk innsikt som komposisjon og fargelære. Reidar lærer bort metoder for å observere og tegne mest mulig systematisk og riktig og «kutter ned på avstanden mellom øyet og den arbeidende hånden» med denne metoden. 

Redskaper til å studere med

I sin egen skapelse er det to medier som har betydd mest for Finsrudsegen utvikling. Det er å kunne observere gjennom tegning, som han har laget egne teknikker for, samt monotypier, som gir han muligheten til å stadig forandre motivene sine. 

− Tegningene mine har betydd mye for meg. Alle tegningene mine er gjort i stearinlys, lik som de store mesterne, er det bare meg selv og en modell. Da leker jeg med modellen og plutselig oppstår det en stilling! Så sier jeg: «Fy flate, her var det et eller annet.» 

Helt siden begynnelsen av hans utdannelse, har Finsrud arbeidet med grafikk. En monotypi er en form for trykk hvor man kun kan lage et enkelt trykk, og en arbeidsmetode han bruker mye.

− Fordi jeg bruker fire til fem år på et bilde, er det godt å ha monotypien. Da maler jeg på metall, og kan redigere uten at det blir noe problem. Når jeg er fornøyd med det så kjøres papiret som er oppå, inn i en grafisk prosess. 

Reidar får ofte inspirasjon til å lage noe nytt i sine ferdigstilte arbeider. 

− En skulptur kan hjelpe meg i et bilde, et bilde kan hjelpe meg med en skulptur, forklarer han ved siden en av sine mange kvinneskulpturer. Galleri Finsrud viser store deler av hansproduksjon. Det er egne rom for malerier, for skulpturer, for installasjoner og for tegninger. Det er ikke mange forunt å kunne gå i sitt eget galleri og gjenoppdage sine utstilte verker for å hente inspirasjon til ny produksjon igjen og igjen – lik en evighetsmaskin. 

Det er som oftest en felle å tro at enhver
Oslos filharmoniske orkester fengslet alles ører da æresgjest, Dalia Stesevska
Mektige og spektakulære malerier møter beskueren idet man går inn