Du finner en snodig tekst på internettet. En artikkel som serverer heller uhørte teorier om en offentlig kjent hendelse. Fordi teksten er 1. tankevekkende 2. godt skrevet eller 3. rett og slett uhyre komisk, videresendes den til en venn. Responsen lar ikke vente på seg. Det viser seg nemlig at saken er publisert på et noe uglesett nettsted. Mottaker svarer kontant: «Du er ute og kjører».
Konformitetens vugge
Går responsen fra vennen din inn på deg, blir det muligens med denne ene gangen. Fra nå av sender du utelukkende lenker fra nettsidene til folkekjære aktører som Aftenposten, FHI og matprat.no til dine venner.
Ikke overraskende viser en omfattende forskningsrapport fra 2011 at Norge er det 6. mest konforme land i verden. Hårfint forbigått av land som Pakistan og Malaysia. Rapporten underbygger dermed Stanley Milgrams studier fra 1961, som kåret nordmenn til Vestens mest autoritetstro folkegruppe. Den viljesterke og egenrådige nordmann liker rett og slett ikke å få høre at han har avvikende oppfatninger. Det oppleves som en fornærmelse å få beskjed om at man har kontroversielle meninger, sannsynligvis fordi det ofte er ment som nettopp dét.
Såre enkelt er det å avslutte en opphetet diskusjon i dette landet, man sier bare eplekjekt: «det er ikke flertallets oppfatning». Varianten «det er ikke vitenskapelig bevist» fungerer likeledes effektivt. Med dette triks kan man sørge for at en hvilken som helst diskusjonspartner angrer på eget overmot. Hvorvidt det som ble hevdet, er vitenskapelig bevist, er uvesentlig. Det strider mot skikk og bruk og selskapslivets uskrevne regler å påstå noe annet. Henviser man til konkret forskning, risikerer man å fremstå som sosialt klosset. Frasen fungerer dermed som en svært allsidig hersketeknikk; et ess som kan falle fra ermet hver gang motparten uttrykker ubehagelige eller konfronterende synspunkter.
Ser man hen til den språklige praksis i landets bedriftskantiner, cocktailselskap og kommentarfelt betyr alt å dømme «vitenskapelig bevist» det flertallet mener er vitenskapelig bevist, eller vel så ofte det flertallet mener burde vært vitenskapelig bevist. Illustrerende er FHI sine prognoser over antall smittede de kommende månedene, disse prognosene blir konsekvent omtalt som vitenskapelig funderte sannheter. Det er derfor nesten ikke til å tro at virkeligheten ikke allerede har innfunnet seg.
Hva er det typisk norsk å mene?
I Norge er det en uttalt målsetting å omfavne mangfold, og dermed å fremstå tolerant overfor alle mennesker. I praksis oversettes mangfoldsmålet til åpensinnethet i møte med eksotiske skikker og kreative kjønnspreferanser. Indre forskjeller mellom mennesker, derimot, synes nordmenn er ganske brysomt.
Misforstå ikke, det er tillatt å mene mye rart i Norge. Vilkåret for å være opposisjonell er imidlertid at man er forutsigbar. Upassende er det å bedyre ting i hytt og gevær. Med slik fremferd gjør man medmennesker usikre på hvor man «faktisk» står. Unødig komplisert er det, for den djerve nordmann, når mennesker har oppfatninger som står i dårlig i stil med deres gruppetilhørighet.
Den som mener noe litt annet enn det som ligger innenfor de fint definerte rammene av den gjengse norske oppfatning, blir omgående plassert i avvikergruppen. Dessverre for denne gruppens medlemmer, har den få underkategorier. Er man først plassert blant oppviglerne, står det derfor om livet å posisjonere seg tydelig i forhold til resten. Man vil jo nødig regnes som omgangsvenn av Charter-Svein blant naboer og kollegaer. For tror man ikke på nytteverdien av tran, er man tross alt troende til hva som helst.
Alt som til nå er sagt, er gammelt nytt. Utvilsomt er det likevel at covid-skandalen har forsterket og synliggjort latente sosiale mekanismer. Enhver som stiller seg noe spørrende til effektene av påhittige smitteverntiltak, nymotens vaksiner eller til de to siste års nyhetsdekning, står i øyeblikkelig fare for å bli stemplet som konspiratoriker og det som verre er. For hva kan ellers årsaken til slik en sannhetsvegring være, undrer nordmannen.
Trenden med å skjære alle hoder under én kam
Få synes å ha en tankegang hvor man antar at den som deler et essay fra Aftenposten, står inne for all informasjon denne avisen har formidlet de siste hundre år. Folk flest tar for gitt at vedkommende heller ikke er ettertrykkelig enig i hvert bidige trykte ord.
Når det kommer til mer marginale nyhetsformidlere derimot, dras umiddelbart den slutning at det er fullt og helt sammenfall mellom vedkommendes egne oppfatninger og nyhetsmagasinets. Angjeldende antas ikke bare å være enig med essayets premiss og konklusjon, men også med holdninger som fremkommer i kommentarfeltet, samt samtlige artikler som er publisert på nettstedet. Prøv det den som vil: Send en kollega en sak fra en nettavis uten statsstøtte, og noter deg responsen.
Den daglige merkevarebygging: Kampen for å fremstå som et helhetlig produkt
Privatpersoner behandler seg selv stadig mer som rene merkevarer. Det har oppstått et behov for å kontrollere hva man «assosieres» med. Det uegnede har man ingen forbindelser til. Det gjelder å ha en helhetlig profil, for slik skapes trygghet for omgivelsene.
Som en respons på det sosiale klima, har enkeltindivider etterhvert begynt å påta seg ansvar for ikke å vanære «sine egne». Denne utviklingen viser seg i vår dagligtale. Ikke så rent sjelden kan man overhøre ordinære mennesker tilføye etter et endt utsagn «men jeg taler altså ikke på vegne av juristsstanden». Nei vel, men det regnet vel heller ingen med, i det minste inntil nylig.
I senere tid derimot, behandles vi alle som talsmenn for manifester ingen har lest. Se bare hvordan massene raser mot individer som offentlig deler sin personlig overbevisning om ømfintlige tema. Én enkelt doktor truer nå med å undergrave helsevesenet i sin helhet, skal man tro responsen. For særlig legen og sykepleiersken er det et kollektivt ønske om at skal være konstante størrelser.
Redselen for arkiveres i feil skuff på livstid
Skrekken for ikke å bli korrekt forstått, er berettiget. Hovedmistenkt for denne utstrakte tendens til å misforstå, er den allmenne avhengighet av å låse folk i bur og bås. For sier du ett, har du sagt alt; du er plassert, kategorisert og arkivert.
I dag brukes øredøvende med krefter på å presisere sitt forhold til alle som kan ha uttalt seg om samme tema. Brorparten av disse krefter er ment å redegjøre for forskjellen mellom en selv og dem som nesten mener det samme. Samfunnsøkonomisk er dette dårlig butikk.
En mulig løsning på sløseriet av våre energier, er å bli det inkluderende og åpne folkeferd vi har satt oss som mål å være. I påvente av en offentlig utredning om saken, kan den enkelte heldigvis ta enkle grep. Å markedsføre seg som et komplett ideologisk partiprogram, er tross alt kun en anbefaling, ikke ennu noe påbud.
