Et opprør mot autoritære krefter i ungdommen ble til en kamp mot modernismens maktovergrep i voksen alder – og en kamp for folkekjær, klassisk arkitektur. Audun Engh er mottager av Sivilisasjonsprisen 2020.
I flere tiår har jurist og stedsaktivist Audun Engh fremmet den klassiske arkitekturens sak – til stor frustrasjon for modernistene som befinner seg i maktposisjoner. Med bakgrunn som reporter i den anarkistiske Gateavisa og som prinsippfast jurist, ble han tidlig preget av et liv i opposisjon.
Etter at Arkitekturopprøret i mars 2021 opplevde eventyrlig vekst i medlemstall og engasjement, har Audun Engh og andre aktivister fått en folkeskare med seg i kampen. Engh påpeker at kampen bare så vidt har begynt, og sier at en viktig nøkkel til reell endring ligger i arkitektutdannelsen.
– Modernismen er ikke et faglig standpunkt, men en ideologi som har fått makt over arkitekturfaget. Vi trenger derfor en reformering av arkitektutdanningen, slik at det blir mer mangfold i opplæringen, sier Engh.
Juristen i ham kommer frem og peker på at dette er regjeringens ansvar å pålegge arkitektskolene mer toleranse og mangfold i undervisningen.
Sivilisasjonsprisen deles ut til en som har bidratt til å «fremme filosofi eller klassiske verdier som skjønnhet, poetikk og harmoni i den overbevisning at det gjør mennesker til bedre versjoner av seg selv». Da pandemien har hindret prisoverrekkelse, deler Sivilisasjonen ut to priser i år – for 2020 og 2021 – hvor Audun Engh er vinner av prisen for 2020. Les juryens begrunnelse nederst i saken.
Ung og anti-antoritær
Som ung jusstudent på 70-tallet var Audun Engh en sentral redaktør i det anarkistiske tidsskriftet Gateavisa. Den motkulturelle redaksjonen skrev for eksempel artikler om hvordan man kunne unngå datidens NRK-monopol ved å etablere piratradioer. De analyserte søppelinnholdet til de politiske erkerivalene Brundtland og Willoch. Da tidsskriftet var på sitt største hadde det 20 000 i opplag og satte sitt preg på mediebildet i mange år.
Engh forteller hvordan hans redaksjonelle arbeid i Gateavisa gikk hånd i hånd med engasjementet han hadde i Jussbuss – begge var et opprør mot dogmatiske autoriteter. I Jussbuss ble han med i boliggruppen, som jobbet aktivt med å hindre den planlagte rivingen av arbeiderbydeler som Grünerløkka på 1970-tallet.
– Det var her jeg forstod viktigheten av beboermedvirkning. Vi lever i et demokrati og det bør utvides til det jeg kaller direktedemokrati. Det betyr å involvere befolkningen i hvordan ny bebyggelse skal utformes, slik at de opplever den som berikende, sier Engh.
Etter iherdig innsats ble Grünerløkkas klassiske arkitektur reddet. Engh bestemte seg på 90-tallet for å fremme tradisjonell og klassisk arkitektur. Sammen med meningsfeller bidro han til stiftelsen av organisasjoner som Byens Fornyelse, INTBAU og det norske Arkitekturopprøret.
– I dag har INTBAU minst 35 avdelinger i ulike land og kontinenter, og Arkitekturopprøret Norge har 100 000 følgere totalt på sosiale medier. Jeg håper at dette folkeopprøret skal påvirke kommunevalget neste år, slik at partiene for å vinne valget må love innbyggerne at de skal avslå alle forslagene om kassebygging og heller lytte til befolkningen. De folkevalgte bør vedta at nye byområder skal være vakre og velfungerende for befolkningen, sier Engh.
Ideologi til besvær
Engh peker på at den modernistiske ideologien helt siden mellomkrigstiden har avvist alle tradisjoner innen kunst og arkitektur. Han trekker paralleller mellom utdefineringen av andre stilarter enn de modernistiske med utdefinering av mennesker som har en annen livsstil eller kultur enn man selv har.
– Det er en intoleranse vi ikke kan godta. Vi skal selvfølgelig bekjempe undertrykkelse og diskriminering, og innen kunst og stilarter skal vi også ha mangfold og toleranse. Jeg sammenligner modernismens makt innen kunst og arkitektur med kommunismens makt i Øst-Europa frem til 1989. Da muren falt fikk vi en mirakuløs kollaps av kommunismen i hele Øst-Europa, og man så hvordan demokratiet utviklet seg. Jeg håper vi skal se en lignende kollaps også av modernismens makt, sier Engh.
Han ser et håp i den unge generasjonen – de som har fått kjenne modernismens effekter på kroppen.
– Vi ser nå at mange unge velger å utforske og videreføre de klassiske tradisjonene – innen arkitektur, kunst, litteratur og musikk. Det er i stor grad unge mennesker, sier han.
Utfordringen er ifølge Engh at institusjonene og det offentlige ikke henger med. Han peker for eksempel på at krav om klassisk utdannelse innen arkitektur og kunst ofte tilbakevises av skoleledelsen.
– Dessuten ser vi at det ofte oppføres kunst i det offentlige rom – særlig det som er offentlig finansiert – som er direkte stedsødeleggende og som befolkningen opplever som forvirrende og deprimerende. Dette må vi få en endring på, påpeker han.
Oppskriften er å gi mer innflytelse til folket, forklarer Engh – makt til å bestemme hvordan omgivelsene deres skal utformes.
Redusert makt til arkitektene
Engh beskriver det modernistiske arkitekturmiljøet som en slags «gutteklubben grei», der arkitekter får priser av hverandre og hylles av kolleger. Problemet er at mye av det de skaper ikke er samfunnstjenlig.
– Arkitekter skal som fagfolk bidra til å skape attraktive bymiljøer for befolkningen. Nå ser vi imidlertid at mange arkitekter oppfører seg som modernistiske kunstnere. De er mest opptatt av å markere seg selv gjennom aggressiv og kontrasterende utforming av nybygg. Det kan ikke lenger aksepteres at arkitektskoler og flertallet av arkitekter hevder at kun modernisme er «av vår tid», sier han.
– For å spille djevelens advokat: Hva med fagperspektivet? Er det ikke best å overlate byutvikling til fagfolk?
– I dag ser du dramatiske holdningsforskjeller mellom fagfolk innen arkitektur og byplanlegging og befolkningen. Det nye Munchmuseet ble vinner av Arkitekturopprørets avstemming over Norges styggeste nybygg, men mange arkitekter har hyllet Munchmuseet. Arkitekturfaget er dominert av en ikke-faglig fundert ideologi. Det er ikke andre fag, sier han og utdyper:
– Fagfolk innen andre fag, som medisin og ingeniørfag, har selvfølgelig stor innsikt i sitt fag, men de har ikke en ideologi som skal overkjøre befolkningen. Derfor må arkitektfaget få redusert makt. Hva som oppleves som vakkert og attraktivt av befolkningen må bli kriteriene for utforming av nybygg.
– Grunnen til at jeg spurte om fagperspektivet er at dette ofte trekkes frem av de som har berøringsangst overfor dette temaet. For eksempel politikere.
– Det er mange politikere som ikke våger å mene noe om estetikk, og som gjerne vil få ros av kultureliten. Men de folkevalgte bør lytte til befolkningen, sier Engh, og forklarer:
– Noen hevder jo at folk er inkompetente, fordi de ikke har utdanning innen arkitektur, og derfor bør man ikke høre på dem. Men vi har et demokrati, hvor alle borgere har stemmerett og bestemmer hvem som skal styre landet vårt. Demokrati og medvirkning bør også gjelde innen byutvikling.
Til forsvar for Disneyland og Kardemomme by
Engh er ikke en som biter på hersketeknikk. Han peker til flere saker der forslag om å bygge klassisk slås ned ved å bli kalt for «Disneyland» – som en måte å vise til at noe er uekte.
– Mange modernister utdefinerer nye tradisjonelle bygg som «Disneyland». Men hva betyr egentlig det? Da Walt Disney skulle bygge Disneyland i USA, var han inspirert av de klassiske main streets i USA, som ofte var revet til fordel for motorveier. Ideen til Disney handlet om at folk skulle oppleve historiske bymiljøer og vandre rundt med barna. Mange av arkitektene som jobbet for Disney måtte studere hvordan de historiske byggene var utformet, fordi de var ikke opplært til det. En del av disse arkitektene endte opp med å tegne klassiske bygg også andre steder, sier han og konkluderer:
– Så, Walt Disney var ikke så ille som modernistene vil ha det til.
Han legger til at det samme argumentet gjelder for Kardemomme by, som han forteller også blir brukt av modernister som et nedsettende kallenavn på klassisk arkitektur.
– Hva er egentlig galt med Kardemomme by? Mange mennesker i Norge har siden barndommen elsket Kardemomme by, mens modernister håner byen. Den fremstår variert og vakker. Byen preges av et mangfoldig og inkluderende samfunn, hvor man har ulike mennesker side om side. Vi kan ikke godta at dette brukes som et nedsettende begrep, sier Engh.
Fascismen, kommunismen og modernismen
– Hva tror du var utslagsgivende for modernismens fremvekst og hva tror du er utslagsgivende for dets fall?
– Etter første verdenskrig mente mange at man måtte forkaste Europas tradisjoner, og det fikk uante konsekvenser. En italiensk arkitekt som jeg kjenner sammenligner tre bevegelser som fikk styrket innflytelse etter første verdenskrig. Det var modernismen, fascismen og kommunismen. Enkelte sammenligner disse tre ideologiene og mener de har et fellestrekk, at de er autoritære. Selvfølgelig – modernister henretter ikke motstandere, slik kommunister og fascister gjør. Men ideen om at én ideologi er sannheten, og at de som styrer denne ideologien vet hva som er best for alle, er en uakseptabel holdning, sier han og utdyper:
– Kommunismen og fascismen har mistet sin makt i de fleste land, dessverre ikke alle. Modernismen er en estetisk variant av autoritær tenkning, og derfor må ideologien utfordres. Modernisme bør være en stilart som konkurrerer med andre stilarter, ikke en ideologi som søker makt.
Engh peker på tendenser i tiden som kan vise til at vinden er i ferd med å snu. Han understreker at Arkitekturopprøret nå har fått mange tilhengere også blant arkitekter og arkitektstudenter. Stadig flere innen faget er åpne for mangfold og er nysgjerrige på å utforske og videreføre tradisjonelle stilarter.
– Flere arkitekter som har tegnet tradisjonelle og klassiske eneboliger har sagt til meg at de tidligere aldri våget å gå inn i en debatt med modernistiske kolleger, av frykt for å bli utdefinert. De har holdt seg i ro og bare tatt oppdrag fra private i liten skala. Men nå ser det ut til at flere arkitekter tør å stå frem og si at de ikke aksepterer modernismens monopol lenger. Vi har et opprør også innen arkitektfaget, og det er nødvendig med holdningsendringer innen fagmiljøet, sier han.
Det folkekjære klassiske
Hvorfor kjemper Engh så for nettopp klassisk arkitektur? Hva er egentlig det klassiskes fortrinn? Som forklaring peker Engh på forskning fra flere land som viser at et solid flertall av mennesker – på tvers av alder, kjønn, bakgrunn og politisk tilhørighet – foretrekker klassisk arkitektur fremfor modernistisk.
– Det dreier seg ikke bare om smak og behag, men om folkehelse. Mange forskere har fremhevet at tradisjonell arkitektur viderefører gode kvaliteter i naturen. Mennesker har et instinkt for å være i nærheten av naturen for å kunne overleve, og derfor er det fordelaktig at de tradisjonelle byene har likhetstrekk med natur, sier han og ramser opp:
– Søyler har likhetstrekk til trestammer, spir ligner tretopper og ornamentikk gjenspeiler både natur, dyr eller mennesker som vi omgås. Eksemplene er mange.
– Hva vil du trekke frem som en tydelig styrke ved klassisk arkitektur?
– Et element er skalaen. Selv om vi har gjort store oppfinnelser innen byggeteknikk, må vi respektere hva menneskene opplever som vakkert, i skala, variasjon og fasadeutforming. Vi bør ikke sette opp nybygg som folk opplever som knugende og deprimerende.
– Tror du at det å leve blant klassisk arkitektur gjør mennesker lykkeligere?
– Jeg er ikke forsker på dette punktet, men snarere en jurist med en viss evne til å sette meg inn i andre fagmiljøers resultater. Det viser seg nå at det er kommet mye forskning som bekrefter at tradisjonell og klassisk arkitektur skaper lykke og velvære. Dette er knyttet mye til variasjon i fasadene, detaljrikdommen, harmonien, symmetrien og at bebyggelsen er i moderat høyde, sier han og legger til:
– Vi ser også at mange mennesker som bor i vakre byer drar mindre på ferie. De behøver ikke å rømme unna bostedet.
Audun Engh er vinner av Sivilisasjonsprisen 2020. Juryens begrunnelse:
Audun Engh har i flere tiår kjempet for den sårt tiltrengte fremveksten av klassisk arkitektur, blant annet i sin juridiske aktivisme for å bevare Grünerløkkens klassiske bebyggelse, som leder for den norske avdelingen av INTBAU og organisasjonen Byens Fornyelse, samt som en av grunnleggerne av det norske Arkitekturopprøret. Med sitt anarkistiske og anti-autoritære verdisyn, har Engh hatt som mål å stanse modernistenes maktovergrep innen arkitekturen, der klassiske arkitekter er blitt aktivt diskriminert og tiet ihjel i generasjoner.
Engh er prinsipiell i sin sak, henfaller ikke til vage mellomløsninger og er ikke redd for å tale maktapparatet midt imot. Hans karakter imponerer Sivilisasjonens jury. Engh er soleklar på at kampen for klassisk arkitektur på ingen måte er politisk, men snarere et demokratisk folkekrav. En av hans kjernesaker er å bringe lokal medbestemmelse inn i byutviklingen – å gi makten over omgivelsene tilbake til folket. Og tallenes tale er tydelig: Folk trives best i klassiske omgivelser – med harmoni, mangfold, ornamentikk og symmetri.
Vi opplever i dag en økt entusiasme for klassisk arkitektur, som reflekteres gjennom den formidable veksten i Arkitekturopprøret, og mye tyder på at modernistenes hegemoni står for fall. Den norske befolkning kan takke Engh og hans årelange virke for et imponerende bidrag for at en renessanse for klassisk arkitektur er i emning.
