Sjaman Durek hever takhøyden i det offentlige ordskiftet – og løfter slik rasismedebatten

Publisert 10. august 2022 av

I et meningsinnlegg i Aftenposten signert av professor Paul Thomas ved Universitet i Sørøst-Norge, blir prinsessens forlovede, Durek Verrett, oppfordret til å reflektere grundig over hvordan hans «firedoblede bevissthet» fremmer eller hindrer kampen mot rasisme. 

Thomas skriver at «Durek gjør mange svarte som blir utsatt for rasisme, en bjørnetjeneste i sitt virke som sjaman». Thomas underbygger dette med Dureks kontroversielle meninger, herunder at han kurertes for covid ved hjelp av en medaljong. Også om man vil tolke professor Thomas i beste mening, er det vanskelig å forstå ham annerledes enn at han ikke sympatiserer med rasismen Durek måtte ha opplevd og at Durek bes reflektere over hvorvidt han er en verdig talsmann for de sorte.

Jeg var av den oppfatning at den store frigjøringskampen som har pågått de siste hundre år, var kampen for å fri seg fra denne form for undertrykkende klanmentalitet. I lange tider har mennesket lidd under et åk hvor det har blitt stemplet og merket for ord og gjerninger dets kusiner, fettere, forfedre og landsmenn har utført. Det er ikke lenger slik, stort sett; vårt samfunn forsøker etter beste evne å ikke straffe og fordømme handlinger og meninger den enkelte selv ikke har gitt uttrykk for. Vi har etter hvert tatt oppgjør med den behandling tyskerbarna fikk etter krigen, det går opp for massene – sakte men sikkert – at homofile ikke er en union gruppering, det aksepteres til og med, om enn motvillig, at ikke alle sunnmøringer er gjerrige.

Få ønsker å være en fulltidsrepresentant for en spesifikk fraksjon. Enn så lenge er det slik at de aller fleste mennesker ikke utelukkende kan eller vil plasseres i én bås. Det er skjønnheten ved å være et individualisert menneske i et fritt land, å kunne velge og vrake og forme sitt liv etter eget begjær. Man kan være mot kirkelig vigsel av homofile på dagtid og for polyamori på nattestid, være sogning og skrive på riksmål, ha innvandrerbakgrunn og stemme Fremskrittspartiet. I den grad den slags overhodet kan sies å være paradoksalt, siteres Walt Whitman:

Do I contradict myself? 
Very well then I contradict myself,
I am large, I contain multitudes.

Jeg velger å ha såpass tiltro til dagens mennesker, selv de som er aldri så oppskjørtet over sjaman Dureks diverse utspill, at de er innforstått med at Durek, selv om han er mørkhudet, ikke representerer det gjengse synet til sorte flest. Jeg velger også å ha tillit til at mørkhudede ikke føler at de må tilegne seg Dureks holdninger på grunnlag av et usynlig broderskap. Nei, jeg akter å formode at de aller fleste individer ser at det Durek gir uttrykk for, er sine personlige oppfatninger – og at de tar standpunkt til hans påstander på det grunnlag.

Det å fremkalle skam og skyld hos et annet menneske fordi det tilsynelatende ikke fremmer sin «gruppes kamp», fremstår som lite produktivt hvis målet er å skape et samfunn basert på genuint mangfold. Et slag for ytringsfriheten og den personlige integritet, kan det heller ikke sies å være. Å ha spesifikke forventninger til et individ basert på dets ytre gruppetilhørighet –  som individet selv ikke har valgt eller muligens ikke engang bryr seg om – fremstår for meg som noe som farlig minner om rasisme og dets like. 

Innlegget i Aftenposten må sees i kontekst, som et bidrag i en større bevegelse. En bevegelse – som forhåpentlig blir kortvarig – hvor mennesket igjen skal forminskes og minimeres inn i bokser og kategorier. Hvor psyken skrumpes inn og individets preferanser og livsvalg skal sammenlignes og karaktersettes ut fra hvordan det forholder seg til en gitt standard – sin gruppes standard. 

Muligens stikk i strid med det som er bevegelsens hensikter, blir det i siste omgang kvinner, minoriteter og skeive som får svi. Disse skal helst være talsmenn – nei, Gud forby, talspersoner – for sin «klan». Og med ett er vi tilbake i en tilstand hvor det igjen er bygdedyret og Das Man som rår grunnen. En tilstand hvor medlemmer av ovennevnte grupperinger, eller andre forsamlinger, må veie sine ord på gullvekt for ikke å sette sin «slekts» ære i vanry. For deltakerne i denne bevegelsen er ikke måte på hvor stor skade ett enkelt utspill angivelig kan gjøre. Man skulle til tider tro en skarve husmor har makt til å reversere kvinnekampen fullstendig idet hun uttrykker glede over å tilbringe tid med sine smårollinger.  

Sjaman Durek skulle heller hedres for sitt arbeid med å heve takhøyden i det offentlige ordskiftet – ikke for afroamerikanere, kongelige eller sjamaner, men for oss alle. Med henblikk på rasismedebatten, så burde hans sprelske påfunn være et kjært bidrag, for Durek viser de som enda ikke var overbevist, at afroamerikanere selvsagt har andre interesser enn basketball og gangsterrap. 

Et av Dureks mange påfunn var å benytte en medaljong fremfor vestlig medisinsk behandling da han fikk påvist covid. Dette er det ikke bare Thomas som har kritisert. Kritikken overrasker, da Durek i sitt valg frigjorde medikamenter og helsehjelp til andre trengende. Dette valget bør sjamanen stå fritt til å ta uten å måtte føye seg etter Paul Thomas’ eller andres definisjon av hans gruppetilhørighet.

Julen er et påskudd for å bade i kitschens søtladne fantasier. Det er bare å ...
Kan vi lære noe fra steinalderen, bronsealderen og vikingtiden som er til nytte for oss ...
* I høst satte Joachim Triers Verdens verste menneske seerrekord på norske cinemateker. Nylige utgitte ...