Det ble furuore da milliardæren Kjell Inge Røkke nylig meldte flytting til Sveits. Ikke fordi man misliker Sveits, men fordi utvandringen åpenbart ikke skyldes alper eller en hemmelig fascinasjon for håndlagde gjøkur. Flyttingen handler selvagt om skatt.
Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag!
Blant siviliserte land er Sveits i toppsjiktet hva gjelder gode betingelser for bemidlede mennesker. Sosialistenes syn på saken er at Røkke bør bli hjemme i Norge og ta ansvar, folk på høyresiden forholder seg som vanlig i ro. Nylig kom nyheten om at også milliardær Tord Kolstad flytter til Sveits; denne gang får vi begrunnelsen bekreftet, det handler om formuesskatten. Leser vi oss videre på saken, blir det klart at en rekke såkalte «rikinger» det siste året har flyttet ut av landet av samme grunn, blant annet tidligere skiløper Bjørn Dæhli.
Det kan virke sært og nesten litt absurd at mennesker i besittelse av verdier verdt flere tusen millioner kroner frykter en skatt på 1,1 prosent (0,85 før de rødgrønne tok over i høst). Undertegnede er uansett ikke i tvil, formuesskatten er problematisk. Så problematisk at jeg mener at fløyene på Stortinget bør legge gammel splid til side og sammen skrinlegge skatten i sin helhet. Begrunnelsen deler jeg i tre deler: økonomisk, sosialt og moralsk.
Den økonomiske
For noen år siden ønsket daværende næringsminister Torbjørn Røe Isaksen å få en utredning basert på følgende spørsmål: skader formuesskatten norske bedrifter? Marie Bjørneby, Simen Markussen og Knut Røed ledet utredningen. Dommen var ifølge sosialistene knusende, den konkluderte nemlig med at formuesskatten over tid ikke skader norsk arbeidsliv. Utredningen var en pertentlig gjennomgang av tall fra norske bedrifter med 1 til 100 ansatte i perioden 2005-2011 og 2013-2017, men uansett hvor pertentlig, oppfatter jeg utredningen som mer eller mindre ubrukelig.
Utredningen tar nemlig ikke høyde for hvorvidt de formuesskattbetalende vil fortsette å bo i Norge, ei heller om skatten påvirker ønsket om å etablere seg i Norge i fremtiden.
Dommen i utredningen fordrer altså at formuesskatten fungerer utmerket hvis ingen velger å sno seg unna den. Allerede på side tre i utredningen siteres en rekke andre utredninger (Seim, 2017; Zoutman, 2018; Brüllhart et al., 2020; Jakobsen et al.., 2020) som viser en tydelig sammenheng mellom formuesskattens tilstedeværelse og reduserte skatteinntekter fra andre skatteposter grunnet ønsket om å gjemme eller flytte på formuen sin. Men å ta hensyn til slike menneskelige reaksjoner på skatten velger de altså i denne utredningen å ikke gjøre.
Det kan derfor virke som at selv om formuesskatten gir staten en viss sum hvert år, er denne med på å svekke milliardærenes vilje til å bosette eller melde alle inntekter inn i Norge, og Norges totale inntekter synker som følge.
Hvor mange skatteinntekter fra alminnelig inntekt kommer vi ikke til å miste p.g.a. Røkkes sorti? I utlandet kan Røkke nu gjøre det samme som utlendinger som driver forretning i Norge har gjort før ham: å ta millionutbytter med svært lite eller ingen skatt.
Om begrunnelsen for opprettholdelsen av formuesskatten er inntekter, vil man kunne få inn langt mer ved økning av en annen skatt eller avgift. Setter man opp momssatsen én prosent får man inn langt mer enn formuesskatten som i 2020 var på skarve 14 milliarder kroner.
Den sosiale
Flere på venstresiden argumenter med at formuesskatten er en utjevningsskatt som skal passe på at de rike ikke blir «for rike», iallefall i forhold til den gemene hop. Ser man på tallene, vil man imidlertid oppdage at denne lille skatten langt fra utjevner forskjeller mellom superrike og folk flest. Eksempelvis har både Island og Finland, som begge fjernet sin formuesskatt i 2006, mindre forskjeller mellom rik og fattig enn Norge.
Men ulikhet handler om langt mer enn tall. Ser man på hvordan formuesskatten innbetales, vil man oppdage at den faktisk gir grobunn for klassekonflikt. Fordi formuesskatten beregnes ut ifra fjorårets totale eiendeler og ikke inntekten, kan en milliardær oppleve et lite fruktbart år med null eller minus i inntekt, og må da betale mer enn 100 % i skatt for det året. Hvordan kan man betale inn dette? Jo, man må selge verdier eller ta utbytte. I et vanskelig år for bedriften hvor lønningene står stille, kan det virke demotiverende, ja provoserende for de ansatte å lese om disse millionutbyttene. For mediene liker å skrive om store utbytter, men skriver sjeldent om årsaken til utbyttene.
Et annet sosialt problem med formuesskatten er arv av bolig. Det finnes historier om mennesker som har arvet et familiehus som tilfeldigvis ligger plassert i et lukrativt område, og verdistipuleringen av boligen blir dermed uproposjonal stor iforhold til vedkommendes inntekt. Personen må selge huset fordi utgiften til formuesskatten blir for stor. Kjøperen av boligen er som regel stenrik. Dette skaper områder som er sterilt rike og gjenspeiler langt ifra sosialistenes drøm om likhet. Arveskatten var ansvarlig for mange slike situasjoner, men formuesskatten skaper fortsatt lignende forstyrrelser.
Den moralske
I Norge har vi en stat som i stor grad fører en formynderpolitikk. Vi har blant verdens beste betingelser for arbeidstagere og leietagere, og for de som tar opp lån er det svært gunstige renter og regler som beskytter dem mot lånehaier. De som derimot foretrekker en livsstil på egne betingelser, har dårlige tider. Jeg snakker om de som vil spare på sine hardtarbeidede midler heller enn å låne. Formuesskatten er selve symbolet på det lite smigrende klimaet vi har for en som ikke vil leve på samfunnets nåde. Mange vil argumentere mot dette med å påpeke at man ikke betaler formuesskatt før ens formue er på 1,5 millioner kroner. Men dette er et lite beløp om man tar i betraktning boligen man skal eie og bo i, og pensjonsfondet man sparer i for alderdommen.
Det er ikke utenkelig at man en dag regner det som en menneskerett å få spare, og da må «dobbeltbeskatninger» som formuesskatt og arveskatt vike. Jeg kaller dem dobbeltbeskatninger fordi man skatter av inntekter man har spart og de inntektene har man allerede betalt skatt for.
Konklusjon
Det er både i høyre- og venstresidens interesse å skape et rasjonelt beskatningssystem.
Formuesskatten er en skatt som er grunnet i en av menneskenes sletteste egenskaper, nemlig misunnelse. Det finnes lite eller ingen belegg for at skatten er praktisk eller nødvendig for samfunnet. Den er en dobbeltbeskatning som skaper usikkerhet og unødvendige utbytter. Den er en latterlig liten inntektspost for staten og utjevner ikke forskjeller. Å jage milliardærer ut av landet er ikke løsningen. Om man viser velvilje mot mennesker vil man alltid bli overrasket over overskuddet man får tilbake. Norges rike er ansvarlige for verdiskapning og sysselsetting i landet, og flere av dem har lyst til å bidra enda mer – om de får tilliten.
