Følgende er en dialog om Israels krigføring på Gaza, som etterfulgte Hamas-angrepet 7. oktober 2023.
Karakteren Kade forsvarer den israelske militæroperasjonen som en rettferdig og nødvendig forsvarskrig mot en terrororganisasjon.
Karakteren Perseus argumenterer på sin side at Israels krigshandlinger kvalifiserer til et folkemord – og at konflikten må løses ved å gi palestinerne en egen stat.
Kade: 7. oktober 2023 fant den største pogromen siden Holocaust sted.
Tusenvis av terrorister fra Hamas’ militære fløy, al-Qassam-brigadene, angrep Israel. Innen timer slaktet de på sadistisk vis 1143 mennesker, inklusivt 767 sivile. De tok også 252 gisler, mange av dem som senere har blitt myrdet.
For å sette dette i perspektiv, drepte IRA omkring 500 sivile under hele «The Troubles» (1968-1998).
Blodbadet var en uhyggelig bekreftelse på følgende tommelfingerregel: Mens Israel har midlene men ikke intensjonen om å utrydde palestinerne, har Hamas intensjonen men ikke midlene til å utslette de israelske jødene.
Hva vi har observert i ettertid, er den skrikende dobbeltstandarden israelerne har blitt så vant med.
Absolutt ingen annen nasjon på jorden ville blitt fordømt for å forsvare seg mot en så brutal krigserklæring som 7. oktober. Om ikke militært, hvordan ellers skulle Israel ha svart? Ventet til Hamas gjentok massakren igjen og igjen og igjen, slik som deres lederskap har sverget? Overlatt gislene til seg selv? Passivt tatt imot de tusenvis av rakettene som ble avfyrt mot deres byer?
Naturligvis ville ingen av Israels argeste kritikere – om så gjelder Kina, Russland eller Iran – selv ha utvist en så radikal form for selvbeherskelse.
Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!
Perseus: Å jevne betydelige deler av Gaza med jorden går hinsides et legitimt selvforsvar.
Da 38 barn ble drept 7. oktober, var dette selvsagt en tragedie. Nå har hele 15 000 palestinske barn blitt bombet i filler på Gazastripen, som er desto mer tragisk.
Den israelske responsen har vært fullstendig uproporsjonal. Hvilket for øvrig er helt i overensstemmelse med deres historiske militærdoktrine av å «klippe plenen» – en grotesk metafor vi har sett i praksis flere ganger tidligere, som under Den andre libanesiske borgerkrigen i 2006 eller bombekampanjen «Operasjon Støpt Bly» på Gazastripen ved årsskiftet 2008-2009.
Enhver objektiv observatør må betegne Israels handlinger som en form for kollektiv avstraffelse av befolkningen i Gaza. Siden offensiven startet, har de fordrevet nærmere to millioner mennesker. Ved grensen har de holdt tilbake bistand, mat, vann, elektrisitet og medisiner. Dette har resultert i en uholdbar situasjon der 90 prosent av barna i Gaza ikke får i seg nok mat for normal vekst.
Videre har Verdens helseorganisasjon (WHO) rapportert om til sammen 406 angrep på Gazas helseinfrastruktur. Deriblant har 31 av 36 sykehus blitt skadet eller totalødelagt. Palestinske sivile mangler følgelig tilgang til akutt medisinsk hjelp, og helsetjenestene klarer ikke lenger å sikre overlevelsen til gravide kvinner og spedbarn.
Alt dette kan kategoriseres som alvorlige krigsforbrytelser. Mer spesifikt er det i klar strid med Genèvekonvensjonenes første tilleggsprotokoll av 1977. Protokollen forbyr utsulting som strategi i krig, samt angrep av mål som vil medføre katastrofe for sivilbefolkningen. Den gir også sanitetspersonell særskilt beskyttelse i konfliktsoner.
Det er på dette grunnlag at Sør-Afrika har bragt en 84 siders folkemordsak mot Israel fremfor Den internasjonale domstolen (ICJ) i Haag.
For å forstå de kraftige reaksjonene i den arabiske verden på den humanitære krisen i Gaza, kan en forsøke å forestille seg om disse marerittaktige scenene utspilte seg i en hvilken som helst europeisk by. Hva om slike bilder kom ut fra Paris, Berlin eller Amsterdam? Hva hvis døde barnekropper ble båret ut i hopetall fra Oslos ruiner?
IRA ble nevnt. Meg bekjent håndterte Storbritannia IRAs terrorhandlinger ved å jakte ned, arrestere og straffeforfølge gjerningspersonene – ikke ved å slippe 70 000 tonn med bomber over Dublin.
Kade: IRA ble trukket frem for å belyse skalaen av 7. oktober-massakren. Tross alt var IRA ikke den irske regjeringen. De verken avfyrte tusenvis av raketter mot britiske byer eller invaderte Storbritannia med tusener av terrorister, med mål om å etnisk renske landet fra Skottlands klipper til Den engelske kanal. De bygget ikke et militært tunnelsystem under Dublin større enn undergrunnsbanen i London. De skjulte heller ikke hundrevis av britiske gisler i disse tunnelene.
Dødstallene du serverer er aldeles upålitelige, ettersom kilden er en terrororganisasjon som har interesse av å blåse opp disse mest mulig. En kunne like gjerne ha lent seg på tall fra al-Qaida eller IS!
Denne bemerkelsesverdige tilliten til Hamas står i grell kontrast til den nær sagt fraværende tilliten til Israel. Som Dwight Eisenhower talte etter åpningen av nazistenes konsentrasjonsleirer i 1945:
«Få alt dokumentert nå – skaff filmene – skaff vitnene – fordi en dag vil en jævel reise seg og si at dette aldri hendte.»
Det var intet slikt behov for å dokumentere 7. oktober-massakren. Der nazistene gjorde sitt ytterste for å skjule sine forbrytelser og senere benektet dem, kringkastet nemlig Hamas stolt sine udåder for verden. Allikevel var de lemlestede likene ikke engang rukket å bli satt sammen igjen av rettsmedisinerne før benektelsen var i gang. Faktisk.no fyrte av den ene artikkelen etter den andre hvor de sådde tvil om flere aspekter ved massakren. Ordlyden «uverifiserte påstander» gikk igjen som et mantra.
Om ditt primære fokus etter en terrormassakre er å spørre om ofre virkelig ble voldtatt eller halshugget, fremfor bare brent eller skutt, melder imidlertid spørsmålet seg: Hva slags menneske er du egentlig?
Vi har rasjonell grunn til å tro at Hamas kraftig overdriver de sivile tapene i Gaza.
Ta den mest fordømte episoden i hele militærkampanjen, som var eksplosjonen ved Al-Ahli-sykehuset 17. oktober. Hamas kunne slå fast at 833 mennesker var blitt drept av IDF-raketten. Så snart raketten viste seg å tilhøre Islamsk Jihad, endret derimot historien seg brått. Plutselig traff ikke raketten sykehusbygningen, men parkeringsplassen utenfor – og dødstallene beleilig nok nedskalert til 471. I samme øyeblikk ble det forunderlig tyst fra de vestlige yrkesdemonstrantene mot Israel, som dagene i forveien hadde vært i harnisk over episoden. Er ikke det litt avslørende?
Fordi hendelsen vakte så mye internasjonal oppmerksomhet, ble den dessuten gransket av amerikanske etterretningstjenester. De konkluderte med at antallet drepte lå et sted mellom 100 og 300 – og sannsynligvis mye nærmere det lavere estimatet. Altså var det reelle tallet kanskje en åttendedel av hva Hamas innledningsvis rapporterte om.
Det er en utopi at man kan bedrive urban krigføring mot en geriljagruppe uten betydelige sivile tap. Som fremlagt av John Spencer ved Modern War Institute (MWI), har Israel iverksatt flere tiltak enn noen annen nasjon i historien for å hindre sivile dødsfall. De har gitt evakueringsordre via radio, sosiale medier, tekstmeldinger, millioner av forhåndsinnspilte telefonsamtaler, og mer enn en halv million flyveblader. De har delt interaktive kart av hvor de til enhver tid vil operere, sluppet varselbomber, og innført dageslange pauser i bombingen for å gi sivilbefolkningen anledning til å evakuere.
Mange av disse tiltakene har forresten aldri tidligere blitt brukt av en hær i krig, grunnet den åpenlyse taktiske nedsiden: Også fienden advares om nærstående angrep.
Hamas bruker på sin side konsekvent egen sivilbefolkning som skjold. De har bygget tunneler under sivil infrastruktur – som boligområder, sykehus og skoler – og nekter egen befolkning å søke dekning i disse. De skjuler seg blant befolkningen uten militære kjennetegn, fyrer av raketter fra sivile områder, og overtaler sivile til å overse Israels evakueringsordre. De attpåtil fryder seg over hvor mange av deres egne sivile som dør! Alt dette er hårreisende.
Anklagen om at Israel utfører et folkemord på Gaza er en pervertering av språket.
For det første ville ikke israelerne ha tatt alle disse forbeholdene om så var tilfellet. For det andre er det i så fall det mest inkompetente folkemordet noensinne, da Gazas befolkning sammenhengende har vokst eksponentielt. For det tredje er forholdet mellom drepte Hamas-krigere og sivile 1:2, som er bemerkelsesverdig presist sammenlignet med andre moderne konflikter. Er Israel virkelig så ubrukelige til å gjennomføre et folkemord at de treffer sivile langt sjeldnere enn hva for eksempel USA gjorde i Mosul? For det fjerde har Den internasjonale domstolen (ICJ) foreløpig ikke dømt Israel for noe som helst. For det femte er det forunderlig å anklage Israel for folkemord – da man mener deres historisk omfattende forbehold ikke er omfattende nok – mens man overser at de kjemper mot en fiende som aktivt streber etter å drepe flest mulig sivile.
Hva den absurde besettelsen av proporsjonalitet gjelder, har den britiske journalisten Douglas Murray formulert det best: Om Israels respons skulle ha vært proporsjonal, måtte de ha funnet en musikkfestival i Gaza og voldtatt det nøyaktig samme antallet kvinner som Hamas voldtok, og drept nøyaktig det samme antallet unge mennesker som Hamas drepte. De måtte ha gått fra dør til dør og slaktet det eksakt samme antallet barnefamilier som Hamas slaktet i Sderot.
Jeg tør å minne om at det var Hamas som startet denne krigen. Det er også dem som har nektet å sette den på pause. Flere avtaler om løslatelse av gisler i bytte mot våpenhvile – som ville ha sikret mer humanitær bistand inn til Gaza – har blitt slengt på bordet. Disse har løpende blitt avvist av Hamas, som gjør narr av forestillingen om at det er Israel som er til hinder for den humanitære innsatsen.
Uansett fungerer ikke verden slik at man kan utføre et så barbarisk angrep som 7. oktober, for så å forlange fred før motparten i det hele tatt rekker å forsvare seg selv. Det mens man skryter uhemmet av at man akter å gjenta angrepet ad nauseam – og nekter å gi fra seg de hundrevis av gislene man har kidnappet.
Det er all grunn til å være rasende over tapet av uskyldige liv, men det sinnet bør rettes mot de ansvarlige for denne krigen, som er Hamas. Israels kritikere virker lite lystne på å gjøre dette. Det er fordi de først og fremst ikke er drevet av kjærlighet for palestinerne, men et antisemittisk hat mot de israelske jødene.
Perseus: Det har blitt plantet en del flagg her, så la meg forsøke å behandle poengene i den skjønneste tur og orden.
Det er rett og slett ikke sant at Hamas har avvist alle avtaler om våpenhvile. I mars godtok de en slik avtale formidlet av Qatar og Egypt, men denne ble skutt ned av israelerne. De har også selv lagt en avtale på bordet, som Israel enda ikke har godtatt.
Blant aspektene av 7. oktober som Faktisk.no stilte spørsmål ved, var den emosjonelt opprivende historien om at Hamas halshugget 40 spedbarn. Det har enda ikke blitt fremlagt et fnugg av bevis for at dette skjedde, ergo var det helt korrekt av faktasjekkerne å ettergå påstanden.
Grunnen til at man lener seg på dødstall fra helsemyndighetene på Gaza, er fordi FN regner disse som troverdige basert på tidligere erfaringer. Om man skal være konservativ i dette henseendet, må i hvert fall forholdstallet på 1:2 mellom drepte Hamas-krigere og sivile bestrides. Tross alt er denne ratioen helt og holdent basert på uverifiserte tall fra IDF.
Virkeligheten på bakken i Gaza er ikke konsistent med noen målrettet presisjonskrig. Vi har allerede vært innom de massive skadene utført på palestinernes helsefasiliteter. Ifølge en rapport fra Verdensbanken, hadde IDF frem til januar dessuten skadet eller destruert overveldende 62 prosent av alle hjem på stripen.
En rapport utarbeidet av israelske gravejournalister – med etterretningsoffiserer innen IDF som kilder – har avdekket at Israel har utviklet et KI-program kalt «Where’s Daddy?». Programmet er designet for å spore Hamas-krigerne, men vente med å angripe dem til de kommer hjem til sine familier på kvelden. Dette er et konkret bevis på at Israel bedriver overlagt masseslakt av sivile. Et annet KI-system, «The Gospel», er på sin side innrettet mot å destruere sivil infrastruktur – som boligblokker, banker og universiteter – for å «øke det folkelige presset mot Hamas.»
Murrays lettvinte avfeielse av bekymringene om proporsjonalitet avslører at han ikke engang har forstått betydningen av begrepet. I henhold til internasjonal lov har prinsippet av proporsjonalitet selvfølgelig ingenting å gjøre med å speile fiendens handlinger. Det innebærer at man skal avstå fra å angripe et mål «dersom den forventede skade på sivile, eller sivil eiendom, er overdreven i forhold til den forventede militære fordel.» Det kan hende at Murray misforstår prinsippet med vilje. For tar en utgangspunkt i den nøyaktige definisjonen, er det unektelig at Israel krenker det.
Israels rettferdiggjørelse av angrepene på sivile, som du går langt i å gjengi, er at Hamas bruker sivile som skjold.
Ett eksempel er den israelske raketten som 27. mai slo ned i flyktningeleiren i Rafah og drepte 45 mennesker. Israels forklaring var at Hamas skjøt opp en rakett fra området. Vi så noe lignende med bombingen av en ambulanse utenfor al-Shifa-sykehuset 3. november, som tok livet av 15 mennesker og skadet 50. Ambulansen kjørte gjennom en folkemengde da den ble truffet. Israels begrunnelse var at ambulansen fraktet Hamas-operative og våpen.
La oss for argumentets skyld gå god for Israels høyst tvilsomme forklaringer i begge disse tilfellene, som betyr at Hamas-krigerne virkelig skjulte seg bak sivile skjold. Anstendige mennesker bør likevel bestride premisset om at dette rettferdiggjør massedrap på de sivile skjoldene. Å slippe bomber midt i flyktningleirer eller folkemengder er og forblir grove krigsforbrytelser.
Vi kan her konstruere et slags motstykke til det moralfilosofiske tankeeksperimentet sporvognsproblemet: Hvor mange israelske sivile bør IDF med vitende vilje bombe til døde om en Hamas-militant ble observert i en folkemengde i Tel Aviv? Ti? Femti? Hundre? For om svaret ditt er null, bør det samme gjelde for palestinerne.
Israelerne gjør ellers en ganske slett jobb med å skjule sine intensjoner om folkemord. Etter 7. oktober har israelerne uttrykt et slikt ønske ved utrolige 500 anledninger. En sentral del av den sørafrikanske begjæringen om folkemord har vært de mange uttalelsene til ledende israelske politikere i denne retning.
28. oktober 2023 sa statsminister Benjamin Netanyahu i en TV-tale: «Dere må huske hva amalekittene har gjort for dere, sier vår hellige Bibel. Og vi husker.» I 1. Samuelsbok i Bibelen ble amalekittene utslettet av israelittene. Der står det skrevet: «Dra nå ut og slå amalekittene. Slå alt som tilhører dem, med bann. Spar ingen. Drep menn og kvinner, småbarn og spedbarn, okser og sauer, kameler og esler!»
Kulturarvminister Amihai Eliyahu uttalte på et radioprogram: «De (palestinerne) kan dra til Irland eller til ørkenen. Monstrene i Gaza bør finne sin egen løsning.» På spørsmål om hvorvidt en atombombe bør slippes over Gaza, svarte Eliyahu at det var et «alternativ». Han påstod også at det ikke fantes noen uinvolverte sivile på territoriet.
Forsvarsminister Yoav Gallant har sagt at Israel kjemper mot «menneskelige dyr». Nestleder i Knesset, Nissim Vaturi, skrev på X at israelere «har et felles mål», hvilket er «å utslette Gazastripen fra jordens overflate.» Utdanningsministeren, Yoav Kisch, har sagt: «De er dyr, de har ingen rett til å eksistere. Jeg diskuterer ikke hvordan det vil skje, men de må utryddes.»
«Riv ned bygninger!! Bombe uten distinksjon!! Slutt med denne impotensen»,postet Revital Gottlieb, et parlamentsmedlem fra det regjerende Likud-partiet, på X. Hun fortsatte: «Ødelegg Gaza. Uten nåde! Denne gangen er det ikke rom for barmhjertighet!»
Dette er en ganske ekstrem retorikk. Slike utspill var en del av helhetsbildet da Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i mai utstedte arrestordre mot Benjamin Netanyahu og Israels forsvarsminister Youav Gallant.
Om skepsis til Israels brudd på Folkeretten er tilstrekkelig bevis på antisemittisme – som forresten ville implisere særdeles mange jøder i forbrytelsen – har det blitt oppløst til et komplett meningsløst begrep. Det er neppe i jødenes langsiktige interesse.
Er virkelig antisemittisme den mest plausible forklaringen på kritikken rettet mot Israel? Eller er denne mest sannsynlig motivert av bombingen av titusener av sivile? Etter mitt skjønn er det nokså innlysende at sistnevnte er tilfellet – og at anklagen om antisemittisme anvendes som en urimelig hersketeknikk av Israels støttespillere.
Kade: Er du sikker? Allerede før Israel rakk å foreta seg noe etter 7. oktober-pogromen rant antiisraelske aktivister ut i gatene i vestlige storbyer. Som om ikke tidspunktet i seg selv var talende nok, ble det ropt slagord som kalte for etnisk rensning av de israelske jødene, deriblant den velkjente «from the river to the sea»-strofen. Noen bar endog bilder av Hamas-terrorister i hangglidere. I ettertid har vi sett demonstranter ved amerikanske universiteter blokkere inngangen for jødiske studenter. Det har også vært en eksplosjonsartet økning i antisemittiske hendelser i Europa.
Dersom du dro på en demonstrasjon der det taktfast ble ropt «lynsj de svarte!» – og deltagerne trakasserte tilfeldige svarte forbipasserende – ville du like entusiastisk ha møtt opp neste dag, tredje dag, uken etter? For om svaret ditt er ja, tror jeg det ville være skjellig grunn til å kalle deg en rasist. Det samme prinsippet gjelder her.
Jeg legger ikke skjul på at mitt håp er at det eneste liberale demokratiet i regionen vinner denne krigen, slik mange av de propalestinske aktivistene like sterkt ønsker at den islamistiske terrororganisasjonen som vil utslette jødene vinner. Noen av dem har forsøkt å skjule faktumet, men masken glapp etter 7. oktober. De simpelthen klarte ikke å styre sin begeistring over scenene av massemord på hjelpeløse jøder!
Den norske pressens mest brukte sannhetsvitne i konflikten opp gjennom årene – uten sidestykke – har vært legen Mads Gilbert. Vi vet nå at al-Shifa-sykehuset han opererte på i Gaza var et militært hovedkvarter og torturkammer for Hamas, noe han må ha visst utmerket godt. Som denne skapningen fikk seg til å si om 7. oktober:
«Men når [de israelske soldatene] møter virkeligheten, er de kyllinger. Det var det som skjedde da den palestinske motstandsbevegelsen brøt seg ut av Gaza og angrep okkupanten på deres egen jord. Da løp alle vekk. Fordi de ikke kunne møtes ansikt til ansikt til en ordentlig kamp mellom soldater. De kan bare krige på avstand, fra en tanks, fra et jetfly eller fra et dronekontrollrom … Men den palestinske motstandsbevegelsen, som jeg støtter, er modige. De møter fienden på bakken, mann til mann.»
Mann med kalasjnikov til pike med bamse, høres kanskje mer riktig ut.
En annen av disse moralske dyslektikerne er NRKs Odd Karsten Tveit, som tilfeldigvis er Norges mest prominente Midtøsten-korrespondent i etterkrigstiden. Dette var hva autoriteten til det «moderate» Norge hadde å si når invitert til å fordømme massakren:
Reporter: «Dette angrepet blir fordømt av den vestlige verden. Du har sett hvor hardt presset Hamas har vært, og folk på Gaza-stripen. Ser du noe som helst som kan rettferdiggjøre et sånt angrep, eller er du også der at det må fordømmes 100 prosent?»
Odd Karsten Tvedt: «Jeg tenker på Kåre Willoch som i sin tid … Når et folk i årevis har vært undertrykket og okkupert og kolonisert, da har de ingen annen utvei.»
Reporter: «Mener du at det kan rettferdiggjøre en så kraftig handling?»
Odd Karsten Tvedt: «Jeg er ingen folkerettsekspert, men jeg vet det er lov til å forsvare seg. Israel har lov til å forsvare seg mot angrep, men palestinerne har også rett til å forsvare seg. Og de har blitt utsatt for angrep og kolonisering i alle år nå.»
Etterpå ønsker disse sosiopatene å fremstå som apostler av godhet, kjærlighet og medmenneskelighet? Nei, nei, nei – det trekket er ikke lenger åpent for dem. De bryr seg beviselig ikke en døyt om skjebnen til krigens uskyldige ofre. De bare nærer en intens forakt for jøder.
Det er en påfallende overlapp mellom de antiisraelske aktivistene og de venstreradikale elementene som hjemme har utløst en moralsk panikk over rasisme. De ser nazismens lange skygge mørklegge alle kriker og kroker – fra maskoten til Diplom-Is til joikaker til karakterer i Nissene over skog og hei. Nylig raste en debatt om hvor rasistisk en antirasistisk bok var, fordi den brukte rasistisk språk for å gjøre sine antirasistiske poeng.
Ifølge disse forkvaklede individene er vi altså alle nazister i dag. Bortsett fra dem som åpent agiterer for Holocaust 2.0. I det selskapet føler de seg tvert om riktig så husvarme.
Antisemittene avsløres av sin selektive kritikk av verdens eneste jødiske stat, som de har et brennende ønske om skal opphøre å eksistere. Man finner dem aldri utenfor ambassadene til noen av de 50 muslimske majoritetsstatene, hvilket neppe kan tilskrives mangelen på kritikkverdige forhold. Den største og mest forfulgte statsløse befolkningsgruppen i Midtøsten er eksempelvis ikke palestinerne, men kurderne. Men deres skjebne vekker ingen tilsvarende engasjement hos Israels kritikere. De forlanger ingen boikott av kinesiske varer som følge av Beijings internering av mer enn en million uigurer. De griper ikke til armenske flagg etter Aserbajdsjans fordrivelse av 100 000 armenere i enklaven Nagorno-Karabakh. De fremstår likegyldige til krigene i Sudan, Etiopia eller Jemen. Hvorfor gråter ikke deres hjerter for noen av disse menneskene? Kan det være fordi det ikke er noen jøder å hate i disse konfliktene?
Heller ikke araberne kunne brydd seg mindre om palestinerne. Egypt nekter å ta ansvar for Gazastripen, mens Jordan ikke virker det spor interessert i å annektere Vestbredden. Selv små skandinaviske land som Norge og Sverige gir langt flere penger til Gaza enn noen av araberstatene, også de styrtrike Gulfstatene. Araberne vil heller gjødsle bort oljepengene sine på fotballklubber i Premier League, kunstige ferieøyer og yachter.
Bare dvel et øyeblikk ved hvor absurd hele den palestinske flyktningsituasjonen er: Det er nå like lenge siden den første arabisk-israelske krig som fordrivelsen av åtte millioner tyskere fra Polen i kjølvannet av annen verdenskrig. Selvfølgelig finner man ikke disse tyskerne og deres etterkommere stuet sammen i flyktningleirer midt i hjertet av Europa – mer enn 75 år etter faktumet! Tyske flyktninger fyrer ikke av raketter mot Warszawa, sprenger seg selv på fullpakkede busser i Wrocklav, eller stormer markedsplassen i Krakow med kalasjnikovs. Det skyldes at Europa har tatt hånd om sine egne, mens araberne i generasjoner har brukt palestinerne som levende rambukker mot jødene.
Palestinerne møter stengte grenser hos alle sine arabiske naboland. Riktignok skyldes dette til dels deres ekstreme holdninger: Da Jordan tok dem imot, ledet dette til den jordanske borgerkrigen av 1970. Da Libanon huset dem, utløste de den sekteriske borgerkrigen mot de maronittiske kristne mellom 1975 og 1990, som la store deler av «Midtøstens Paris» i ruiner. Da Egypt åpnet dørene for dem, var resultatet en skrekkelig terrorbølge.
Israel har gang på gang bevist at de kan leve i fred med arabiske naboland som er villige til å gjengjelde dette. De islamistiske palestinerne klarer i motsetning ikke å leve i fred noe steds. Så hvem utgjør egentlig problemet her?
Har Israel begått feil i denne krigen? Absolutt. Kun en tåpe ville benekte det. Men i motsetning til Hamas, er det faktisk feil når israelerne myrder sivile. Derfor beklaget de også bombingen av flyktningleiren i Rafah.
Hvem var det forsvarsminister Gallant kalte dyr? Hamas. Hvem var det utdanningsminister Kisch mente måtte utryddes? Hamas. Hvor var det Netanyahu foreslo å utføre et folkemord på palestinerne sammenlignbart med folkemordet på amalekittene? Ingen steder.
Hvem bryr seg om hva et israelsk parlamentsmedlem skrev i affekt etter 7. oktober-pogromen, når lederskapet i Hamas stiller seg unisont bak ønsket om et folkemord på de israelske jødene? Jeg beklager, men om dette er det beste dere har å presentere av bevis, er det ikke særlig overbevisende.
Det er også interessant at tall fremlagt av Israel omtales som «uverifiserte», mens tall fremstilt av en terrororganisasjon vurderes som «pålitelige». Selv velger jeg å stole på det liberale demokratiet fremfor de islamistiske terroristene i Hamas i denne sammenhengen. Om du ønsker å gjøre det motsatte, får det stå for din moralske regning.
Dødstallene fra andre verdenskrig – som viser at Nazi-Tyskland led langt større tap av liv enn USA, Storbritannia og Frankrike kombinert – antyder at proporsjonalitet er en helt feil måte å vurdere konflikter på. Vi ber ikke ukrainerne om å trappe ned drepingen i deres forvarskrig mot Russland. Det er fordi krigens regler åpenlyst ikke befatter seg med proporsjonalitet, men med å vinne.
Perseus: Vel, det finnes ingen bevis for at Israel kommer til å vinne denne krigen. De har ikke engang klart å formulere hvordan en slik seier ville se ut!
Israels offensiv er ikke bare umoralsk, men også strategisk særdeles klumsete.
Israelerne burde ha trukket lærdom fra USAs erfaringer fra den mislykkede krigen mot terror, som i enden bidro til å styrke kreftene de søkte å bekjempe. Tankene vandrer hen til hydraen fra gresk mytologi: Hver gang man kuttet av et av dens hoder, vokste det frem to hoder i dets sted.
For hver Hamas-operativ som nøytraliseres av den tankeløse, hensynsløse, skjødesløse, skruppelløse, hjerteløse bombingen, vil Israel likedan bare produsere enda flere. Når denne militæroperasjonen er et tilbakelagt kapittel, vil den palestinske befolkningen uunngåelig være mye mer radikalisert enn hva den var tidligere. Akkurat slik som Taliban kom styrket ut av den tyve år lange krigen i Afghanistan.
Selv om likene til samtlige Hamas-medlemmer i enden ligger stablet i gatene – som ethvert rasjonelt individ forstår er et totalt urealistisk prospekt – vil gruppen etter en tid bare regenerere. De unge palestinerne som har sett sine hjem bli lagt i grus og familiemedlemmer slaktet av Israel, kommer til å stille seg i milelange køer for å la seg rekruttere til den neste motstandskampen.
Om Israel ødelegger Gaza og trekker seg ut, vil stripens jord altså være enda mer fruktbar for fremveksten av voldelig ekstremisme.
Dersom Israel alternativt går inn for en langvarig okkupasjon av Gazastripen, kommer denne til å bli møtt av en ubarmhjertig motstandskamp. En illustrerende analogi er Frankrikes okkupasjon av Algerie. Frankrike var suverent overlegne i militær styrke, men deres operasjoner av kontraterror mot Front de libération nationale (FLN) endte likevel i et knusende nederlag. Å tvinge en motvillig populasjon under en fremmed okkupasjonsmakt, er et politisk byggeprosjekt sammenlignbart med å reise søyler på kvikksand.
Israel avhenger først og fremst av internasjonal støtte for sin videre eksistens. Takket være denne militæroperasjonen, har mye av støtten de nøt i Vesten nå erodert. Bombingen av Gaza truer dessuten med å sabotere Abraham-prosessen, ment for å normalisere forbindelsene mellom Israel og flere av deres arabiske naboland.
Videre utgjør de improviserte rakettene til Hamas slettes ingen eksistensiell trussel mot Israel, men lar seg tvert imot enkelt avskjære av det israelske rakettskjoldet Iron Dome. Med sin offensiv har Israel derimot egget på seg to reelle eksistensielle trusler i Iran og Hizbollah, som sammen rår over et formidabelt arsenal av ballistiske missiler.
Alt dette representerer betydelige diplomatiske seire for Hamas.
Helt siden den sorte og røde terroren herjet i Europa på midten av 1800-tallet, har terrorens strategiske logikk bunnet i å fremprovosere en overilt respons fra en militært overlegen statsmakt – som på sikt vil undergrave stillingen til denne. Det ser Hamas langt på vei ut til å ha lyktes med her.
Hva er så alternativet?
Den militære strategiske eksperten Audrey Kurth Cronin gransket i den omfattende studien How To Terrorism Ends (2009) livsløpet til hele 460 terrorgrupper. Konklusjonen hennes var klinkende klar: De fleste terrorgrupper bekjempes ikke militært, men legger ned våpnene ved inngåelsen av politiske kompromiss. IRA – som vi var inne på tidligere – ble eksempelvis pasifisert med Good Friday-avtalen i 1998.
Mange vil antagelig mene at dette er høyst naivt i tilfellet Hamas, men selv PLO, som under den første intifadaen bombet skolebusser i Israel, ble suksessfullt integrert i Oslo-prosessen.
Vi må huske at historien ikke begynte 7. oktober 2023. Denne konflikten har et meget stygt bakgrunnsteppe av israelsk kolonialisme og imperialisme. Israels okkupasjon av Palestina møter ikke minst kriteriene for apartheid, ifølge detaljerte rapporter publisert av henholdsvis Amnesty International, Human Rights Watch og flere israelske menneskerettighetsorganisasjoner. Anklagen beror på at palestinerne i de okkuperte territoriene har fått sin bevegelsesfrihet kraftig innskrenket, utsettes for urettmessige ekspederinger og arrester av den israelske staten, og risikerer vilkårlig ekspropriering av sin eiendom.
Så lenge palestinerne forblir statsløse – og Gaza fortsetter å operere som verdens største fengsel – kommer det til å finnes en væpnet motstandskamp mot Israel. Man kan mislike faktumet, men det er et faktum like fullt.
Siden dette problemet er av en politisk art, må det nødvendigvis også løses politisk – og ikke militært. Den eneste gangbare politiske løsningen tilgjengelig for oss er en tostatsløsning. Dessverre er dette noe Netanyahu-administrasjonen sammenhengende har sabotert, i sine drømmer om et Stor-Israel.
Kade: Grunnen til at palestinerne er under en israelsk okkupasjon, er fordi de ved alle korsveier har forsøkt å viske ut Israel fra kartet.
Da Israel erklærte sin uavhengighet i 1948, ble de umiddelbart angrepet av sine arabiske naboer. I 1967 ble Israel tvunget til å gå til en defensiv forkjøpskrig mot Egypt. Under Yom Kippur-krigen i 1973 ble Israel på nytt angrepet av sine naboer. Selv da Israel arbeidet for å gi palestinerne en egen stat, hisset PLO-leder Yasser Arafat opp den andre intifadaen. Så mye for den påståtte suksessfulle integreringen av PLO i Oslo-prosessen, antar jeg.
Til slutt fikk man en slags tostatsløsning: Israel trakk seg unilateralt fra Gazastripen i 2005 og lot palestinerne velge sin egen regjering. Palestinerne takket for sjenerøsiteten og den nyvunnede autonomiteten ikke ved å produsere et nytt Singapore, men ved å velge inn Hamas, begå mer terror, og angripe Israel med tusener av raketter. De indoktrinerte sine barn til å hate jøder.
Om Gaza er verdens største fengsel, har de i så fall også arabiske fangevoktere. Det er ikke Israels skyld at Egypt har valgt å stenge sine grenser for palestinerne, ei heller at en porøs israelsk grense mot Gaza ikke er realistisk så lenge palestinerne ustanselig prøver å myrde dem.
Riktignok har Israel opprettholdt en militær blokade av Gaza, men med god grunn, som begivenhetene også har vitnet om. Det aller største holdepunktet mot denne blokaden har vært begrensningene på importen av sement. Hva slags militær trussel utgjør vel sement? Nå vet vi at selv sementen Hamas importerte ikke har blitt brukt til å bedre livene til egne innbyggere, men til å konstruere tunneler til aggressive formål under hele Gazastripen.
En tostatsløsning er i dagens politiske klima en fantasi, fordi israelerne ikke har noen troverdig forhandlingspartner. Palestinerne er imot både en enstatsløsning med like rettigheter for jødene og en tostatsløsning. Hva den overveldende majoriteten av palestinerne ønsker, er heller en enstatsløsning med et islamistisk styresett og en «endelig løsning på det jødiske problem.» De fleste av dem støttet derav terrorangrepet 7. oktober. Om palestinerne gikk til valgurnene i dag, ville de med klar margin ha stemt inn Hamas-kandidaten Ismail Haniyeh over Fatahs Mahmoud Abbas, både på Gazastripen og Vestbredden. Det spiller uansett ingen rolle, for også ledende Fatah-politikere støttet 7. oktober-massakren.
Å gi palestinerne en egen stat under disse omstendighetene, ville ikke være noen deeskalering av konflikten, snarere en massiv eskalering. Bare forestill deg hva slags angrepsplan Hamas kunne ha utarbeidet sammen med Iran og hennes stedfortredere om de ikke var under noen militær blokade – og kun adskilt fra Israel med et lite grensegjerde i Øst-Jerusalem. Tar en også i betraktning at en stridsvogn kan tilbakelegge de israelske territoriene mellom Gazastripen og Vestbredden på en drøy halvtime, forstår man at noe slikt ville invitere til et blodbad av bibelske proporsjoner.
Jeg kjøper ikke at det er umulig å bekjempe Hamas. Hva er dette egentlig for en slags håpløs defaitisme? Selvfølgelig kan man bekjempe regimer militært. Man nedkjempet IS ved å bombe deres posisjoner i Levanten, nazistene ved å bombe Tyskland, og det japanske keiserriket ved å bombe deres byer.
Islamistene i Hamas representerer en totalitær ideologisk kraft som ikke kan forhandles med. De lar seg ikke håndtere politisk, fordi det eneste språket de forstår er vold. Det var denne realiteten den harde venstresiden i Israel omsider våknet opp til 7. oktober 2023. Europa henger foreløpig litt lenger bak i læringskurven, men de kommer dit de også, før eller siden. En meningsmåling fra 16 arabiske land viser at 68 prosent i den utvidede regionen støttet terrormassakren. En massakre som forresten ikke bare slaktet jøder for fote, men også nepalske utvekslingsstudenter, thailandske fremmedarbeidere, latinske konsertgjengere og europeiske Røde Kors-arbeidere. Ikke fordi de var okkupanter – eller selv jøder – men fordi de var vantro.
Israels krig er til syvende og sist også vår krig. En krig mellom to diametralt motsatte verdensanskuelser:
Den ene verdensanskuelsen er representert av det liberale, demokratiske og pluralistiske samfunnet, som verdsetter ytringsfrihet, likestilling, toleranse, progresjon, vekst, rasjonalitet, kultur og vitenskap.
Den andre verdensanskuelsen representeres av det totalitære og bakstreverske islamistiske tyranniet. Dette er en verden hvor man ikke engang makter å leve harmonisk side om side med sine medreligiøse, eller å verdsette sine egne barns liv. En verden hvor man skryter av å elske døden slik resten av oss elsker livet.
Det er denne siste verdenen ignorante aktivister i Vesten – frenetisk veivende med regnbueflagg side om side med palestinske flagg – i sin forvirrethet ønsker å forstørre. En verden der det ikke engang er plass til dem selv.
Jeg vet i alle fall hvilken side jeg står på i denne sivilisasjonskonflikten.
Gjør du?
Perseus: Som alle anstendige mennesker står jeg på side med de uskyldige sivile, som helt unødig har blitt slaktet ned i hopetall. Jeg står på side med et palestinsk folk som har fått sitt land, sin trygghet, sin velstand, sin verdighet, sin framtid og sine liv stjålet. Jeg står på side med alle dem som erkjenner at den humanitære situasjonen på Gaza er uakseptabel.
Å stå opp for vestlige verdier lyder som en strålende idé. Når tenker du å sette den ut i livet?
Det finnes ingen mer sentral vestlig idé enn de universelle menneskerettighetene. Om Vesten feiler i å stå opp for de grunnleggende menneskerettighetene til palestinerne – som må innebære en kraftfull fordømmelse av Israels eklatante krigsforbrytelser i Gaza – står vi i fare for å undergrave vårt krav på menneskerettighetenes universalitet. Vi løper også risikoen at mange arabere vender ryggen til vårt verdensbilde, fordi de fortjenestefullt vil oppfatte oss som hyklerske.
Om man ønsker Hamas til livs, er det ingenting de livnærer seg mer av enn død, destruksjon og en videre undertrykkelse av det palestinske folk. Kutter man denne oksygentilførselen, og kaster vekten sin bak et levedyktig politisk alternativ, vil de med tiden kunne kveles.
Hamas og de israelske nasjonalistene er helt avhengige av hverandre for sin popularitet og oppslutning. Det er også Netanyahu meget bevisst på – årsaken til at han i årevis hjalp Hamas til makten over mer moderate krefter for å sabotere utsiktene for en tostatsløsning. Det var ikke minst hans Likud-parti som drenerte Oslo-prosessen på 1990-tallet. Kanskje har Hamas og Likud-partiet – som står arm i arm i deres kamp mot en tostatsløsning – mer til felles enn hva de er komfortable med å innrømme?
Om hensikten er å fremme Vestens langsiktige interesser, gjelder det å plassere denne konflikten inn i en bredere geopolitisk kontekst.
Under Den kalde krigen hadde USA en militærdoktrine om at de skulle være utrustet til å utkjempe to større kriger på samme tid – som det er tvilsomt at de lenger er i stand til.
For øyeblikket raser to forferdelige kriger i Ukraina og Israel, som begge kan eskalere og på ulike vis vikle inn NATO. Om USA blir for dypt involvert i disse krigsteatrene – for eksempel ved at Israel får den krigen de lenge har arbeidet for mellom USA og Iran – vil amerikanerne ikke lenger være i stand til å håndtere andre bevegelser på det globale sjakkbrettet. Det vil gi et betydelig friere spillerom til Vestens globale hovedrival Kina, som i de senere år har blitt mer påståelige i Det sørøstkinesiske hav og Taiwanstredet.
Det er dermed i Vestens overordnede strategiske interesse å arbeide for en snarlig ende på Israels krigføring.
Så skal vi ikke miste av syne at fred alene ikke er tilstrekkelig. Palestinerne ønsker ikke fred, men rettferdighet. Det er ingen bærekraftig politisk løsning om de fortsetter å bli behandlet som annenrangs borgere, eller om den imperialistiske israelske bosetningspolitikken vedvarer. Hva slags fred er vel det?
Hva en tostatsløsning angår, finnes det alternativer til en palestinsk stat under kontrollen til Hamas – som forresten ikke representerer i nærheten av alle palestinere, slik du impliserer. Én mulighet er opprettelsen av en palestinsk stat under en internasjonal overgangsregjering, dannet for eksempel av en bred arabisk koalisjon.
Enn så lenge kan man kanskje ødelegge en organisasjon, men ikke en idé. For å understreke dette helt vitale poenget, ønsker jeg å reprodusere de veloverveide ordene til den avdøde britiske utenrikskorrespondenten og forfatteren Robert Fisk, ført i pennen for tyve år siden:
«The war is eternal. The enemy is eternal, his face changing on our screens. Once he lived in Cairo and sported a moustache and nationalised the Suez Canal. Then he lived in Tripoli and wore a ridiculous military uniform and helped the IRA and bombed American bars in Berlin. Then he wore a Muslim Imam’s gown and ate yoghurt in Tehran and planned Islamic revolution. Then he wore a white gown and lived in a cave in Afghanistan and then he wore another silly moustache and resided in a series of palaces around Baghdad … Finally, he wore a kuffiah headdress and outdated Soviet-style military fatigues, his name was Yassir Arafat.»
Siden den tid har fienden gjennomgått enda en metamorfose. Skulle Israel mot all formodning klare å destruere sin fiendes nye form – som er Hamas – vil kampånden nok en gang sveve videre for å bosette seg i et annet legeme. Og slik vil hevnens hjul spinne videre. Rundt og rundt og rundt skal det gå – inntil noen en gang for alle bestemmer seg for å knekke det.
