– Det er typisk norsk å være selvgod | Myten om «verdens beste land»

«Det er typisk norsk å være god», sa daværende statsminister Gro Harlem Brundtland i sin famøse nyttårstale 1. januar 1992. Snarere står utsagnet som nok en bekreftelse på at det er typisk norsk å være selvgod.

En genuin patriot forstår verdien av å kritisere eget land fra tid til annen, i det ærend å forbedre det. Således ligger nordmenns kleine nasjonalisme fjernere fra sunn patriotisme enn skamløs sjåvinisme.

Fremfor denne fordummende eksepsjonalismen – og spastiske veivingen med «Norge er verdens beste land å bo i»-flagget – hva med å konfrontere eget speilbilde?

Helsesystemet

Når nordmenn skal skryte av sitt lands overlegenhet, venter like sikkert som fredagstacoen en helt selektiv sammenligning av det norske helsevesenet med det kostbare amerikanske. Men at forsikringsselskap presser opp prisene på behandlingen er et særegent amerikansk fenomen, så er ikke det litt vel lavhengende frukt?

I motsetning til nordmenn vet i det minste amerikanerne at de ikke har verdens beste helsesystem.

Ifølge Verdensbanken ligger Norge kun bak USA, Sveits og Monaco i helseutgifter per capita. Allikevel er vi på henholdsvis 15. og 17. plass av 46 land når det kommer til overlevelsesrater for hjerneslag og hjerteinfarkt, ifølge OECD. På de globale overlevelsesratene for kreft scorer vi som nummer 11 på brystkreft, 24 på lungekreft, 28 på prostatakreft og 32 på magekreft (USA er nummer 2, 15, 6 og 4).

I henhold til en OECD-rapport fra 2020, som omfatter 16 land, har norske pasienter den sjette lengste ventetiden på kneoperasjoner, den femte lengste på hofteoperasjoner, den tredje lengste på øyekirurgi, den nest lengste for å møte en spesialist, og den aller lengste på PCI-inngrep, bypass-operasjoner, fjerning av prostata og fjerning av livmor. Vi må i enkelte tilfeller belage oss på nesten 100 dagers lengre ventetid enn brukerne av de mest effektive helsesystemene.

Den gjennomsnittlige responstiden for ambulanser er i Norge 12 minutter, sammenlignet med 10 minutter i Tyskland, Nederland og Sør-Korea, 9 i USA, Tyrkia og Israel, rundt 8,5 i Spania, Sveits og Canada, 7,5 i Sverige, 7 i Storbritannia, og 6 i Japan.

Vi kommer ikke til å klatre på disse målingene med det første. Mens nordmenn enda er i bakrus etter bonusmaterialet til Michael Moores dokumentarfilm Sicko (2007), er det norske helsevesenet under en storstilt demontering: På tvers av landet legges det ned lokalsykehus, fødeavdelinger, røntgenavdelinger og akuttjenester, og kuttes i ambulansetjenester.

Kapasiteten til fastlegeordningen er ved å bli sprengt. En evalueringsrapport fra Oslo Economics og Universitetet i Oslo roper varsko om at ventelistene har økt fra 150 000 til 350 000 på tre år. Fra før var vi på 27. plass av 36 land på antall legekonsultasjoner i året, leser man tallmaterialet til OECD.

(Michael Moore ble på sin side tatt på kornet av forfatteren Christopher Hitchens: «Europeere tror at amerikanere er feite, vulgære, grådige, dumme, ambisiøse og ignorante også videre. Og som deres amerikanske representant, har de valgt seg ut noen som faktisk innehar alle de kvalitetene.»)

Livskvalitet

Et annet alibi for at Norge er det beste landet i verden, er naturligvis vår høye plassering på den årlige lykkekåringen World Happiness Report. Selv om vi riktignok har ramlet til 7. plass, befinner vi oss stadig i toppsjiktet – til norske journalisters tradisjonsrike begeistring.

Problemet med denne studien, er at den baserer seg fullstendig på selvrapporterte data. Det er et sterkt konformitetspress i Norden om å leve perfekte liv, men mer objektive indikatorer forteller beklageligvis en annen historie.

Ifølge Global Burden of Disease (2024) er vi over det europeiske snittet hva angår både depresjon, angstlidelser og spiseforstyrrelser. Verdens Helseorganisasjon angir videre en norsk selvmordsrate på 11,8 per 100 000 innbyggere, som er høyere enn de fleste europeiske land og langt over det globale snittet på 9,2.

Nordmenn er ikke minst eksepsjonelt ensomme: Av 28 OECD-land hadde vi i 2018 den aller høyeste andelen aleneboende (utrolige 45,8 prosent, nesten det dobbelte av mange europeiske land).

Utdanning

Selv om utdanningssystemet vårt er suverent dyrest per capita etter Luxembourg – og hele 38 prosent dyrere enn OECD-snittet – er den akademiske prestasjonen laber. PISA-undersøkelsen rangerer Norge som nummer 25 i lesing, 32 i matte og 32 i naturfag. I alt skraper vi nede på 33. plass av 80 land – skvist mellom Kroatia og Vietnam.

(Amerikanerne – som nordmenn innbiller seg å være så mentalt overlegne – ligger hele 18 plasser foran. De har dessuten høyere IQ, og leser nesten tre ganger så mange bøker.)

Våre institusjoner for høyere utdannelse henger heller ikke med. Den prestisjetunge The Times Higher Education World University Rankings (2024) tildeler Universitetet i Oslo en 127. plass, som det eneste norske universitetet innenfor topp 250. Over UiO ligger både 3 danske og 3 svenske universiteter – i tillegg til blant annet 7 nederlandske, 10 tyske, 12 kinesiske (inkludert Hong Kong), 14 britiske og 43 amerikanske.

Samtidig tror mellom 30 og 50 prosent av nordmenn på spøkelser, som er oppsiktsvekkende høyt for et utviklet land.

(Det er også slående mange for en overveldende ateistisk populasjon, som kan legge opp til noen fascinerende samtaler med Ola Dunk: Hvordan ble svevende sjeler introdusert i et gudløst univers? Når i evolusjonsprosessen skjedde dette, og hvilke enzymer var involvert?)

Trygghet

Norge er heller ikke blant de aller tryggeste landene lenger. Mot et globalt bakteppe av synkende kriminalitetsrater, er vi etter Salto-rapporten å dømme et av stedene der utviklingen faktisk går i feil retning.

På 2023 Global Peace Index har vi sunket til 24. plass, som er ned 18 plasser siden 2009. På kriminalitetsindeksen til Numbeo ligger vi på 33. plass, og på trygghetsindeksen deres er vi nå nummer 18 av 42 europeiske land (på verdensbasis er vi nummer 39).

Narkotikakriminaliteten er særlig påfallende, ettersom Norge er oppe på 9. plass i antallet narkotikarelaterte dødsfall per innbyggere. Når det kommer til voldtatte per 100 000 innbyggere, posisjonerer Norge seg på en uheldig tredjeplass i Europa.

Vår trolig beste sak er at vi har den 21. laveste drapsraten i verden.

Inntekter og levekostnader

Norge er selv ikke det rikeste landet i verden, slik vårt nasjonale mantra insisterer, men det tiende rikeste. Om trendene står seg, vil snart også Danmark passere oss. I 2010 var deres BNP per capita 18 000 dollar lavere enn vårt, et forsprang som siden har skrumpet inn til 5000 dollar.

En kritisk nyanse er at Norge er mye rikere enn nordmenn. Oljefondets markedsverdi på 18 331 549 000 517 kroner – 3,4 millioner kroner per innbygger – vil Kari og Ola Nordmann naturligvis se pent lite til.

Selv om Norge er et tynt befolket land velsignet med enorme forekomster av olje, gass, fisk og metaller, er den norske medianinntekten ifølge OECD 53,756 dollar, som er omtrent to tredjedeler av den amerikanske på 77,463 dollar. Det er et krater av et gap.

De fleste nordeuropeere tjener nå faktisk mer enn oss: Både britene ($54K), tyskerne ($58,9K), nederlenderne ($63,2K), belgierne ($64,8K), luxembourgerne ($78,3K), sveitserne ($73K), østerrikerne ($63,8K) og danskene ($64,1K). Også australierne ($59,4K) og kanadierne ($59K) er forbi, som plasserer oss trygt utenfor topp 10-listen.

Hva som er igjen av inntekten vår spises opp av skyhøye skatter, avgifter og levekostnader.

Vi har den niende høyeste skattebyrden i verden (39,3 prosent mot 24,47 i USA), og det nest høyeste skattenivået av 38 OECD-land. Nordmenn bruker 12,4 prosent av inntekten sin på mat, sammenlignet med 6,4 prosent for amerikanerne. Av 42 OECD-land er norske bokostnader relativt til inntekten nest høyest etter Finland. Nordmenn er som følger nedtynget i gjeld. Mer konkret utgjør privatgjelden i Norge 279 prosent av BNP, det fjerde meste i OECD. Følgelig går mye av inntekten vår med til betjening av denne gjelden.

Boforhold

Selv om single førstegangskjøpere i Oslo kun har råd til 3,1 prosent av boligene, ifølge Norske Boligbyggelags Landsforbund, har regjeringen dratt opp stigen for dem ved å halvere BSU-ordningen.

Hva får så norske boligkjøpere for pengene? Nordmenn pleide å bo i furuslott, men har etter hvert blitt solgt den sovjetiske forestillingen om at det er status med fuglekasser i betong.

En studie fra 2023 har kartlagt medianstørrelsen på boliger i verdens hovedsteder. Oslos medianstørrelse på 68,1 kvadratmeter er ikke bare under halvparten av Brüssels 151,8 m² eller en fjerdedel av Canberras 256 m² – for ikke å snakke om mer trangbodd enn Bratislava (69 m²), Quito (70 m²) og Beijing (78 m²) – men kvalifiserer til en ussel 55. plass av 72 hovedsteder globalt.

Utenfor de store byene bor nordmenn riktignok en del romsligere. Ifølge Prognosesenteret er en gjennomsnittlig norsk bolig 124 kvadratmeter. Dette er derimot langt bak pallen: Australia (214 m²), New Zealand (202 m²) og USA (201 m²). Det er også en bod trangere enn New Dehli (129 m²).

Nasjonaløkonomisk vanstyre

Kronen stuper. Mellom 2008 og 2024 har prisen på en amerikansk dollar skutt i været fra 5 til 10,68 kroner. Det begynner for alvor å demre for feriende nordmenn at de ikke er så velstående som de en gang var. (Valutasituasjonen er faktisk så bekymringsfull at Venstre har tatt til orde for nedsettelsen av en kronekommisjon.)

Det er ikke bare pengepolitikken som har vært vanstyrt. Norge har også feilet i å anvende oljerikdommen til å differensiere økonomien, som muligens har vært politikernes viktigste oppgave siden 1970-tallet. Om man eliminerte petroleum – som står for 58 prosent av eksporten vår – eksporterer vi varer og tjenester til en lavere verdi enn Slovakia, gransker man tall fra Verdensbanken.

Norge mangler et ansvarlig styringsparti. I stedet okkuperes Stortinget av sløsepartier som kaster oljepengene våre ned i et gigantisk sort hull. En uforholdsmessig stor andel av befolkningen subsidieres for ikke å gjøre noe som helst av betydning: Norge har verdens høyeste utgifter til sykefravær og uføretrygd. NAV kan melde at hver femte nordmann i yrkesaktiv alder ved utgangen av 2023 hverken var i arbeid eller utdanning. Vi er dessuten OECD-landet med desidert høyest andel offentlige ansatte. Alt dette representerer dype strukturelle problemer.

Infrastrukturen har forfalt. World Economic Forum rangerer Norges flyplasser på en 19. plass, jernbanen vår på 25. plass, havnene på 27. plass, og veistandarden på 49. plass (sistnevnte bak land som India og Marokko).

Vi pleide å nyte ubetydelige energikostnader, men selv dette er i ferd med å bli skuslet bort med utenlandskablene. Dette er forresten ikke bare en privatøkonomisk katastrofe, men også en nasjonaløkonomisk. Siden det medfører økte produksjonskostnader i alle ledd, innebærer det at norsk industri er ved å tape sitt viktigste konkurransefortrinn.

Dette kommer på toppen av en økning i formueskatten som ifølge Finansavisen jaget ut en femtedel av Norges 400 rikeste i 2023. I bagasjen har skatteflyktningene tatt med seg mange hundretalls milliarder kroner. Hvor enn man står ideologisk i fordelingsspørsmål, er dette pragmatisk sett rystende økonomisk styring.

Samtidig er vi nå helt nede på 36. plass på CEOWORLD Magazines entreprenørindeks (2024).

Kulturell kapital

Vi har mislyktes i å omsette velstanden vår i kulturell kapital.

Norge er på 82. plass i turisme, milevis bak for eksempel Danmark (16). Med tanke på hva vi har å by på av naturopplevelser, er dette sjokkerende lavt.

En kan selvsagt argumentere at plasseringen skyldes de høye prisene, men et slikt hensyn virker ikke å avskrekke turistene fra for eksempel Sveits, som ligger 61 plasser over oss.

I den grad Norge er et land verdt å besøke, er det mer takket være Guds pensel enn hva som er frembragt her med menneskelige redskaper. Selv våre flottere vestlandsbyer ville ha mistet minst halvparten av sjarmen om det ikke var for de naturskjønne omgivelsene.

Hovedstaden vår kan på sin side ikke engang sies å være blant de topp 3 vakreste i Norden. Oslo er tvert imot en nokså skitten (for ikke å nevne dørgende kjedelig) by preget av mye åpenlys antisosial atferd.

Demografisk kollaps

Churchill sa at fortiden er et annet land. For Norges vedkommende er fremtiden en annen sivilisasjon.

SSB rapporterer at norske kvinner har et selvutslettende fruktbarhetstall på 1,4, som vil si at vi nærmer oss den demografiske dødsspiralen til Japan (deres reproduksjonstall er 1,3). Det er et familiepolitisk forlis.

Som kompensasjon for befolkningstapet – og for å demme opp for eldrebølgen – har vi satt vår lit til masseinnvandring, som innen de kommende 100-150 år vil transformere landet til det ugjenkjennelige.

Imidlertid er dette som å slukke et brennende hus med brannbombing av nabolaget. Perspektivmeldingen (2021, s. 195) bemerker at en innvandrer fra «landgruppe 3» (Afrika, Asia, Sør- og Mellom-Amerika, Øst-Europa utenfor EU) i snitt koster staten hhv. 8,3 millioner kroner (menn) og 14,5 millioner kroner (kvinner) fra og med fylte 25 år. Fremfor å avlaste eldrebølgen, vil derav innvandringsbølgen belaste norske arbeidstakere ytterligere.

Disse tallene er åpenlyst også en fallitterklæring for integreringen.

I en 2023-undersøkelse av livskvaliteten til «expats» (internasjonale migranter) kom vi for øvrig nest dårligst ut av 53 land. Selv om mye av dette kan tilskrives levekostnadene, opplever mange utlendinger nordmenn som forholdsvis uvennlige og vanskelige å bli kjent med.

Krigsnasjonen Norge

Forsvarspolitikken gir heller ingen grunn til stolthet. Norges militærutgifter av BNP er lavere enn 18 av 29 NATO-land, selv om vi deler grense med et ekspansjonistisk Russland. Vårt territorialforsvar har gradvis blitt bygget ned av suksessive regjeringer. Fra Wikipedia kan man lese:

«I Norge har antallet militære anlegg blitt dramatisk redusert siden den kalde krigen, med nedleggelse av blant annet Hærens anlegg på Eggemoen, Hvalsmoen, Helgelandsmoen, Jørstadmoen, Sessvold, Terningmoen, Evjemoen, Gimlemoen, Vatneleiren, Trondenes og Porsanger, videre marinens baser ved Olavsvern, Karljohansvern og Marvika, samt flybasene på blant annet Rygge, Gardermoen, Asker, Kjevik, Værnes, Bodø og Andøya.»

Dermed er så godt som samtlige av Norges F-35-jagerfly stasjonert på Ørland flybase – minus de to som står på den fremskutte basen Evenes. Om man putter alle egg i samme kurv, desto enklere blir det selvsagt å knuse dem.

Men det er kanskje ikke så nøye med militæret om man smykker seg med å være en fredsnasjon?

Det sørgelige faktum er at Norge i det 21. århundret har vært en destruktiv kraft i verden.

Ifølge WITS var «fredsnasjonen» Norge i 2021 (dvs. før Ukraina-krigen) den nest største eksportøren av militære våpen utenom skytevåpen. Det er heller ikke hvem som helst vi har hatt på kundelisten: Mens Norge moraliserte over fotball-VM i Qatar i 2022, forsynte vi den autoritære staten våpen til 2,3 milliarder kroner det året. Etter at Saudi-Arabia og Emiratene invaderte Jemen i 2015, fortsatte de å motta store mengder norsk forsvarsmateriell (eksporten til Saudi-Arabia ble først kuttet i 2018). Sett med internasjonale øyne er dette som å bistå Russlands angrepskrig i Ukraina.

Angrepskriger vet vi selvsagt litt av hvert om:

Vi deltok i den totalt mislykkede okkupasjonen av Afghanistan i tyve år. Watson Institute anslår at krigsteateret Afghanistan/Pakistan krevde over 240 000 menneskeliv. Hele operasjonen kokte ned til en gigantisk våpenstøtte til Taliban, og oppbygging av hva som nå har blitt deres forsvarsstyrke.

Etter at FN autoriserte implementeringen av en flyforbudssone over Libya i 2011, brøt Norge internasjonal lov ved å gå hinsides resolusjonen med en intensiv bombekampanje mot bakkemål. Av den vestlige koalisjonen slapp norske fly flest bomber (588 stk). Bomber som reduserte Libya til en mislykket stat herjet av en kaotisk borgerkrig, og tvangsåpnet den afrikanske korridoren for økonomiske migranter til Europa.

I Syria støttet den norske regjering opprørerne militært, under det fantasifulle påskuddet om at salafister ønsket å reise et liberaldemokratisk samfunn i regionen. Prisen for destabiliseringen av Syria betalte landets innbyggere for i den mest dyrbare valutaen av dem alle: De betalte for den i blod. Regningen tilsvarte 600 000 døde og 14 millioner fordrevne.

Det er verdt å bemerke at ingen av disse statene på noe vis truet vår nasjonale suverenitet. Faktisk hadde de aldri truet oss på noe punkt eller på noe vis. Vi hadde ingen grensetvister med dem, for de befant seg på den helt andre siden av kloden.

Flere av Norges diplomatiske prestisjeprosjekter – fra Sri Lanka til Sudan til Palestina – har ellers endt i tragedie. Betrakter man situasjonen i Palestina nærmere, har Norge vært en av de mest trofaste finansiørene av den islamistiske terrororganisasjonen Hamas.

Vi har forvaltet den myke makten gitt av Nobels fredspris ved å glorifisere krigshissere à la Henry Kissinger, Yasir Arafat eller Barack Obama. Andre fredsprisvinnere har vært regissert i rollen som maskoter for vår egen imperialistiske krigføring, slik som den afghanske kvinnerettighetsforkjemperen Malala.

Hva bistandspolitikken angår, kan Norge best beskrives som en neo-kolonialistisk stat med et smilende fjes.

Norsk bistand bidrar etter alt å dømme til opprettholdelsen av autoritære styresett verden over. Derigjennom utøver Norge anselig politisk innflytelse over disse regimene – innflytelse som utnyttes til frarøvelse av landenes naturressurser.

Som en illustrasjon av Norges modus operandi på det afrikanske kontinentet: Ifølge Norad sendte den norske stat mellom 1993 og 2020 Angola 3,3 milliarder kroner i bistandsmidler. Til gjengjeld deler det autoritære regimet ut konsesjoner til Equinor, somi samme periode skipet ut 100 milliarder kroner fra det lutfattige landet. Dette er ekvivalent med å gi tre kronestykker til tiggeren på gaten, for så å nappe ut en hundrelapp fra koppen hans.

Om vi var seriøse med den humanitære innsatsen i Afrika, ville vi ikke i stedet ha gitt dem midlene til å hente opp og selge sin egen olje?

Demokrati, presse og likestilling

På noen områder utmerker Norge seg tilsynelatende mer positivt.

Norge troner eksempelvis øverst på World Press Freedom Index.

Dette er vel og bra, men vel så viktig (om ikke viktigere) er meningsspekteret gjenspeilet i pressen. I Storbritannia er det genuin forskjell på vinklingen til den venstrevridde avisen The Guardian kontra mer høyrevridde The Daily Mail. Man finner ingen tilsvarende ideologisk rivalisme mellom for eksempel Dagbladet og VG, eller NRK og TV2. Tvert imot spiller det norske pressekorpset på samme melodi.

Formodentligvis er dette Internasjonalen: Medieundersøkelsen (2023) avdekker at hvis bare journalistene hadde hatt stemmerett, så ville SV vært Norges største parti, Høyre fått sin oppslutning halvert, og Fremskrittspartiet blitt utradert. Beregner man et valgresultat ut i fra de 76 prosent av journalistene som oppgir et bestemt parti – samt tar høyde for sperregrensen – ville ytre venstre-partiene SV, MdG og Rødt ha sikret rent flertall uten støtte fra Arbeiderpartiet.

I den norske mediefaunaen regnes Nettavisen som den mest konservative hovedstrømavisen. Men selv om 2023-valgutfallet kun var opp til deres journalister, ville Norges to mest sosialliberale partier – Venstre og Miljøpartiet de Grønne – delt overveldende 69,5 prosent av stemmene (og Fremskrittspartiet fått 0 prosent). I virkeligheten har de to partiene kun 11 av 169 mandater.

Samtidig er Norge et av landene der pressen nyter høyest tillit. Dette fremstilles (av journalistene selv) som et gode, men i realiteten gjør det nordmenn til mindre kritiske konsumenter av nyheter.

Vi er verdens mest likestilte land etter Island, ifølge Global Gender Gap Report.

Vår høye kvinneandel i politikken og styrerom er imidlertid i stor grad oppnådd gjennom lovpålagte kvoter. Slik selekteres kandidater etter hva de har mellom lårene, fremfor hva de har mellom ørene. Premisset om at dette gjør oss objektivt bedre enn andre land uten slike kvoter, kan bestrides.

Et annet kriterium er hva forfatterne av rapporten så fint kaller «reproduktiv autonomi i tilfellet uønsket graviditet, uten noen rettferdiggjørelse.» Forfatterne vil sikkert mene at det er et tegn på opplysning at vi dreper 12 800 ufødte barn i livmoren i året. Andre vil muligens være av en annen oppfatning.

Norge topper demokratiindeksen (2023) til The Economist. Derimot er det også en rekke problemer ved denne.

For det første er studien metodologisk svak. Den bygger ikke på objektive, målbare indikatorer, men på vurderingene til et anonymt ekspertutvalg. Dette har gjort studien gjenstand for ramsalt kritikk.

For det andre tar den ikke høyde for at størstedelen av Norges lover produseres utenfor demokratisk kontroll. Mens vi arbeider for at Palestina må få mer selvstyre, løper vi nemlig selv vekk fra dette: Europautredningen (2012) fastslo at en tredjedel av alle norske lover opp til det punktet var EØS-påvirket. Den gang hadde vi overtatt 8311 rettsregler vi ikke var med på utformingen av – i dag er vi oppe i 15 000.

Professor Øyvind Østerud, en av landets fremste suverenitetseksperter, bemerket i boken Det norske demokratiet i det 21. århundre (2015) at suverenitetsavståelsen som følger av EØS-avtalen faktisk går lengre enn den under unionen med Sverige. Dette er naturligvis ikke konsistent med et høyt demokratisk nivå.

For det tredje måler ikke studien det politiske systemets evne til å fange opp elektoratets preferanser. Det er i Norge et stort spenn mellom holdningene til befolkningen og den politiske klassen om helt avgjørende spørsmål, slik som EU-tilknytningen også er et godt eksempel på (befolkningen stemte nei to ganger, i hhv. 1972 og 1994, men ble likevel sneket inn bakveien via EØS).

For det fjerde spiller det virkelig en rolle hvorvidt en amerikaner stemmer på Demokratene eller Republikanerne. Det samme kan vanskelig sies om Norge, der regjeringene endres, men politikken forblir den samme. Ikke bare får man den eksakt samme sosialliberale linjen i samtlige verdispørsmål, men det norske skattenivået har i årtier ligget stabilt like over 40 prosent, uavhengig av om FrP eller SV har sittet med makten.

Den norske eksepsjonalismen

Når visse andre slår seg på brystet med å være «det beste landet i verden», slik nordmenn så skamløst gjør, gjenkjenner vi ikke dette som bastarden fra elskoven mellom indoktrinering og lav intelligens?

«It will come to pass», skrev William Shakespeare, «that every braggart shall be found an ass.»

Er Norge et godt land å bo i sammenlignet med mesteparten av verden? Så absolutt. Men vårt selvbilde som nasjonenes Muhammad Ali synes ikke å finne særlig støtte i empirien.

Til tross for et eventyrlig utgangspunkt, er vi etter vestlig målestokk helt middels på helse, livskvalitet og trygghet, og middelmådig på utdanning, kultur, forsvar, økonomisk styring, infrastruktur og en rekke sosiale faktorer. Veier man inntektene mot skattenivå, levekostnader og privat gjeld, er vi heller ikke blant de rikeste i klassen mer.

Man ser ikke belgierne, østerrikerne eller kanadierne skryte uhemmet av at de er så overlegne resten av verden. Da er det heller ingen grunn til at nordmenn skulle gjøre dette.