Jeg vil hevde at det er en tett forbindelse mellom kristne verdier, og demokrati – og at kristendommen, nå som før, kan lære oss å motstå det som truer demokratiet, skriver Henrik Høeg.
Ich bin der Geist, der stets verneint!
Mefistoles, Goethes Faust, første del
Hva hvis jeg fortalte deg at det finnes en religion, opprinnelig fra Midtøsten, som truer demokratiet, kvinner, og seksuelle minoriteter – i den grad at dets konservative miljøer «mobiliserer mot seksuelle og reproduktive rettigheter»?
Ifølge et innlegg undertegnet syv samfunnsvitere, publisert i Aftenposten denne sommeren, «mobiliserer» disse religiøse kreftene. At de nettopp «mobiliserer» – et ord som her konnoterer opptakten til krig –, hevdes intet mindre enn syv ganger.
Hvilken religion er det snakk om?
I et mye debattert innlegg, i samme publikasjon, forteller journalisten Hilde Sandvik om en oppvekst preget av nevnte religion, og en kultur der «religion er sannhet og kontroll». I lys av den politiske utviklingen i verden, der denne og andre religioner tar stadig større plass i det offentlige ordskiftet, kan hun fortelle – ikke mindre enn fire ganger – at hun kjenner «lusa på gangen».
Hvilken religion kan dette være?
I samme innlegg skriver Sandvik at når podkasteren Wolfgang Wee trykker «like» på et facebook-innlegg, der en av hans gjester forteller om sin religiøse praksis, er det «et lite, men tydelig tegn på et paradigmeskifte».
Er det kommet en samtidig ny og spennende, som antiliberal og bakstreversk kulturell berikelse til landet, i form av en ny religion?
Var det bare så vel. For slik nevnte journalist kan fortelle, eller i det minste sterkt insinuere, står denne religionen i forbindelse med Europas «ytre høyre», og med at disse «marsjerer» frem i Tyskland. Som om ikke marsjerende tyskere var nok, er dette å forbinde med «verdibasert autoritarisme». Også her «mobiliseres» det.
Hvilken religion er det snakk om?
Alt tatt i betraktning, tenker du nok nå, er det neppe buddhistmunkene som er problemet. Ei heller islam.
Kanskje er det et slags nyhedensk sammensurium, à la Vigrid eller nazistenes okkultistiske Gottgläubigkeit?
Men nei. Til tross for deres angivelige likheter, er det ikke snauskallene som marsjerer, mobiliserer, truer og dominerer sin vei gjennom Amerika, Europa og langt inn Aftenpostens spalter denne sommeren.
Enten du tror det, eller ei: Det er de kristne.
Nåja, tenker du kanskje. Det må da «være lov» – som det heter – å gå i kirken på julaften, fortære sitt påskelam, og mene at Jesus «sa mye bra», uten dermed å skulle «marsjere» og «mobilisere» seg inn i ytre høyres angivelig voksende rekker, som tatt ut av en film av Leni Riefenstahl?
Joda. Men det er ikke bare «de kristne» det er snakk om, eller «kristendommen». Det er de som kan hele Fadervår. Som faktisk går i kirken, utenom jul og påske. Og som tror at Jesus gikk på vannet.
Deres religion? Kristen-konservativismen, heter den.
Store geberder, og brede pensler
Som svar på kritikk, spesifiserte Sandvik i et nytt innlegg: «Nei, jeg mener ikke at kristne er fascister». Kanskje gikk det en kule varmt, i det første innlegget.
De syv samfunnsviterne, på sin side, bruker ikke f-ordet, men gjør derimot flittig bruk av d-ordet: Demokrati.
Her heter det at «kristen-konservative og ideologisk konservative – men i utgangspunktet sekulære – miljøer, overlapper og til dels samarbeider for å oppnå sosial og politisk innflytelse». Dette i forbindelse med «anti-kjønnsmobilisering».
Videre heter det at «antikjønns-mobiliseringer er ikke marginale utfall mot transpersoner, men uttrykk for en bredere trussel mot kunnskap, ytringsfrihet og demokrati».
Hva slags lus er kristendommen?
Mitt syn er dette: Både Sandvik og forskergruppen maler fanden på veggen. Og fordi det er et uklart bilde de maler, spruter store ord og klisjéer veggimellom.
Men ettersom vi først snakker om skjulte og problematiske tendenser i samfunnet – det Sandvik kaller «maktstrukturer og kontroll» –, vil jeg peke på en annen slik tendens, som truer med å svekke vårt demokrati.
Ja, også jeg vil bruke d-ordet.
I likhet med Sandvik, som setter en «like» på facebook i forbindelse med ord som paradigmeskifte, tror heller ikke jeg på tilfeldigheter. Og i likhet med Sandviks oppfølgingsinnlegg, vil jeg omtale kristne verdier med positivt fortegn.
Er det en tilfeldighet at et flertall av verdens demokratier er historisk kristne land? Eller at samtlige land rangert høyest på demokratiindekser – land som Norge, Finland, Sveits og New Zealand –, er kulturelt forankret i kristendommen? Neppe.
For å si det med Sandvik: Jeg kjenner lusa på gangen. Men det er ikke en ussel, kristen lus. Det er en lus som faktisk er nært forbundet med demokratiet, og fra tid til annen bør anerkjennes for dette.
En liten presisering
Selv om også jeg vil male med bred pensel, skal jeg ikke si noe slikt som at «kristendommen er en forutsetning for demokratiet». Det blir upresist. Omtrent som samfunnsforskernes ulne påstand om at «konservative kristne miljøer» «mobiliserer» i Norge.
Jeg vil imidlertid hevde at det er en tett forbindelse mellom kristne verdier, og demokrati – og at kristendommen, nå som før, kan lære oss å motstå det som truer demokratiet. Sagt med Bibelen: Hvordan å motstå fristelse.
At det verserer mange anti-demokratiske fristelser, for tiden, vil mange være enige i. Det som derimot er kontroversielt, er hvor denne fristelsen er å finne – hvem som bringer den til torgs.
Norsk presse peker, i den forbindelse, mot USA, og en kristennasjonalisme på angivelig «fremmarsj». Sekulære nordmenn kan, for all del, himle med øynene over amerikanernes «God Bless America», og andre svulstige floskler. Og skrive megetvitende kommentarer i hovedstadspressen – kremt, Morgenbladet, kremt, Aftenposten – om hvordan amerikanske kristenkonservative truer demokratiet, og dermed den vestlige verdensorden.
Men dermed ser vi ikke bjelken i vårt eget øye: At lovgivning som krenker ytringsfriheten – en av demokratiets hjørnestener –, er i ferd med å implementeres i norsk lov.
Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld seg inn i vårt nyhetsbrev!
Har du hørt?
Du har nok fått det med deg: Regjeringen vil sensurere sosiale medier, angivelig for å motvirke russisk og kinesisk påvirkning på det norske ordskiftet. Dette gjennom «Strategi for å styrkje motstandskrafta mot desinformasjon» og EU-forordningen Digital Services Act, hvorigjennom digitale plattformer kan bøtelegges dersom de ikke motvirker «desinformasjon» på foreskrevet vis.
Dersom ytringsfriheten hadde et like sterkt vern i norsk lovgivning som i den amerikanske, ville et slikt forslag aldri kommet på tale.
Men her hjemme, vil politikerne kunne fortsette som før – uavhengig av hvem som skal sjefe etter valget.
Ukristelig perfeksjon
Javel, sier du kanskje – men hva har nå dette med kristendommen å gjøre? En hel del, vil jeg hevde.
For fellesnevneren for anti-demokratiske fristelser, er fristelsen i retning av det totalitære samfunn: Et samfunn av og for perfekte mennesker, der rett tanke, tale og handling ikke bare er velkomment, men obligatorisk.
Stikk i strid med kristendommens lære om mennesket som et syndig, feilbarlig vesen. Et vesen som bør erkjenne sin begrensethet i møte med det transcendente, Gud.
Den kristne tenkeren Augustin av Hippo, beskriver det kristne idealsamfunn som «Gudsstaten»: Et samfunn bestående av mennesker og engler som elsker Gud. Men ettersom engler ikke har personnummer eller fast adresse, er Gudsstaten intet jordisk samfunn. Derfor eksisterer det kristne idealsamfunn ikke på jorden, men i himmelen. Ifølge kristen lære, er et forsøk på å opprette en perfekt orden på jorden, uten hensyn til menneskelig feilbarlighet, ikke bare en synd, men en umulighet.
I det hele tatt, er visjonen om det perfekte, totalitære samfunn, ingen kristen visjon, men ukristelig sådan.
Støvler og intensjoner
Nå vil min kjære leser kanskje mene jeg gjør meg skyldig i en overdrivelsessynd, og derfor også hykleri – ettersom jeg anklaget Sandvik og forskertruppen for nettopp dette. For vår egen kjære regjering har da neppe totalitære visjoner?
Jeg er ingen tankeleser, og ser ofte feil. Men i dette tilfellet, er luktesansen tilstrekkelig, og stanken umiskjennelig. «Strategi for å styrkje motstandskrafta mot desinformasjon» stinker – ikke bare av råtne sjablonger og svisker, men også av gode intensjoner.
Den politiske tenkeren George Orwell beskriver det totalitære som en støvel som tramper på det menneskelige ansikt, i all fremtid.
Sier jeg at denne støvelen tilhører kulturminister Lubna Jaffery, idet hun på åndsfattig vis setter sitt navn på «Strategi for å styrkje motstandskrafta mot desinformasjon»?
Antagelig ikke. Dette er planer som er utformet i Brussel – og for alt jeg vet, av godtroende mennesker, som vil «styrke motstandskraften mot desinformasjon», et cetera, et cetera.
Men dermed svekker de – om enn på tilsynelatende bagatellmessig vis – en hjørnesten i vår vestlige sivilisasjon: At mennesket står fritt til å ytre seg, enten staten regner det de sier, som sant eller galt. Ja, selv om det beviselig er løgn, må det kunne sies av mennesket. Et demokrati er ikke samfunn der kun de som snakker sant, har talerett.
Det er ikke en vitneboks, der vi lever under kontinuerlig ed.
Jeg frykter gode mennesker
La det være sagt: At intet trossamfunn – eller sammenslutning av mennesker overhodet –, er uten sine synder. Dette gjelder ikke minst kristendommen, som nettopp lærer oss at mennesket er syndig fra fødselen av. Men får jeg valget, vil jeg mye heller stå under syndige menneskers innflytelse, enn gode menneskers.
Det er de gode menneskene jeg frykter. De som selv ikke frykter noe større enn siste politiske dille – av typen «desinformasjon», og så videre.
At all makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt, samsvarer med kristen politisk tenkning. Mennesket er feilbarlig, og må innrette seg etter det feilbarlige, snarere enn det perfekte.
Kristendommen vektlegger menneskets frie vilje. Det er fordi vi står fritt til å lyve, at sann tale er en dyd. Men dyd skal belønnes av vår skaper, og ikke av de beste iblant oss – de flinkeste i klassen.
En synders bekjennelser
Jeg frykter et samfunn styrt av perfekte mennesker. Som Sovjetunionen, der landets herskere var hevet over kritikk. Og si ikke: Men de var jo ikke perfekte, de var skurker! For i praksis, finnes intet skille mellom det perfekte menneske og den perfekte skurk.
Et av Sovjetunionens mindre perfekte mennesker, het Aleksandr Solzhenitsyn. Som bot for sine synder mot kommunistpartiet, tilbragte han åtte år i arbeidsleir. Solzhenitsyn mottok Nobels litteraturpris for verker som Gulag-arkipelet, som dokumenterer de perfekte menneskenes forbrytelser mot synderne.
Solzhenitsyn forble en synder, selv etter at han var blitt kastet ut av Sovjetunionen. Under sitt opphold i USA, forventet nok mange amerikanere at han skulle lovprise det amerikanske demokratiet, etter sine opplevelser i Sovjet.
Publikum ble derfor noe sjokkert, da nobelprisvinneren rettet fingeren mot Vestens egne demokratiske problemer, og moralske forfall. Noe av det Solzhenitsyn viste til, var mangelen på mot i vestlige samfunn. I sin tale til avgangsstudenter ved Harvard, sa han følgende:
A decline in courage may be the most striking feature that an outside observer notices in the West today. The Western world has lost its civic courage, both as a whole and separately, in each country, each government, each political party, and, of course, in the United Nations. Such a decline in courage is particularly noticeable among the ruling and intellectual elite, causing an impression of a loss of courage by the entire society.
Det bør bemerkes at Solzhenitsyn, under sine år i arbeidsleir, forlot den marxist-leninistiske tro til fordel for den kristne. Til tross for sine lidelser, skulle han senere takke fengselet, for dets åndelige bidrag til sitt liv.
Synder ønsket
Det går mot valg i Norge, om få ukers tid. Valget står mellom de som er rødgrønne, og de som er blå. Men det er få syndere iblant dem.
Han som stjal et par solbriller, ble plassert i bakgrunnen. Hun som pleide å slikke imamer – eller hva det nå enn var –, har slepet av seg de skarpe kantene. Og han som er statsminister, er personlig troende. Han tror på «en større sammenheng». Alt henger sammen med alt, si.
Og resten av dem, «har lagt seg flat», mer enn én gang. Den som legger seg flat, hverken kneler eller står.
Hvem av dem skal si nei, når de perfekte menneskene i Brussel fremmer sine forslag? Et aldri så lite tiltak som skal «styrke motstandskraften mot desinformasjon»? Og så enda et, og enda et, etter hvert som man finner det beleilig? Hvem skal si: Nei, i Norge er syndere velkomne, også den som taler usant, eller lyver.
Jeg tror det måtte være et syndig menneske.
Godnatt, demokrati?
At kristendommen kritiseres i norsk offentlighet, er intet nytt. Det sies at unge mennesker – og unge menn – i økende grad finner veien opp kirketrappen. Journalister og andre sneversynte – ja, de av oss som har lært seg å tenke kritisk – spør seg om dette er en trussel mot vårt demokrati.
Men nei, tvert imot. I tider som disse, der de perfekte menneskene synes å vinne frem, kan vi trenge en slik ungdom.
For om vi nå går lenger i å fornekte vår egen feilbarlighet – og den frie vilje, hvorigjennom hver enkelt av oss skiller mellom rett og galt, etter beste, fattige evne –, kan vi kysse demokratiet godnatt.
