Mange av oss unge står skvist mellom to uønskede ideologier, den oppgravende sosialismen på den ene siden og den sjeleknusende kapitalismen på den andre. Disse to alternativene smaker ikke godt for en økende gruppe blant oss: unge kulturkonservative, skriver Thomas Ruud.
Valget er over og de rødgrønne har seiret, ikke under noen tydelig enhet, men seiret som blokk. Høyresidens fløyer har vokst, på bekostning av deres etablerte leder, spennende er det, men det er ingen undervurdering å si at Norge er splittet.
Mange vil juble over å ha holdt Fremskrittspartiet utenfor maktens høye haller, men skuffelser vil nok komme. De mer radikale unge som har gitt sin røst til SV eller Rødt vil legge merke til at deres vippeposisjon mister sitt stikk når deres representanter ikke vil under noen omstendigheter vurdere å felle Støre som statsminister, i frykt for alternativet. På den andre siden faller misnøyen på den grålige moderate naturen til partiet Høyre, som vandrer nå med åpne, blodige sår på kroppen.
Skvist mellom to uønskede ideologier
Mange hyller valget som seieren til det stabile sentrum venstre, slik statsministeren selv sier har de moderate vunnet. Jeg aner meg at dette har mer med en frykt for endring å gjøre, enn en tillit til Arbeiderpartiets evner å regjere.
Det kom tydelig frem i forveien av valgdagen at unge menn og unge kvinner er splittet – krast og skarpt seg i mellom. Unge menn strømmer til FrP og unge kvinner til AP og SV. Den moderate linje står vaklende på plass, men kun foreløpig. I fremtiden vil nok hylingen og kjeftingen i et mer polarisert Norge vise seg. Likeså står mange av oss unge skvist mellom to uønskede ideologier, den oppgravende sosialismen på den ene siden og den sjeleknusende kapitalismen på den andre. Disse to alternativene smaker ikke godt for en økende gruppe blant oss: unge kulturkonservative.
Norge henger etter
Identitetsspørsmålet har ikke stått fremst på scenen denne gangen men det er bare et spørsmål om tid. Det ble nevnt i NRKs valgsending at det later til at vi har unngått den voksende høyrebølgen som skjer ellers i Europa, men vi glemmer at strømninger kommer litt senere til Norge. Tidligere i valgkampen forsøkte FrP og KrF å samle unge menn ved å peke til deres statistiske «tap» i samfunnet, en diskusjon som var fire år for sen og allerede lagt på hyllen ellers i verden. I Storbritannia stiller man spørsmålet, hvem er vi engelskmenn? Man forventer voldelige tilstander i Frankrike de kommende årene og Italia ledes av et parti hvis arv strekker seg tilbake til Mussolini, ikke at dette bryr dem. Så det er bare å grue seg til vår tid kommer – og den kommer.
De to øvrige alternativene i norsk politikk har kanskje som mål å forbedre landet, men i større grad lykkes de kun i å skuffe. Hos dem finnes to gudedommer de tilber, på venstresiden er det den fiktive fremskrittsguden som rår. Historien etter deres syn er lineær og skal «fremover». Dette «fremover» finnes så klart ikke, hvorvidt noe er bedre eller verre er et spørsmål om verdier.
Kapitalismens gud er naturligvis penger og kapitalmakten. Aksjemennene og pengelånerne som utgjør milliardærene, hvis åpne lommebok flere partier på høyresiden har siklet usjarmerende over, er en like stor skade på landet som sosialismens radikalisme. Den materialistiske- og forbrukerkulturen de ønsker er som en råte på sjelen og gir avsmak i min og manges munn. I fremtiden vil det dukke opp flere som viser avsky for begge disse to alternativer. Dette ser vi for eksempel i den sakte omvendelse blant unge menn; eksempelvis ble det ble døpt rekordmange katolikker forrige påskenatt.
Et tredje alternativ
Hva er så alternativet? I min erfaring er det uhorvelig mange som virkelig ønsker et parti eller en bevegelse som ønsker norsk landbruk og norsk mat, nasjonal selvkontroll og selvstendighet, søker tilbake til kjente livssyn og levemåter. Som spyr av den stygge grå verden vi bygger rundt oss og viktigst av alt, tar verden inn i et mer åndelig synspunkt og ikke bare som grønne og røde tall på et excellark.
Likedan ønsker de ikke kutt i helsesektoren, i psykisk helse eller andre offentlige tjenester. Valget en har i dag består i å enten ha godt busstilbud, men å måtte svelge mye ymse av kultur- og samfunnspolitikk, eller å kutte i pensjonisters evne til å varme husene sine, men å holde innvandringen lav. Ingen av dem frister noe særlig.
Dermed bør det vokse frem et tredjealternativ som ikke bøyer seg for kapitalmaktens ødeleggelse av menneskers sjel gjennom forbruker- og reklamesamfunnet og som heller ikke aksepterer at rotløs ungdom fra den tredje verden kommer i store antall som et ontologisk gode i «flerkulturens» navn. Om ikke noen kan gripe tak i den naturlig romantiske og patriotiske ånden som finnes langs hele vårt rike og likevel forsørge oss borgere slik at vi ikke går bankerott om vi sjekker tennene våre, spår jeg at det vil resultere i nokså stygge syn, spesielt på Østlandet, hvor bitterheten er størst.
Vende blikket utover
Det mangler noe i den norske debatt. Det store savnet i vår felles ånd er et begjær etter å komme hjem igjen, til et Norge som vi hører til og hvor vi kjenner oss igjen. Da trengs et styre som kan gripe inn i vår ånd og virkeliggjøre den kjærlighet som finnes til vårt fedreland og når blikket vendes utover mot det evige og immaterielle og hente ned skjønnhet til omgivelsene våre. Mange av oss elsker gode, gamle Norge, men hittil er det ingen som kan rette den til noe eller virkeliggjøre den utover vafler og brunost.
Vårt land er så mye mer enn bare enn kjøttkakeindeksen. En ny og tredje vei, å pløye ny mark og en ny kurs for Norge utenom kapitalmakt eller radikalisme, er kuren for det.
