Som gamle Platon skrev
I sitt symposium
Og med svært god grunn;
En gang var vi hel
Lykkelig og uten strev.
Nå prøver vi å finne
Vår andre del
En tvillingsjel.
Skapt i et gammelt minne
Som er transparent
Ja skuer langt
En hel menneskehet
vet det knapt.
Og om alt går tapt
Kun for ekte kjærlighet
Er vårt minne skapt.
Hippokrates fra Makedoniens land
Sa en gang
Hva er så et hjerte?
En helhet med dobbel klang?
Men dør den ene del
Skjelver den andre i smerte.
Som en hjerne
To sider av samme kjerne
Vevd sammen i et favntak.
Men taper organet
Sin andre del
Gråter det som barnet.
Er ikke lenger hel
Sjelen er skjendig ranet.
Jeg ser hva du er ute etter
Du leter
For å finne din andre del.
Tok jeg feil … å nei
Jeg ser det på deg.
Du vil bli fullkommen og hel.
Du lengter mot en tvillingsjel.
Du hørte hva jeg sa …
Jeg hadde rett, eller hva?
Men hvor er det?
Hvem er de to
Som har slik tro?
Kanskje de skjuler seg
På en sidevei.
Så ingen kan røve
Deres hellighet.
Ikke se eller høre
Om denne korte evighet.
