Vår elskov, den er en stille vind
Vår elskov, den er en stille vind,
Som suser og bruser i ensomme sinn.
Den kan ikke høres av hun eller han,
Hverken ses eller føles på ukjent land.
Vår elskov, den er en ulykkelig bums,
Han tigger om nærhet i søle og grums.
Han ber oss om plaster på skittent arr,
Men alt han blir gitt er lømmel og narr.
Vår lengsel, den er en vinternatt,
Når den ilende, smertende frost tar fatt
Når mennesker springer til varme hus,
Og vi står igjen i kjærlighetsrus.
Da drømmer vi oss bort i en salig fred,
Vi kastes på sky og flyter avsted.
For om natten blir stjerner til engler i fyr,
Men så lesses vi av, når morgenen gryr.
Og når morgenen gryr, våkner monstrene opp
Plikter og dyder som ikke tar stopp,
De spiser opp sjelen med høviske ord,
Om at det vi har ikke kan finnes på jord.
Men vår tro, den er en hellig borg,
Hvor hjemløse hjerter kan møtes i sorg.
Der jamrer vi sanger om en tid forbi,
Den tid vi aldri fikk innfri oss i.
For vår elskov er også en åndsforlatt gård,
Som sankes i jorden, år etter år.
For du har en kone, og jeg har en mann,
Og blir sannheten møtt, står livet i brann.
Men jeg lever endog, i drømmens barm
og taler et sprog som kun er for ham.
Mitt hjerte, mitt alt, min synd og min nød,
Mitt dagslys, mitt hjem, mitt helligbrød!
Vår elskov er kanskje så stille som sne,
Blir aldri fortært eller gjort noe med,
Men i blikket ditt ser jeg alt jeg behøver
For å elske deg evig, min hjerterøver.
