Kvinnekampen er ikke over. Kvinner er, ifølge statistikken, underrepresentert i det private næringslivet, og for ikke å nevne listen over landets mest formuende – hvor kvinnene nesten utelukkende er arvinger. Blodig urettferdig, naturligvis.
Det er tverrpolitisk enighet om at mangelen på kvinner i norske styrerom er samfunnsmessig uheldig. Det er derfor besluttet at det over de neste årene skal skje en gradvis opptrapping, hvor nærmere 13 000 kvinner skal rekrutteres inn i styre og stell. Ved reformens sluttdato i 2028 må over 20 000 norske aksjeselskap dokumentere en kvinneandel på minst 40 prosent i sine styrer.
«Usivilisert» er en humoristisk spalte i Sivilisasjonen, som skal gi et satirisk skråblikk på nyhetsbildet. Det er Adara Ryüm Høeg og Henrik Høeg som står bak spalten. Les flere Usivilisert-tekster her.
Selv om det kan by på utfordringer å fylle styrevervene med kompetente, og ikke minst villige, kvinner på relativt kort tid, håper politikerne at grepet skal skape «mer innovasjon, bedre arbeidsmiljø, smartere beslutninger og økt verdiskaping».
Usivilisert har, som politikerne, stor tro på at en økt kvinneandel i norske styrer vil skape verdiskapning og innovasjon. Det står nemlig en nytenkende og pragmatisk generasjon kvinner på trappene til voksentilværelsen, som er klare for å avlaste generasjonene med pliktoppfyllende, flinke piker, som allerede har nok å henge fingrene i om de ikke skal påta seg enda et verv.
Skiftet måtte naturligvis komme før eller siden. Hestehandelen kvinner inngikk på 70-tallet viste seg å være dyrekjøpt. Kvinner ble tildelt noen skarve måneder med barselpermisjon og noen slanter i barnetrygd, i bytte mot et langt og slitsomt yrkesliv – til fordel for Skatteetaten og til ulempe for familieøkonomien. Byttehandelen var åpenbart urimelig, og dette har den oppvakte generasjonen med unge kvinner tatt innover seg.
Det nye kvinneopprøret tar i bruk hittil usette virkemidler i kvinnekampen: Herunder å kalle seg «tenåringsjente» langt inn i 20-årene, nekte å forholde seg til samfunnsspørsmål, økonomi og andre kjedelige og strevsomme livsområder. Det må tross alt være lov «å bare være jente», hevder talspersoner for den nye selvbevisste generasjonen kvinner. Det må faktisk være lov å leve herrens glade dager som influenser på sosiale medier, hvor det er jentematte som råder, uten å bli uglesett av den grunn.
Jentematte, for dem som ikke er kjent med fenomenet, er et regnskapssystem hvor overilt pengebruk legitimeres med en sofistikert form for logikk. Essensen i systemet er som følger: Penger brukt, er penger spart. Kjøpes en gjenstand på salg, er differansen mellom førpris og salgspris, penger tjent. Den samme inntjeningen oppnås dersom man bruker kontanter, ettersom dette ikke synes på transaksjonsoversikten. Bruker man penger på gjenstander som skal brukes flere ganger, er kjøpet for gratis å regne, da utgiften pulveriseres utover flere anledninger.
Jentematte er imidlertid intet nytt fenomen. Det er en velkjent strategi mye benyttet i offentlig sektor, hvor teknikken flittig brukes for å oppnå budsjettoverskudd og lavere klimautslipp. Norges klimamål oppnås til eksempel ved at 8 milliarder kroner overføres til de gjennomkorrupte styresmaktene i Usbekistan. Sannsynligheten for at Norges klimautslipp med dette minsker, øker proporsjonalt jo mindre kontroll Norge har på hva pengene faktisk brukes til. Enkelt!
Det private næringslivet har mye å lære av offentlig sektor – hvor sistnevnte, tross stadige feilvurderinger og budsjettsprekker, aldri går konkurs, og hvor pengesekken øker for hvert år, selv uten verdiskapning. I og med den nye tverrpolitiske reformen, har næringslivet en gylden mulighet til å slippe nye og innovative krefter til som kan få det mest skakkjørte selskap til å gå så det griner. Jentematte kan løse det meste – både budsjetter og bunnlinje.
Kritiske stemmer vil kunne hevde at jentematte ikke egner seg i næringslivet. Kritikerne må da bare huske på hvem som er blant de rikeste i verden: Jo, nemlig arvingene som forvalter motehusene Hermès og Chanel. Det lønner seg med andre ord å være jente.
Vi overlater til den nyankomne generasjonen kvinner å innse at kvinnekampen ikke er vunnet før det er vedtatt at minst 40 prosent av alle aksjene i Norge skal eies av kvinner. Forstår vi deres kamp korrekt, antar vi at forslaget vil bli reist på første styremøte. Det er tross alt urettferdig at kvinner skal slite og streve for et usselt styrehonorar, mens mennene kan heve fete utbytter – og det uten å løfte en finger.
