Det å blindt følge, eller det å blindt avvise tradisjon, er begge irrasjonelle motpoler som strider imot nyansert tenkning og visdom, skriver Kåre Jørgensen.
Alle tidsperioder har sine verdensbilder, basert på sine egne underliggende premisser og fordommer. Det gjelder vår tid også. Mange som følger dem vi har i dag anser seg selv som svært rasjonelle, men er de egentlig det?
Jeg har tidligere skrevet tekster for Sivilisasjonen som omhandler en del filofiske premisser i moderne tankegang som jeg mener er problematiske. En av disse er idéen om at et samfunn kan rasjonelt designes utfra abstrakte teorier, uten hensyn til oppbygd historisk erfaring eller menneskets komplekse natur. En annen er idéen om av verden uunngåelig beveger seg i en bestemt retning, og verden på sikt bare automatisk vil bli et bedre sted, og at en idé som kronologisk ble tenkt ut etter en annen idé derfor automatisk må være bedre enn idéen som kom før. Disse er eksempler på filosofiske premisser som blir trodd på av mennesker som pleier anse seg selv som de mest rasjonelle iblant oss, til tross for at disse idéene egentlig bare er filosofiske antakelser som man ikke har kommet til gjennom noen form for empirisk forskning, men bare fordi man har bestemt seg for å ta dem for gitt.
Nå vil jeg forsøke å gå enda et hakk dypere, og se på nettopp dette med slike underforståtte premisser og reflektere litt over menneskets natur og psykologi. En ting man legger merke til når man har en stor interesse for historie, og graver mye i det, er den enorme variasjonen av måter å se verden på som har eksistert på tvers av ulike kulturer og tidsperioder opp igjennom verdenshistorien. Forskjellige samfunn har sett på verden med svært forskjellige grunnleggende filosofiske premisser opp igjennom historien, på en måte som virkelig illustrerer det store spennet av hva som er mulig i menneskelig psykologi. På grunn av premisset i moderne tankegang om kontinuerlig forbedring antar man at måtene folk så verden på før automatisk må være feil, og man fordømmer dem på den basisen. Men for de av oss som ikke deler det premisset, så er det minst like interessant å tenke på hva de ville tenkt om oss som vice versa.
Å sitte på sannheten
Idéer som at verden automatisk blir bedre, at psykologiske kjønnsforskjeller er sosialt konstruerte, eller at det materielle er alt som eksisterer, er idéer som ville vært helt rare for de aller fleste mennesker som har levd her i verden. Og disse idéene jeg nevner som eksempler er slett ikke bevist heller på noen som helst empirisk måte, men er bare antatt, og lagt som grunnpremisser å bygge moderne idéer på.
Noe de aller fleste verdensbilder har til felles, inkludert det som råder i vesten i dag, er naturligvis en antakelse om at det selv er den opplagte og objektive sannheten, gjerne med en manglende evne til å forstå de som tenker på andre måter. Dette byr gjerne på mange problemer. Blant annet når man tror at å handle nok med Kina, eller å invadere Irak, vil trigge disse befolkningenes antatte iboende ønske om å bli vestlige liberale demokratier. Eller når man analyserer historien og bare avskriver alle som levde tidligere som onde eller dumme fordi de ikke tenkte som oss.
Denne manglende evnen til å sette seg inn i andres tankegang er dessverre et ganske vanlig menneskelig trekk, som også bidrar til hindre folk i ha selvinnsikt, og stille kritiske spørsmål ved sine egne premisser for hvordan de selv ser verden. Mange har en tendens til å anse seg selv som mer rasjonelle enn det de egentlig er. En interessant ting fra psykologisk forskning beskrevet av Jonathan Haidt i boken The Righteous Mind er at de med høyere IQ ikke nødvendigvis har noe særlig høyere sannsynlighet for å ha rett i sine konklusjoner eller antakelser, men at de først og fremst er flinkere til å rasjonalisere, gjennom velformulerte resonnementer, hvorfor de mener det de mener, mens holdningene ofte egentlig kommer fra deres underliggende følelser. Dette forklarer hvordan ulike verdensbilder, ideologier, religioner (eller mangel på det) som regel har tilhengere langs hele spektrumet av intelligens.
[Denne teksten inngår i Sivilisasjonens spalte Filosofiske smuler, som er tekster som tar for seg ulike filosofiske emner på en knapp og klar måte.]
Følelser for ideologi
Jeg tror derfor at et viktig skritt på veien i retning av å faktisk ha rett om ting er å kunne stille spørsmål med sine egne tanker og følelser, og trene seg i å evaluere på en fornuftig måte om de underliggende premissene man har faktisk er rimelige, eller å evaluere i hvilken grad egen psykologisk disposisjon påvirker tankegangen. Mange som selv er svært stolte av egen rasjonalitet kan ofte være svært irrasjonelle, for eksempel når de tror at et samfunn kan rasjonelt designes. Det baseres gjerne utfra en tanke om at det bestående må være irrasjonelt fordi det ikke har basis i abstrakt teori. Men innvendingen der blir jo: Hvorfor skulle abstrakt teori være et mer rasjonelt utgangspunkt for hva som funker i virkeligheten, enn det som er bygd oppgjennom praktisk erfaring? Antakelig stammer dette fra at de som står for den idéen forveksler det som fremstår som ordnet med rasjonalitet.
I de samme baner får vi også marxistenes interessante forhold til ordet «vitenskap». Marxister har tradisjon for å påstå at marxismen er «vitenskapelig». Dette til tross for at vitenskap dreier seg om den vitenskapelige metoden, som handler om å teste hypoteser gjennom eksperimenter. Marxismen er en hypotese som er blitt testet i mange ulike kulturer og kontinenter, og i flere ulike varianter, gjennom de siste hundre årene. Hypotesen om at det skulle føre til friere og mer velstående samfunn er konsekvent motbevist. Når man da sier at det bare er fordi «det var ikke virkelig marxisme», så er det fordi man definerer «virkelig marxisme» som «marxisme som består testen», og dermed blir marxisme som ikke består testen ikke «virkelig marxisme», per definisjon, hvilket er i strid med den vitenskapelige metoden, da det ikke er falsifiserbart. Likevel fortsetter de å hevde at det er vitenskapelig basert, fordi de har en overfladisk forkjærlighet til «vitenskap» som abstrakt konsept, men samtidig har en dypere følelsesmessig tilknytning til ideologien sin.
Samfunnsdesign
Og når det gjelder hypotesen om at samfunnet kan rasjonelt designes utfra abstrakt teori, eller at verden automatisk blir bedre, så er dette to ofte sammenhengende idéer som baserer seg på en forestilling om menneskelig natur som går ut på at mennesker mentalt er født med blanke ark, og at man dermed kan designe et samfunn over tid, som på sikt vil gjøre at menneskene i det vil bli perfekte. Men dette er høyst problematisk, ettersom at dette premisset er stadig klarere i strid med økende mengder med moderne evolusjonær, biologisk, psykologisk forskning, som tilsier at mange trekk ved menneskelig psykologi høyst sannsynlig har dype biologiske og medfødte røtter, som i så fall betyr at vi må erkjenne dem som realiteter i all overskuelig fremtid, og finne ut hvordan vi med fornuft skal forholde oss til dem, heller enn å benekte dem.
Et filosofisk premiss fra moderne tid som ville blitt ansett som helt merkelig av omtrent alle mennesker som historisk har vandret på jorden er for eksempel idéen om at kjønnsforskjeller er en sosial konstruksjon, til tross for at arketypisk maskuline trekk i menn, og arketypisk feminine trekk i kvinner, er noe man kan finne som normalen i alle samfunn som har eksistert på denne planeten siden tidenes morgen. Når implikasjonene av at vi ikke er født med blanke ark omsider trenger igjennom til måten man ser verden på, og hvilke filosofiske premisser man setter, vil det antakelig føre til et stort paradigmeskifte i løpet av vår levetid, som det gjenstår å se konsekvensene av. Idéene om blanke ark, sosiale konstruksjoner, perfeksjon av samfunnet gjennom menneskelig design osv. vil sannsynligvis bli ansett i fremtiden som rare idéer fra en rar og midlertidig epoke.
Kronologisk arroganse
Men en fremtid hvor man ser det slik er vanskelig å tenke seg for de som setter som grunnpremiss at idéer følger et kontinuerlig kronologisk forbedringsløp, hvor det å akseptere at vår tid kan ta feil om noe, kontra tidligere tider, er tabu. Samtidig ville det også være irrasjonelt å anta at gitte tidligere tidsperioder eller tradisjoner må ha hatt rett om alt mulig, i å med at mennesker alltid har vært like feilbarlige som i dag. Vi bør derfor heller la oss inspirere av hva som faktisk funker, og være bevisste på våre egne psykologiske tilbøyeligheter i prosessen. Vi bør se på hva som fungerer best i å gi mennesker lykkelige liv, og her la oss inspirere av ulike lekser og idéer fra historiens gang, uten kronologiske fordommer av noe slag. Det å blindt følge, eller det å blindt avvise tradisjon, er begge irrasjonelle motpoler som strider imot nyansert tenkning og visdom. Det å automatisk avskrive meningene til de som levde før oss, fordi de levde før oss, er bare kronologisk arroganse.
Når man setter seg mer inn i fortiden, og de diverse måtene å se verden på, og de trekkene mange av dem hadde til felles, så kan man få mange interessante innspill fra fortiden, som man deretter selv kan evaluere med kritiske briller, akkurat som man også evaluere nåtidens dogmer like kritisk. Men særlig på de punktene hvor man finner at umiddelbar intuisjon, moderne empirisk forskning, og tradisjoner eller innsikter utviklet på tvers av ulike samfunn gjennom historien er forenlige, så ligger det antakelig noe der. Som f.eks. på hvor mange kjønn det finnes.
Og på noen måter er jeg fremtidsoptimistisk, i det lengre løp. Ikke fordi jeg tror at verden automatisk blir bedre, for det tror jeg slett ikke (blant annet i lys av verdens demografiske og økonomiske fremtidsutsikter utover i dette århundret), men fordi ubegrunnede dumme idéer er midlertidige. Og så vil fremtiden være klar over dagens dumme idéer og klandre oss for dem, samtidig som de selv finner på andre dumme idéer, slik alle tider gjør. For en av de store innsiktene til de vise gjennom historiens gang er nettopp det at mennesker er og vil forbli feilbarlige, med endeløs kreativitet i måten vi er det på.
