– Jeg streber etter å lage en stil og et univers fylt av filosofi og mening som jeg kan trekke meg tilbake til, sier illustratør Even Skaranger.
Da Even Skaranger gikk ut av universitetet i 2019, føltes det håpløst å skulle leve av sitt virke som illustratør. Studenter vet nok ikke hvor usikker den kreative bransjen er, sier han. Idag har han likevel grunn til optimisme, etter å ha illustrert tre bøker i den historiske juleserien Emilie og Anton. Dessuten lever guttedrømmen videre, om en dag å publisere sin egen tegneserie:
– Jeg ville finne tilbake til gleden jeg hadde av tegning som ung, og gjøre den gutten, som tegnet seg gjennom skoletimene på Nesøya skole, stolt, forteller Even, og fortsetter:
– Derfor begynte jeg å skrive og tegne Navigatøren, som forhåpentlig skal gis ut som bok en dag.
Vi besøker Even i hans leilighet på Grønland i Oslo, der han bor med sin kone Ingrid Therese, og deres ett år gamle datter. At de to kom sammen, beskriver han med et sitat av Carl Jung:
– Hvis du gjør arbeidet ditt inderlig og samvittighetsfullt, vil ukjente venner komme og oppsøke deg.
Han utdyper:
– At jeg idag har kone og barn, er ikke noe jeg hadde regnet med, sier Even, og fortsetter:
– Det hadde jeg nesten lagt på hyllen, siden jeg har valgt et utrygt yrke. Men Ingrid Therese er også kunstner, noe som gjør at vi hjelper og forstår hverandre.
Han viser oss inn på arbeidsværelset, der pulten er dekket med tegninger. Even er kjent for sitt samarbeid med forfatteren Inger Merete Hobbelstad, og sammen har de utgitt tre julebøker i serien Emilie og Anton. Den nyeste boken, Tyvenes Teater, utspiller seg på 1880-tallet i Kristiania, og Even har lagt stor vekt på en tidsriktig gjengivelse av epokens visuelle særpreg:
– Jeg har vært på Grand Café for å gjenskape hvordan det så ut der i 1885. Der henger også Per Krohgs bilde av Kristianiabohemen, som jeg har brukt som fargereferanse. I tillegg hadde jeg tre svart-hvitt fotografier som viser hvordan det så ut.
Bøyd stål og glass
– Jeg har en forkjærlighet for å tegne gamle og skjønne ting, og særlig art noveau, sier Even, og legger til:
– Men 1885 er litt før jugendstilen oppstod. Så det gjelder å balansere mine egne preferanser opp mot den historiske realiteten.
I det pågående tegneserieprosjektet Navigatøren, kan han derimot boltre seg fritt. Der er handlingen satt til et fiktivt univers, der en mystisk svart blomst har slått rot i verden, og sprer den vemmelige «marepesten». Selv om universet har et postapokalyptisk preg, har det også mye skjønnhhet, med umiskjennelige innslag av jugendstil. Even forteller om tiden rundt forrige århundreskifte, da art noveau stod på høyden av sin popularitet i Europa:
– Den var preget av tanken om et slags Gestamtkunstwerk, der alt passet inn i en overordnet designfilosofi.
Dette intervjuet er del av intervjuserien Unge som går egne veier, som er blitt støttet av den private, allmennyttige stiftelsen Fritt Ord.
Det gjaldt arkitektur, interiør, bestikk, industridesign, utformingen av vinduer og malerier, sier han, og legger til:
– Dette var også industrialiseringens tid, der man ville trekke seg tilbake til en sfære av behagelige omgivelser, og få ro i sjelen; et slags naturreservat, av bøyd stål og glass.
– Nesten alle husene skapt i en helhetlig, gjennomført art noveau-stil, er på World Heritage List. Det sier noe om ambisjonsnivået!
Man kan kanskje ikke si det samme, om vår egen materielle kultur?
– Mange har søkt en forklaring på vår egen tids arkitektur. Hvorfor må den være så stygg?
Hva tror du?
– Kanskje det er på grunn av atombomben. At man tenkte, etter verdenskrigen, at alt dette kan ødelegges, så hvorfor gjøre det pent? spør Even, og fortsetter:
– Når man ser på estetikken, er jeg redd vi har gått inn en depressiv fase i Vestens historie.
Tanken later imidlertid ikke til å tynge ham, der han setter seg ved tegnebrettet, for å vise oss noen eksempler på byer og klær fra forrige århundreskifte.
Noe som resonnerer
Hva er verdien av å lære et håndverk, for unge mennesker?
– Det er viktig å skape, i det minste. Når det gjelder de som sliter psykisk, tror jeg de trenger et livskall, reflekterer Even, og tilføyer:
– Hvis du har noe å sysle med, et arbeid, et kall, så vil det gjøre deg frisk. Den som dedikerer seg til et kreativt arbeid, prosesserer mye følelser. Det går parallelt med den tekniske, kunstneriske utfoldelsen.
Hvordan skaper man en god historie?
– Det er et stort spørsmål. Men det må være noe du har følt på selv, som resonnerer med noe i deg selv, sier Even.
Hva er viktigheten av en formell utdannelse?
– Det kommer an på. Men det er viktig å ha en mentor, noen å sammenligne seg med, i positiv og negativ retning.
– Jeg husker en av mine mentorer, som sa: Hvis du har deadline imorgen, og moren din ligger for døden, så er det ingen som bryr seg.
Han ler fra magen, og fortsetter:
– Det gjorde meg bevisst på at jeg må jobbe med egne prosjekter, og ikke være prisgitt det som skjer i bransjen.
– Sjelen trenger historier
Hva er veien videre for tegneseriemediet, mer generelt sett?
– På skapersiden, er det klart at KI kan gjøre enkelte ting lettere. Samtidig er det viktig at man ikke mister håndverket. Som sagt, er det noe terapeutisk ved å forme ting selv, med egne hender. Det må vi ikke miste, presiserer Even.
Og hva ønsker leserne seg?
– Der ser jeg en litt motsatt trend. Jeg tror det fysiske formatet blir mer viktig, slik at publikum søker frem til noe de opplever som substansielt og meningsfullt, mer enn masseprodusert.
Han viser til et utsagn fra mytologen Joseph Campbell:
– Sjelen trenger historier.
Hvordan kan unge mennesker, med lite livserfaring, finne frem til de historiene?
– Jeg tror ikke det beror på livserfaring, men om man er vant til å bearbeide stoffet i sin egen psyke, mens man tegner, sier Even, og utdyper:
– Litt som en arkeolog, som graver frem beinrester og potteskår fra lag på lag med jord og støv.
Hva slags estetikk eller designfilosofi tror du vil prege årene som kommer?
– Det er veldig åpent. Den lange trenden er vel at postmodernismen er over, og folk ikke lenger har den samme ironien og kynismen. Man blir mer inderlig, igjen, mener Even.
Samtidig savner han miljøer og bevegelser som kan samarbeide om et estetisk prosjekt, tilsvarende de som formet modernismen:
– Selv om jeg ikke er så glad i Bauhaus-miljøets idéer, så var de geniale, rent organisatorisk. De kom sammen, delte en retning og entusiasme for det samme. De lot seg begeistre av sin egen måte å lage arkitektur og møbler på.
– Det ser vi lite av idag, fortsetter han:
– Idag må unge mennesker i langt større grad lage sin egen kreative visjon. Men alle som arbeider kreativt, kan nok dra nytte av et bevisst forhold til sin egen estetiske filosofi, og hvilke impulser man egentlig ønsker å støtte.
Siste spørsmål: Hvilken estetisk filosofi forsøker du selv å etterleve?
– Jeg ønsker å inspirere til samtaler om universet, mening, skjønnhet, og hva det er å være et godt menneske. Jeg tror historier er den beste måten å gjøre det på, og særlig en vakker historie som er vakkert tegnet, sier Even Skaranger.
