– Selvet er speilets spøkelse | Franske flanerier 8: Avignon

Skrevet av | 22. desember 2023

Jeg stod med en slik sviende unaturlig knekk i nakken foran den hypnotisk monumentale forsiden på pavepalasset i Avignon, at både hatten og hodet nesten falt av skuldrene mine. Veggene på dette palasset, som var en blanding av kirke og forsvarsverk, var konsipert som strukturelt bærende og sammenknyttede flatsøyler på femogtyve meters høyde rundt innfelte relieff av samme materiale. Som overdimensjonerte katedralvinduer uten glass, tenkte jeg, felt og foldet inn i seg selv og repetert gjentagende til høyre og venstre. Her hadde det kanskje kunne blitt laget både utsyn og innsyn gjennom gigantiske mosaikkvinduer, hadde verden bare vært et sted hvor mennesker ikke ustanselig trakter etter å lynsje hverandre. Intet vindu, tenkte jeg, gir så lyst til å kaste sten gjennom som det som er for stort for verden.

Verdens største gotiske byggverk, pavepalasset Palais des Papes i Avignon, var ikke bare et fort i egentlig forstand, men forente de to estetiske strømninger jeg skattet høyest, nemlig middelalderarkitekturen og gotikken. Palasset var reist på en naturlig fjellknaus, som ennå er synlig under mye av strukturen. Fjell som naturlig går over i blokker av sitt eget material skåret til av den menneskelige ånden er noe av det vakreste, mest oppløftende jeg vet om, da fjellet symbolsk på denne måten løfter en høyere versjon av seg selv på sine egne skuldre, og dermed samtidig menneskeheten. «Naturens grove tilfeldigheter møter menneskets ånd!», sa jeg høyt og gestikulerende på norsk bokmål til noen tilfeldige japanske turister, og konkluderte for meg selv at all naturmaterie kanskje til syvende og sist lengtet etter å bli formet om, ja gitt mening, gjennom menneskets idéverden og hånd.

Det var en så varm sommerdag at min vanlige kaninpelskåpe, i sin tid arvet fra min elskede mormor men omsydd til eget bruk, tross alt hadde måtte bli liggende igjen hjemme i Avejan. Men med hatten på hodet og hendene foldet stefaderlig på ryggen, vekket jeg fremdeles en viss oppsikt blant turistene der jeg rolig flanerte frem og tilbake rundt pavepalassets forgård. Forfulgt av den lille gruppen nysgjerrige japanere, listet jeg meg bort til muren og studerte de nesten usynlig sprekkene mellom stenene bare på noen centimeters hold. Jo lenger man kommer tilbake i tid, jo mer nøyaktig er steinene hugget inn i hverandre, husker jeg jeg ble det fortalt av en ennå levende slottsherre fra Aujac i Cévennes. Denne mannen, som eide en middelstor borg langt oppe i disse fjellene, hadde fått datert konstruksjonen av bygget til forskjellige århundrer. På borgens mange vegger kom det tydelig til syne forskjellige teknikker som påviste mer og mer bruk av mørtel over århundres gang, noe som erstattet behovet for å skjære stenene nøyaktig til i hverandre.

Såkalt fremskritt og latskap er i bunn og grunn parallelle størrelser, tenkte jeg mens jeg nå hadde nesen så nærme veggen som hattebremmen tillot. Eller annerledes sagt: Ånd og materie beveger seg i motsatte tidsretninger. Ingen såkalt nyvinning blir igangsatt uten ønsket om å bli fritatt for oppgaven nyvinningen er ment til å erstatte, tenkte jeg. De ivrige japanere, som jeg nå plutselig merket var kledd i stil av såkalte animéseriefigurer med øreringer, lilla hatter og kunstig hvitfarget hår, stod nå også med nesene helt inntil veggen mens de smugkikket bort på meg. 

Jeg stirret fortsatt på linjen mellom de to steinblokkene på veggen og observerte gjennom sprekken et indre minne som presset seg ut av den: den vakre gamle borgherren fra Cévennes sittende, hvilende med uendelig ro og psykologisk tyngde i en form for gyngestol ved siden sin av borgruin. Han hadde et langt hvitt hår, smilende kritthvite tenner, og røkte pipe omgitt av sine fem skabbete jakthunder. Den som kunne blitt som ham, tenkte jeg med plutselig lengsel, og så med ett meg selv som gammel mann sittende i stolen hans. «Autentisk og uavhengig, hvilende i seg selv!» ropte jeg høyt til japanere, som skvatt tilbake og bukket nervøst.

Det berømte pavepalasset i Avignon hadde som objekt selvsagt også vært katalysator for sin egen form for entusiasme og beundring, veldokumentert gjennom dikt og reiseberetninger hos de franske romantikerne, inkludert Alphonse Daudet, Alexandre Dumas og Frédéric Mistral. Byggets historiske dramatikk, som var aktivt som katolsk pavesete bare gjennom syv generasjoner paver mellom 1309 og 1377, hadde i seg selv gravitasjonskraft, og dets asymmetri, de tolv helt ulike og irrasjonelt virkende tårnene hadde øyensynlig inspirert til uvanlige moralske tilbøyeligheter fra beboerne. Denne tiden, hvor de franske trubadurene flanerte i taverner, storbøndenes gårder og adelskapets slott som underholdere og husfruers hemmelige elskere, perioden hvor reisen i seg selv ble ansett som et symbol på dannelse og individets frihet, hadde Avignon, som var et geografisk knutepunkt mellom tre nasjoner, blitt kalt pavenes babylonske fangenskap. Den berømte italienske humanisten og dikteren Francesco Petrarca, som hadde bodd her over lange perioder på grunn av det gigantiske biblioteket, hadde i flerfoldige og pinlige opprop og brev til offentligheten klaget på at Pavens hoff hadde vært preget av løssluppenhet, korrupsjon, dekadanse, og ekstravagant kjødelig begjær.

Å begjære noe er også å beundre noe, tenkte jeg, mens jeg begjærte fortiden og i tankene fremdeles beundret den gamle slottsherren fra Cevennes, som jeg dypest sett kanskje, måtte jeg innrømme, ønsket å ende opp som. Jeg ønsket kanskje i hemmelighet å eie både hans falmede slott og hans vakre, skjønt noe lubne datter, som jeg også hadde lagt mer enn merke til. Samtidig stod plutselig disse japanerne, som nå fomlet rundt meg, og tok såkalte selfies med meg, nappet meg i hatten, tilbød meg å kjøpe den, og på sitt besynderlige japanske og selvutslettende vis kanskje beundret meg som den gamle, kuriøse europeeren jeg var. Bak dem igjen, litt lenger borte, la jeg for første gang merke til noen franske tenåringsjenter som rødmende pekte etter de fargesprakende japanerne. Tilsammen utgjorde vi en lang rekke mennesker som beundret hverandre, men i retningsbestemt form og på ingen måte gjensidig.

René Girard. Foto: Linda Cicero

Dette fikk meg til å huske den franske filosofen René Girards hypotese om noe han kalte det såkalte mimetiske begjær. Girard var jo nettopp født her i Avignon, selv om han endte opp å tilbringe den største delen av livet som foreleser på Stanford university i California. Girard beskrev mimetisk begjær som en ubevisst trang til å eie noe, gjøre noe, være noen, basert på en drivkraft vi ikke får fra oss selv eller objektet i seg selv, men fra det vi forstår som begjæret i et annet viktig menneske vi ubevisst beundrer. Det vi har lyst på, tenkte jeg mens jeg fomlet etter min ukrainske pærerotpipe og samtidig husket at den gamle slottsherren hadde røket en nesten identisk pipe akkurat den dagen jeg møtte ham, kommer ifølge Girard ikke fra oss selv. Gjennom å tilegne oss dette begjæret og forøvrig også følelsene, til og med det dypeste raseri, kjærlighet eller hat, blir vi den andre, ja, vi ønsker dette så intenst at vi gjennom det mimiske begjæret dypest sett er innstilt på å utslette det andre mennesket for selv å kunne gå helt opp i det. Mennesket og hele sivilisasjonen er ifølge Girard altså som speilrommene i et spøkelseshus, og alle mennesker uendelige kopier av hverandre inn i det uendelige. Selvet er speilets spøkelse, tenkte jeg, nå plutselig kvalm av tanken på røyken fra min egen selvplukkede bringebærbladtobakk, noe som ikke forhindret meg ikke i å sette den brennende fyrstikken til åpningen og inhalere dypt.    

Jeg løsrev meg fra japanerne som halte og dro i meg, og hastet mot inngangen til pavepalasset. Det var festivaltid i Avignon, og sommerens versjon av festival d’Avignon, verdens største og mest omfattende teaterfestival, etter sigende også den viktigste, som i sin tid også hadde sett uroppførelsen av mitt eget helaftens oratorium Homériade for forteller og orkester, basert på en nyere gresk tekst, inneholdt også mye ren musikk. Ifølge dagens program var et duket for årets lengste maratonkonsert med musikk av den franske komponisten Olivier Messiaen, som jeg hadde et blandet forhold til, men som i likhet med René Girard var født i Avignon, og regnet som en av byens største sønner.

Jeg gikk inn i palasset, slukket pipen, løste ut billetten, og stoppet litt foran en tom stolrekke i den sentrale borggården. Tre hvitsminkede skuespillere fra en teatergruppe stod på scenen og fomlet uforståelig ut i luften. Øyensynlig en slags generell performance som gikk over hele dagen. Mimeteater hadde alltid irritert meg, men etter å ha studert Girard, stod det i dag plutselig for meg som en interessant uttrykksform. Hvis hypotesen om mimetisk begjær stemmer, er jo selvsagt mimeteateret ikke noe annet enn sannheten, et sanseliggjort drama uten ord, tenkte jeg. Jeg løsrev meg og fortsatte opp trappene til det store kapellet der konserten skulle finne sted. 

Komponisten Olivier Eugène Charles Prosper Messiaen, tenkte jeg, etter å ha satt meg høflig ned på en av de bakerste stolene i det gigantiske grande chapelle i samme øyeblikk som en overvektig, høyneset gammel pianistinne med tykke briller entret podiet. Nok en, eller kanskje den siste franske mystiker, som forøvrig gikk seg så langt bort i metafysikkens labyrint at det til slutt mer eller mindre rablet for ham.

Pianistinnen slo an det første stykket av samlingen Vingt Regards sur l’Enfant-Jésus fra 1944, hvorav den berømte 15tende satsen Le baiser de l’Enfant-Jésus,og åpningenRegard du Père, selvsagt er innbegrepet av den korte tilstanden et rablende menneske dog kan motta og formidle en autentisk åndelig åpenbaring. Den slående vakker-naive melodien fra 15tende satsen, som akkurat hadde lengden av noe lite barn har kapasitet til å nynne, var underlagt perfekt krydrede, repeterende akkordvendinger, jazztonalt, meditativt og hypnotiserende. Som Picasso kunne Messiaen male gjenkjennelige ansikter når han ville. Resten av stykkene, som strakk seg over to hele timer, var en øre- og hjerteskjærende klabb og babbing av forvirrede dissonanser fra en alternativ himmel som virket å være motivert av det katolske begjæret om straffe mennesket for i det hele å være født. De sinte gestene og krasse forvrengningene av toner hørtes ut som kakofonien av sinnssyke fugler fra helvete som var i ferd med å bli knust langsomt under den fillete og hevngjerrige sålen fra en Gud som ikke tåler støy og som angrer seg på sitt eget skaperverk.

Dernest var det tid for verket Petites esquisses d’oiseaux fra 1985 som ifølge programmet begynte med beskrivelsen av en stakkars rødstrupe, etterfulgt av en svarttrost, tilbake til rødstrupen igjen, så til en ulykkelig måltrost, tilbake til rødstrupen og til sist til en kverket sanglerke. Fransk kultur, som egentlig er en jegerkultur, handler dypest sett om å skyte og spise må vakre ting, tenkte jeg. Den groteske musikken minte billedlig om lyden av småfugler som blir smurt utover brødskiver med fjærene på, eller om hule aerodynamiske knokkelstrukturer som knaser i menneskekjever. Der andre gikk i hundene, gikk Messiaen i fuglene, tenkte jeg. Blokkartige, klossete akkorder spredd ut i tid og modellert etter greskinspirerte modi, blandet med uforståelig transkriberte lyder fra dinosaurenes luftige etterkommere på jorden.

Det eneste som er mer pinlig enn en musikkteoretiker som lager musikk, er en troende musikkteoretiker som lager musikk, tenkte jeg, i sær med komposisjoner i hurtig tempo. I det minste er Messiaens langsomme satser, hvor man tilnærmelsesvis kan kognitivt bearbeide den komplekse informasjonen musikken transporterer, til å tåle så vidt det er. Besatthet av fugler, vakre som de riktignok er, er også en form for flukt, kanskje til syvende og sist til og med en fornektelse av menneskene, som man unektelig som kunstner også bør interessere seg for til en viss grad, først og fremst siden man selv er menneske, og ikke fugl. Jeg så ut av ett av kapellvinduene på en flokk unge svartglenter som sirklet høyt over den åpne himmelen. Disse rovfuglene møttes noen ganger i året i slike gigantiske svermer uten at noen helt kunne forklare hvorfor.

Når muterte katolisismen til en slik pervers sinnstilstand, spurte jeg meg videre om, og kunne ikke la være å tenke på en artikkel fra i fjor om de over tre hundre tusen individer som nylig klaget inn prester og andre kirkemedarbeidere over hele Frankrike for kjødelig misbruk av sine egne barnekropper over tidsrommet fra 50-tallet og oppover. Noe er galt med hjertekreftene når de ikke aksepterer troen på mennesket som en fullverdig antenne for det gudommelige, tenkte jeg. Det katolske hjertet synes sprengt i stykker av intellekt. Og deres apostler forvirret. Denne metafysikkens forsøk på å være moderne og vitenskapelig, slik Messiaen illustrerer i musikk, er så skjærende stygt. Likevel blir prosjektet kanonisert og berømt i de riktige kretser verden over, fordi det nesten ikke er noen andre komponister fra denne generasjonen som tross alt formidler et gram av åndelighet i sitt virke. Samtidig er det selvsagt også autobiografisk imponerende å ha vært organist i selveste Église de la Sainte-Trinité de Paris, slik som Messiaen var det mellom 1931 og 1992, hele 61 år, og å ha hatt definisjonsmakt i et kirkerom som gjennom sin posisjon reflekterte hele den franske kulturs dype beundring for sentralautoritet.   

Oliver Messiaen. Foto: Studio Harcourt

Både Messiaen og Girard forsøker å finne veier for å integrere og gjeninnføre kristendommen i en motstrebende moderne virkelighet. Når det gjelder Messiaen, har han som mange andre franske filosofer og kunstnerne en dypere moralsk agenda som etterstreber originalitet og autentisitet, men som samtidig feiler med å integrere sin individualisme med selvutslettende gudstro, som jo er alt annet enn original. Jeg så opp på de femten meter høye veggene i la grande chapelle, lyttet til den overveldende akustikken, og tenkte at der drama tilhørte det jordiske, representerte det uten drama selvsagt det utenomjordiske. Jeg kom overrasket på at kirkerommet i seg selv egentlig var bygget som en portal til andre verdener, inkludert vår egen fortid.

Fra den tidligste tiden hadde komponister, sanger og musikere blir sentrifugert mot dette store kapellet i pavepalasset i Avignon. Her hadde pave Clement den sjette fått oppført Messe de Notre-Dame av Guillaume de Machaut, her hadde Philippe de Vitry etter pavelig invitasjon, presentert sin nye Ars Nova, som skulle bli toneangivende for kunstmusikken i hele Europa. Her hadde den berømte flamske middelalderkomponisten Johannes Ciconia kommet for å studere. Ciconias musikk, som jeg kjente godt, representerte en form for barnlig uskyld, renvasket, enkel, opprinnelig. Det var begynnelsen på noe som Messiaen forsto seg som slutten på, seks hundre år senere.      

Mot denne historiske bakgrunnen stod det klart for meg at Messiaen, internert som han ulykkeligvis var i en kort periode i Görliz under den andre verdenskrig, måtte ha forstått sin rolle i som endetidskomponist, og at verkene hans til syvende og sist representerte det han forsto som sin sivilisasjons lengsel etter døden. Det kom nå inn noen flere musikere på scenen. De begynte å spille det kjente verket Quatuor pour la fin du temps, som først hadde blitt fremført av Messiaen selv i krigsfangenskapet med hjelp av andre franske musikere, og hvorav satsen Louange à l’Éternité de Jésus, tross alt var en av mine favorittstykker. Kun når Jesus eller jesusbarnet blir behandlet, er Messiaen til å holde ut, tenkte jeg, og nettopp i denne ene satsen våkner hjertet til live igjen, som hos det døende mennesket etter en defilibrering, og blir selv til en musikalsk rytme med harmonier som trøster oss med ustoppelige, pulserende slag. Som om barnet og til syvende og sist jesusbarnet var den eneste kraften som klarte å gi denne komponisten en vilje til å leve, tenkte jeg.   

Jeg reiste meg, bukket unnskyldende til de titalls menneskene som beundringsverdig hadde holdt ut gjennom konsertens nesten fire timer, og forlot salen. Nok er nok, konkluderte jeg, vi er selv tross alt fort og vi er selv palasser. Mens jeg gikk ut av den gigantiske utgangsdøren, mediterte jeg over universell kjærlighet og tarotkortet «paven», som symboliserer en vennligsinnet moralsk autoritet som underviser sine disipler og gir råd. En pave er egentlig et individ, en forhenværende privatperson som ikke eksisterer lenger, tenkte jeg. Et ritual forkledd som menneskekropp. Dette tilsvarer René Girards definisjon av hvilken autentisitet og makt som tross alt er mulig for mennesket. Makt er fravær av mimetisk begjær, skriver han i Des choses cachées depuis la fondation du monde fra 1978.  Utenfor Pavepalasset var det blitt skumring, og noen sprettende gråspurver, på fransk så søtt kalt moineau, trillet liflig, optimistisk, hjerteknusende og ubekymret fra sine takrenner, restaurantbord, og kunstige bybusker. Jeg så en av disse små skapningene tilfeldigvis inn i øynene, og så i et merkelig øyeblikk livet selv. Flanøren, som egentlig skulle ha lusket seg hjem til sin svigerfar i Montfavet noen kilometer unna, ble med ett båret av en flokk med slike fugler som ville både ham og menneskeheten vel. Han kom derfor helskinnet hjem lenge før den avtalte tiden.

Da Kiki Cherie møtte opp på en burleskklasse for første gang, var det som garderobedørene ...
Da Lena Andrén og Jojo Champfleur startet konseptbutikk i 2020, hadde de ingen anelse om ...
Historien er skrevet med et blekk av blod. Den kinesiske sivilisasjon byr på intet unntak, ...