Når Det norske solistkor og Finsk Barokkorkester 1. mars setter opp konsert i hjertet av Oslo er det ikke bare et gjensyn med barokkmesteren Bach, det er også et gjensyn med en konkret konsert fra 1786.
Dette året fikk en av Bachs sønner, Carl Philip Emmanuel, i oppdrag å sette sammen et repertoire og valget falt på farens Credo fra H-moll messen, og sin egen komposisjon Magnificat.
Utvalget forteller oss kanskje litt om sønnens musikalske preferanse, men det forteller oss også en del om konsertkulturen på 1700-tallet. På denne tiden var det nemlig vel så vanlig å fremføre deler av større verk, som verket i sin helhet. For de som vil høre hele Bach sin H-mollmesse fra begynnelse til slutt vil den dirigeres av maestro Mäkele i Oslo konserthus 7. og 8. april. I første omgang er vi imidlertid så priviligerte at vi får oppleve en autentisk konsertoppsetning fra 1786.
Blant Johann Sebastian Bachs tyve barn var det fire som ble habile komponister og av disse er Carl Philip Emanuel utvilsomt den mest kjente. Han bygget på sin fars kunst, men er kjent for å ha videreutviklet den og krediteres ofte for å være en av grunnleggerne av den klassiske musikkformen sammen med Joseph Haydn.
Konserten starter, som tidligere nevnt, med Johann Sebastian Bachs Credo. Uttrykket Credo, kan best oversettes til Trossetning på norsk og er en særdeles viktig del av kristendommen og kanskje spesielt for Bach selv. Mannen var dypt kristen og skal en gang ha sagt at musikkens mål ene og alene var «Guds herlighet og oppfriskning av sjelen». Derfor er det ikke så rart at åpningssatsen, som starter med setningen Credo in unem Deum (Troen på Én Gud), bærer med seg et dypt alvor. Musikken åpner opp med et strengt mannskor, en dyp bass under fører melodien som efterhvert blir til en fugue.
Noe påfallende med dette verket til Bach er kontrasten mellom lange drag og korte. I åpningssatsen er det orkesteret som flyter mens stemmene er flate og harde. I den ikke mindre glimrende satsen, Et Incarnatus Est, er det omvendt, Stemmene flyter som løv på vann mens den påfallende mozart-aktige melodien i strykerne danderer det alvorstunge. Overgangen til neste sats Crucifixus er nesten ubemerkelig og består i at strykerne byttes ut med fløyteverk.
Når vi efter Johann Sebastian beveger oss mot hans sønn, Carl Philip Emanuel, er det først og fremst temperamentet som er anderledes. Sønnens musikk er mer lystig og effektfull. Her er det mindre fokus på perfeksjon og mer på spennende musikalske idéer. Selv skal han ha ment at han skrev mer personlig og emosjonell musikk enn sin far. Kan han simpelthen trodd at hans lystighet var mer personlig? Eller kanskje han rett og slett ikke tok kristendommen like alvorlig som far? Min påstand er at tross sønnens finesser er det hans fars alvorstunge stemme vi vil tenke på, mens dette verket fremføres.
Én ting gjelder dem begge: Selv om Carl Philip Emanuel på mange måter fornyet musikksproget til sin far, er begge stykkene barokkmusikk og begge er religiøse. Hvordan lytter man til slik musikk? En stor andel barokkstykker blir i dag fremført for raskt i forhold til historisk riktighet, men dette gjelder stort sett orkesterverk uten sang. Mange lytter gjerne til en amfetamin-utgave av Vivaldis Årstider, men opplever at korverk fra denne tiden blir spesielt langdragelige.
Hemmeligheten ved å nyte dem er å lytte til dem med Bach sitt mål i bakhodet: Guds herlighet og oppfriskning av sjelen.
Vi sees i kveld!
Informasjon om konserten:
Hva:
Far og sønn Bach – med Det Norske Solistkor og Finsk Barokkorkester
Hvor:
Universitetets aula, Oslo
Når:
Tirsdag 1. mars kl. 19.00
Billetter:
Bestill billetter på Solistkorets sider.
Program:
Johann Sebastian Bach: Credo fra H-mollmessen
Carl Philipp Emanuel Bach: Magnificat
Medlemmer av PublikUng har mottatt rabattkode for konserten.
PublikUng er et tilbud for deg som er mellom 18 og 30 år, som gir rabatterte priser på klassiske konserter. Bli medlem i PublikUng her.
Sivilisasjonen samarbeider med organisasjonen PublikUng i å promotere klassiske konserter.