Sanditon sesong 2 – Tro til Austen… på godt og vondt

Publisert 29. september 2022 av

Seriens oppbygning og format er lovende slik som sist. Likevel tar handlingen en kraftfull usving som må ha vært rent umulig for noen å forutse. Har serieskaperne bestemt seg for å gjøre et poeng ut av uforløste slutter – i stil med Jane Austens uferdige manuskript?

Ventetiden er over. Ryktene om at den romantiske filmregissøren Andrew Davies kanskje skulle temme Austen-elskernes frustrasjon over forrige sesong med en oppfølger, viser seg å ha stemt. Andre sesong av Sanditon ble vist på det norske fjernsynet den femte september, og seerne er i furore over de nye frihetene som manusforfatterne, Davies og Young, har tatt seg denne gangen.

Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag!

Nå gjenstår bare avdukningen av det kritiske spørsmålet som var på alles lepper da siste episode av første sesong ble sendt i 2019: Har serieskaperne tatt til takke med en tilfredstillende avslutning der prinsessen får prinsen, eller har de blitt fristet til å – nok engang – mate sine seere med en anti-Austensk vri som vi aldri før har sett på skjermen?

I Sanditon sesong 2 bestemmer Heywood seg for å bli guvernante – et valg som blir heftig kritisert av Sidneys brors kone, Mary Parker og søsteren. Alison fortviler seg over ideen om sin søster som en gammel «peppermø». Heywood står på sitt, og ender opp med å besøke den store eiendommen til Alexander Colbourne (spilt av Ben Lloyd Hughes), en verge og forelder til sin egenrådige niese, Augusta og datteren, Leonora. Bilde fra sesong 2 av Sanditon. Eloise Webb som Augusta Wilson og Rose Williams som Charlotte. Foto: Masterpiece PBS.

Værforholdene har endret seg – to nye romantiske kandidater viser Heywood at gresset også er grønt på den andre siden

Serien åpner opp som et litt annerledes kostymedrama enn sist. Til alles største skuffelse, får vi raskt beskjed om at forrige sesongs helt og protagonistens kjærlighetsinteresse, Sidney Parker, ikke vil vende tilbake til provinsen, grunnet et mystisk dødsfall. Som resultat av dette, graver den pårørende heltinnen, Charlotte Heywood (spilt av Rose Williams) seg ned i en langvarig nedslåtthet, som ikke virker å avta før aller siste episode.

Med dette kommer flere kursendringer i handlingen: Ikke bare har protagonistens søster, Alison – en lysten og gifteklar frøken – bestemt seg for å tilbringe sin sommer ved kysten sammen med henne, vi blir også presentert med betraktelig flere romantiske kandidater. I forrige sesong kunne man regnet Heywood sin reise til Sanditon som konservativ og Austen-verdig i den grad at hun kun hadde øye for én mann, nemlig Sidney. Nå har værforholdene forandret seg. Manusforfatterne har ikke bare skrevet inn én romantisk erstatning til forrige sesongs helt, men to! En kjekk, barsk oberst og en majestetisk, men melankolsk alenefar ender opp med å gjøre sitt aller ytterste, i håp om å lokke til seg byens mest sjarmerende nymfe.

I mellomtiden forblir Heywood nølende, og det til tross for at Sidney tilsynelatende er som sunket i jorden. Kan det være at Heywood intuitivt ikke vil akseptere «sannheten» om hans død? Er Sidney forstatt i live? Har han forfalsket sin egen bortgang? Det er nærmest uungåelig å ikke drøfte disse spørsmålene minst én gang i løpet av de første fire episodene. Undringen og forvirringen gir ekstra styrkedråper til den ellers spennende utviklingen. Øynene forblir derfor klistret til skjermen.

Les Sivilisasjonens anmeldelse av Sanditon sesong 1

Sidney glimrer med sitt fravær

Til tross for det plutselige skiftet, byr serien fortsatt på de samme, nostalgiske følelsene som sist. Wellington-støvlene, flosshattene og empirekjolene er på plass. I tillegg har scenene blitt spritet ordentlig opp med en bunt tapre soldater som har ankommet byen. To av de ender opp med å gjøre forskjellige inntrykk på Heywoods søster, Alison, og i siste episode blir stemningen muntrere – med et vellykket frieri og bryllup mellom et av partiene. Det er vondt å kjenne på savnet av den noble Herr Sidney mens alt dette foregår. Likevel glimrer han ved sitt fravær.

Som resultat av heltens uteblivelse, tar imidlertid Heywood livet i sine egne hender. Hun bestemmer seg blant annet for å bli guvernante – et valg som blir heftig kritisert av Sidneys brors kone, Mary Parker og søsteren: «Å være guvernante er siste utvei!» roper Parker ut. Alison fortviler seg over ideen om sin søster som en gammel «peppermø». Heywood står på sitt, og ender opp med å besøke den store eiendommen til Alexander Colbourne (spilt av Ben Lloyd Hughes), en verge og forelder til sin egenrådige niese, Augusta og datteren, Leonora.

Arbeidet fremstår som umiddelbart utfordrende, men prosessen tillater Heywood å utvikle barmhjertige og pedagogiske egenskaper overfor barna. Kanskje sorgen over Sidney tvang vår heltinne til å gå ut av seg selv, og heller søke lykken et annet sted – som i samvær med en bedrøvet alenefar og to små barn som sårt trenger en morsfigur? Denne type karakterutvikling hadde formodentlig ikke skjedd dersom Sidney fremdeles var i live.

– Det blir raskt stadfestet at Lennox er en lystløgner av verste slag, noe Heywood heldigvis finner ut av før hun aksepterer hans ekteskapsønsker. Lennox sin karakter må være en aldri så liten homage til Stolthet og Fordom sin skamløse Herr. Wickham, da likhetene mellom dem er slående, skriver Aftur S. Nerdrum. Bilde fra filmen av Lennox og Charlotte. Foto: Masterpiece PBS.

Et gjensyn med herr Wickham fra Stolthet og Fordom

En av de romantiske kandidatene for Heywood er en viss oberst med navnet, Lennox (spilt av Tom Weston-Jones). Han er høyreist, attraktiv og en smule arrogant. Ikke desto mindre viser han seg for å være Colbournes nemesis, og med god grunn: Det blir raskt stadfestet at Lennox er en lystløgner av verste slag, noe Heywood heldigvis finner ut av før hun aksepterer hans ekteskapsønsker.

Lennox’ karakter må være en aldri så liten homage til Stolthet og Fordom sin skamløse herr Wickham, da likhetene mellom dem er slående. Likevel vil jeg påstå at det ikke er den boken av Austen som manusforfatterne har latt seg inspirere mest av i den nye sesongen. Heywoods andre kandidat i rekken (herr Colbourne) bekrefter dette.

Tydelig inspirert av Fornuft og Følelser av Jane Austen

Romansen mellom Heywood og Colbourne er som en langsom, men robust bølge: Den starter i det stille, og øker i akselerasjonen for hvert nye samspill. Mens dynamikken mellom Heywood og den forhenværende helten, Sidney var et prakteksemplar på en gjenskapelse av Elisabeth Bennet og herr Darcy fra Stolthet og Fordom, minner denne dynamikken mer om forholdet mellom Marianne Dashwood og Colonel Brandon fra Fornuft og Følelser.

Ikke ulikt Brandon, svever det også en mørk sky over Colbournes hode. Forbrent av fortidens kjærlighetsstav, ser det ut som at mannen sliter med å fortro seg til det andre kjønn. Likevel seirer hans lidenskap over mistroen, idet han lener seg inn for å kysse Heywood etter å ha innrømmet sin fortid med gråtkvalte øyne. Blir det altså de to, til slutt? Skal vi bare glemme Sidney?

En av B-historiene er noe malplassert

Som alltid, har både en serie og en Austen-roman behov for en B-historie. Iblant er det nødvendig med flere, mens noen ganger holder det med bare én. I dette tilfellet, synes jeg godt at forfatterne kunne holdt seg til den ene, og kuttet den andre. Den malplasserte historielinjen som det er snakk om her er den om Esther Denham (spilt av Charlotte Spencer), Clara Brereton (Lily Sacofsky) og Edward Denham (Jack Fox).

Misnøyen er det to grunner til: For det første, er dramatikken overdreven, noe som skygger for utgangspunktet for serien, som er det romantiske livet til Heywood. For det andre virker det som at forfatterne kun ønsket å skape en konklusjon på det dårlige blodet mellom Esther Denham og hennes bror, Edward. Det var med andre ord ikke nødvendig for noen av de andre karakterene (utenom de selv) å fortsette dette handlingsforløpet.

Når det er sagt er den andre B-historien om den nyrike, Frøken Lambe (Crystal Clarke) og hennes viltre, kunstneriske kjærlighetsinteresse, Charles Lockhart (Alexander Vlahos) meget interessant og morsom å følge med på! I tillegg er denne type kurmakeri veldig Austen-verdig, da forfatterinnen er kjent for å flørte med de litt mer upassende og liberale relasjonene. Da tenker jeg spesielt på Marianne Dashwood og John Willoughby fra Fornuft og Følelser eller Frank Churchill og Jane Fairfax fra Emma. Og så kommer prikken over i-en: Disse to skinner som skuespillere på skjermen. Clarke er som alltid stram og stødig i sin rolle som den rebelske, likefremme selskapskvinnen, og Vlahos skaper en vittig satire ut av “den frie bohem”. 

– Historien om den nyrike, Frøken Lambe (Crystal Clarke) og hennes viltre, kunstneriske kjærlighetsinteresse, Charles Lockhart (Alexander Vlahos) meget interessant og morsom å følge med på! I tillegg er denne type kurmakeri veldig Austen-verdig, da forfatterinnen er kjent for å flørte med de litt mer upassende og liberale relasjonene, skriver Aftur Nerdrum. Foto: Masterpiece PBS.

En anti-Austensk manøver eller tro til manuskriptet?

Spenningen tar seg opp i siste episode, når Heywood avviser Colbournes forsøk på å be om tilgivelse etter at han tidligere hadde bedt henne om å avslutte forholdet mellom dem. «Jeg skjønner nå at jeg aldri kan føle ømhet for en mann som har vist meg så lite respekt» sier hun. Kort etter reiser hun hjem igjen. Får vi se Colbourne ri etter kjerren hennes i håp om å ytre et siste farvel eller i håp om å vinne hennes hjerte tilbake, slik vi forventet at Sidney skulle gjøre i forrige sesong? Nei. Istedenfor ser vi henne tilbake i sin hjemby med en overraskende beskjed.

I bryllupet til sin søster, forteller hun sine venner fra Sanditon at hun har forlovet seg med Ralph Starling, en gårdseier fra Willingden. Ingen har fått høre noe om denne Starling fra før av, og Heywood virker ikke særlig overbevist over sitt valg når hun presenterer ham for de andre. Har heltinnen forlovet seg med feil mann? Eller verre, kommer hun til å gifte seg med ham? Isåfall er dette en manøver Austen aldri ville tatt i sitt litterære yrke, da forfatterinnens kvinnelige rollefigurer alltid skulle holde seg helt nykter inntil de fant sin ene store kjærlighet.

På samme måte som med forrige sesong, slutter serien med et uforløst drama, og jeg blir sittende igjen med en følelse av at det ikke var noe poeng i å friste oss med den store romansen mellom Heywood og Colbourne. Er det verdt å skrive inn rørende kjærlighetshistorier, for så å villede oss inn i en bitter avskjed? Og ikke minst, ville forfatterinnen som står bak opphavet av historiens første del, sagt seg enig i denne manøveren?

På den annen side, kan det hende at forfatterne ville ment at de to avslutningene står helt i stil med Austen, i den grad at det uferdige manuskriptet hennes (som serien baserer seg på) reflekteres gjennom de uferdige romansene Heywood opplever.  Kan det hende at problemet ikke ligger i forfatternes illojalitet til Austen, men at den tvert om kan bli funnet i deres sterke lojalitet til henne? Er seriens dramaforløp altfor tro til manuskriptets ånd?

Svaret må ligge i hvilke planer Davies har for fremtiden. Blir det en ny sesong? Vel, Heywood så veldig spørrende på alle de andre da hun røpet forlovelsen, noe som vitner om en oppfølger. Jeg blir mildt sagt sjokkert dersom dette ikke er tilfelle. Om det blir en Austen som vi kjenner henne, gjenstår dog å se.

Maleriet Remis av Helene Knoop viser en sjakkspillers indre dragkamp – et avslørt kaos tildekket av et ...
Det finnes ikke lenger noen uomini universali, ingen renessansemenn eller polymather vandrende blant oss. Vi ...
Anmeldelse av Måken, Torshovteateret (spilles fra 30. august til 19. oktober) «150 år gammelt» «Dere ...