Sivilisasjonens anmelderkorps tar turen til Det Norske Teatret for å gjeste teatrets oppføring av Faderen av Strindberg. Stykket som har lang fartstid ved norske scener, har denne gangen funnet sin drakt på landsmål i husregissør Eirik Stubøs oppsetning. Setter man pris på aktualitet uten påtrengende referanser til samtiden, er dette en forestilling som vil falle i smak.
Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag!
«Det frembrytende vanvidd»
Mannsrollen står for fall i Strindbergs Faderen. Det er kvinnen med sine lumskhet som skal overta verden; mannen trengs ikke lenger. Skuffende er det derfor at stykkets mest interessante teaterhistoriske replikker er utelatt av dramaturg og regissør; dialogen mellom doktoren og rittmesteren som går som følger:
Doktoren: Vet du at den gangen jeg hørte fru Alving tale om sin avdøde mann da tenkte jeg for meg selv, forbannet trist at mannen skal være død.
Rittmesteren: Hva tror De han ville han snakket hvis han hadde levet?
Replikkvekslingen er utvilsomt et stikk i siden til Ibsen og hans nylig utgitte Gjengangere. I Gjengangere får aldri herr Alving komme til ordet, det er enken som råder over hans etterry. I Strindbergs skuespill derimot får mannen usensurert gitt uttrykk for sitt perspektiv.
Skuespillet Faderen fra 1887 innordnes under Strindbergs naturalistiske intimdrama. Kvinnehatet som forfatteren er beryktet for, og som kommer til uttrykk her, var imidlertid noe Strindberg pådro seg med årene. Lenge er Strindberg støttespiller for datidens kvinnebevegelse, men etter hvert som bevegelsens ideer, i hans øyne, tar en naturstridig vending, vender hans sympatier seg i motsatt retning. Et heller stormfullt, og ikke alltid så heldig, personlig kjærlighetsliv – hvor han rakk å innkassere tre ekteskap før han døde i en alder av 63, kan ha gitt ytterligere grobunn for hans etter hvert så distinkte kvinnesyn.
I Faderen er det for lengst slutt på velviljen, og hans standpunkt hva gjelder fruentimmere skinner klart igjennom. Stykkets hovedkarakter, rittmesteren, uttaler idet han ånder ut: Rå styrke er falt, for en lumsk svakhet. Tvi være deg Satans kvinne, og forbannelse over ditt kjønn (replikker som for øvrig er strøket i Det Norske Teaters oppsetning).
«Det overrasket meg veldig å ha blitt kjent med et verk der min egen oppfatning av kjærlighet – som et krigsvåpen som opprinnelsen er det dødelige hatet mellom kjønnene – er uttrykt på en grandios måte».
— Friedrich Nietzsche om Strindbergs «Faderen»
«Det går ikke an å lappe en sjel sammen på denne måten…!»
Scenografien er sparsommelig, uten å være minimalistisk. Scenen er møblert som et rommelig borgerlig skriverom. Et rom hvor handlingen i sin helhet deretter utfolder seg. Ikke et eneste moderne prydelement som man kan la seg distrahere av, har funnet sin vei til scenegulvet. Sett bort fra en gjenkjennelig avis og en støvsuger, peker hverken scenografi, rekvisitter eller kostymer til vår egen samtid. Om enn det hintes til etterkrigstidens Sverige, kunne vi befunnet oss i hvilken som helst tidsepoke, noe som understreker dramaets tidløse karakter.
Sceneskiftene foregår sømløs, hvor den projeserte bakgrunnen diskre kaster stemninger og atmosfærer inn i scenerommet uten å gjøre noe større nummer ut av seg. Musikken er hentet fra histen og pisten, hvor høydepunktet er dramaturgisk treffende avspilling av Schuberts 8. symfoni.
Dramaet starter med en bitter uenighet mellom huset frue og herre vedrørende oppdragelsen av deres eneste barn, Bertha. Bertha har nådd konfirmasjonsalder og spørsmålet er hva som nå skal skje med barnet. Moren, Laura, vil ikke gi slipp på sitt barn, hennes eneste mål blir å beholde datteren hos seg. Faderen, rittmesteren, ønsker at hun sendes av sted til byen for å få seg utdannelse. At det også ligger andre motiver bak, avslører han til sin svoger:
«Her er huset fullt av kvinner, og alle vil de oppdra mitt barn. Svigermor vil gjøre henne til spiritist, Laura til at hun skal bli kunstner, guvernanten vil gjøre henne til metodist, og gamle Margareth til baptist, og pikene vil få henne med i Frelsesarmeen. Men det går naturligvis ikke an å lappe sammen en sjel på denne måten, og særlig ikke når jeg som har førsteretten til å forme hennes personlighet, uavlatelig blir motarbeidet i mine bestrebelser. Jeg må derfor ta henne bort fra dette hjem. Jeg vil ikke la henne bli her i dette galehuset.»
Ganske snart omhandler konflikten faderens sinn og hvorvidt det er frisk eller ei. For i sin kamp for å fastholde barnet, har Laura funnet en eneste utvei, å få rittmesteren umyndiggjort som følge av sinnssvakhet. Laura velger med overlegg å mislede hele familiens omgangskrets om at hennes mann er syk på sinnet, og etter iherdig og langtekkelig innsats når hun sitt mål; å overbevise sin mann om det samme. Og det er dette som gjør stykket gripende til alle tider. Det viser hva menneske – uavhengig av kjønn – kan drive hverandre til, eller hvis man tolker stykket bokstavelig, hva kvinner til alle tider kan drive en mann til.
Usikkerheten som blir plantet i rittmesteren hva gjelder farskap til eget barn, river jorden under føttene på ham, og fører ham inn i den galskapen hustruen har lagt til rette for. I likhet med rittmesteren får vi i publikum aldri visshet om hvorvidt han er barnets biologiske far eller ei. Uansett hvordan det stiller seg, kunne ikke hustruen valgt et mer beleilig tidspunkt for å bringe temaet opp.
Den snikende tvilen
Strindbergs tekst er i all hovedsak beholdt i Det Norske Teaters oppsetning, om enn noe forkortet og tilpasset det som kan synes å være dramaturgens oppgave; å treffe en åre i debatten om foreldreansvar. Tidvis oppstår en viss irritasjon over at små perler er skåret bort uten at det øyensynlig var behov for slike pennestrøk sett hen til teaterets og regissørens visjon.
Etter min oppfattelse er det heller ikke behov for å skjære teksten til for å passe inn i en såpass marginal og konkret debatt som foreldreansvar. Strindbergs fremstilling av kampen mellom kjønnene er like brennhet i dag som dengang, om enn de materielle spørsmålene har endret karakter. Alt må ikke inn med teskje. Tilskjæringen som har funnet sted på dramaturgens bord fremstår følgelig som unødvendig arbeid. Men en eller annen debatt må jo teateroppsetninger inngå i, skal de få tillatelse og kapital til se verdens lys.
Stykkets tema oppfattes av flere å være; hvem har retten til å bestemme over barnet, dets oppdragelse og ikke minst hvem har eierskapet til et barn. Faderen anser seg selv, som husets overherre, som den som skal ta de store beslutninger. Moren, derimot, mener det det er hun som har førsteretten til barnet da det kun er morskap det ikke kan sås tvil om. Farskap derimot kan man aldri være helt sikker på; selv ikke i ekteskapet.
Motivet omkring blodsbånd treffer et sårt punkt i den mannlige psyke: Er jeg faktisk far til min partners barn? Selv i en tid hvor visshet kan oppnås ved en enkel gentest, er dette ikke en frykt som er utdatert. Faderen er utvilsomt skrevet av en mann, men er på ingen måte et stykke utelukkende for menn. Om enn mannsrollen i stykket kan sies å være utdatert, er kvinnerollen fremdeles like aktuell.
Også dagens kvinne tror, ikke så rent sjelden, at det er hun som vet hva som er til barnets beste. Det sitter langt inne for mang en mor å gi fra seg kontrollen over sine barn. At mannen ikke er like kompetent og ansvarlig som en kvinne hva gjelder barnas ve og vel, er intet utdatert synspunkt – det har overlevd under overflaten og lever i dag i beste velgående.
«Vi er kanskje alle meir eller mindre galne – særleg i denne tid. Men det er få eller ingen av oss som er galne på den rette måten, so genialt som Strindberg er det. Ein må rekne med denne genialitet i positiv galskap, når ein skal skyne korleis hans mest dramatiske replikkar er komne til.»
— Tore Ørjasæter om Strindberg
Hvis man et øyeblikk kan legge fra seg sine medbrakte fordommer om forfatteren og hans misogyni, og se bort fra hvilket kjønn de ulike karakterene har, blottlegger historien også dype psykologiske mekanismer. Hvordan mennesker speiler hverandre; hvordan det er utfordrende å opprettholde et selvbilde som ikke reflekteres i omgivelsene. Blir et menneske fortalt en feilaktig historie om seg selv ofte nok, vil tvilen før eller siden snike seg inn.
Sivilisasjonens oppfatning er at det kunstneriske lauget har forsøkt å gjøre Laura mer sympatisk og faderen på sin side mindre tiltrekkende, enn det teksten gir belegg for. Dette blant annet ved å la rittmesteren spille ut mer aggressivitet enn det som oppleves som naturlig i det første møtet med den nye doktoren. Strindbergs tekst er nå en gang Stridsbergs tekst, og siden teateret har valgt å beholde mesteparten av den, skinner det igjennom at skuespilleriet ikke alltid spiller på lag med dramatikken.
Skuespillerprestasjonene er stødige. En viss temperaturstigning hadde imidlertid vært å foretrekke mot slutten av teateraftenen. Siste scene kommer noe brått på når de små nyanser i dialogen som finnes i det opprinnelig manuskript, er utelatt. Det er vanskelig å forstå hvorfor dramaturg og regissør har valgt å gjøre Strindbergs overrumplende slutt – overraskende hvis man ikke kjenner til hovedregelen om at avslutningsvis vil alltid noen avgå med døden i Strindberg skuespill – enda mer avbrutt. Som publikum blir vi hengende litt i løse luften, undrende, «døde han bare…?»