Kjærlighet i nødsfall – Selv en grå hverdagsvirkelighet ville fengslet leseren mer enn denne flate realismen

Publisert 19. mars 2021 av

Mange lesehester har nok stilt seg spørsmålet om hva som er viktigst i litteraturen av realisme og poesi. Etter å ha lest Kriens bok, er jeg sikrere enn noensinne på at overdreven og livløs realisme resulterer i et stort gjesp. 

Daniela Krien er nærmest deprimerende presis i å peke ut alle de arketypiske røde flaggene som kan oppstå i et romantisk forhold. Én mann er uutholdelig opptatt av arbeidet og enser ikke sin partner. En annen er kontrollerende, lat eller apatisk. Om dette er informasjon hentet ut fra egne erfaringer eller mellommenneskelige observasjoner, er ikke godt å vite. Én ting kan man derimot konstatere uten så mye som en skygge av tvil: Denne kvinnen kjenner til realiteten av de emnene hun skriver om. 

Kjærlighet i nødsfall (2021) er en tragisk kjærlighetsroman som omfavner fem forskjellige livshistorier: Paula, Judith, Malika og Jorinde. Hver kvinne har blitt tildelt sitt eget narrativ i hvert sitt kapittel, og alle har et eller annet med hverandre å gjøre. Noen er venninner, andre har aldri møtt hverandre før, men deler likevel et åndelig bånd da de har hatt affærer med samme mann. Kvinnene lever relativt forskjellig med ulike interesser og temperamenter. To ender opp med å få barn med sin utkårede, to gifter seg og én forblir singel, med unntak av noen korte affærer her og der.

Forvirrende tidshopping

Romanens form baserer seg i stor grad på minner, da den stadig hopper frem og tilbake mellom fortid og presens. Dette skiftet skjer sporadisk, og kan til tider virke forvirrende på leseren. På den annen side er sjangeren fordelaktig for mystikkens skyld. Jeg mener derimot at dette ofte er et billig skjønnlitterært triks, i den forstand at forfatteren velger å spe på med uforutsigbarhet, kun for å skape spenning i et ellers dødt plott. Det ser dessverre ut til at dette middelet har spredt seg og blitt til en trend, da den kan bli funnet i flere samtidsbøker, som blant annet Brådypt av Elin Viktoria Unstad (2019) og Min mørke Vanessa av Kate Elizabeth Russell (2020). 

Likevel reddet dette romanen fra å være fullstendig avsjelet i sitt innhold. Krien gjorde derfor et nødvendig grep i å begi seg ut på denne formen. 

Hverdagslig portrettering av utroskap

På tross av de mange ulikhetene som skiller kvinnene ad, rundet jeg siste kapittel med en fornemmelse av å ha tatt del i akkurat samme narrativ fem ganger. Dette kan komme av at hver og en av dem deler noe svært fundamentalt i sine kjærlighetshistorier: Alle fem har opplevd utroskap i en eller annen form. Enten at de har tatt del i det selv, eller at det har blitt gjort mot dem/bak deres rygg. Dette er et gjentagende rødt flagg som konstant dukker opp i alle mulige mønstre og fasonger. 

Krien mislykkes heller ikke med å invitere leseren sin inn i et meget usømmelig syn på det å delta i illojale aktiviteter. Med kortfattede setninger og tamme dialoger, beskrives utroskapene som noe hverdagslig og selvsagt. Ved å fremstille et såpass seriøst emne som ingenting annet enn en triviell vane, risikerer hun at mottageren utvikler et normalisert forhold til noe som burde romantiseres – både på godt og vondt. 

Hva skjer med oss forfattere når kjærlighetens alvor innskrenkes med livløse skildringer?

Hvis det er sant at likegyldighet viser seg å være den ferskeste trenden blant dagens skribentspirer — hvordan kan vi da forvente å se en ny Gustave Flaubert, eller Leo Tolstoj dukke opp i det litterære selskap? Kommer de romantiske bokormene noen gang til å skjelve like mye som de en gang gjorde av Madame Bovarys ulovlige affære med Rodolphe – eller Anna Kareninas forbudte utflukter til Vronskijs lugar, dersom vi følger denne trenden? 

For hva er vel en affære uten et hamrende bryst, et løpende hjerte på et eksosfylt tog, eller et spontant møte under den purpurrøde månen, midt i en frodig eng?

Realisme er ikke det endelige målet 

Krien har fått mange tiltalende anmeldelser etter seg, inkludert en som ble publisert i VG den 25 januar, der journalist og historiker, Guri Hjeltnes, omtaler boken som «en lysende komet». Videre skriver hun at forfatterinnen «tegner treffsikre kvinneportretter og skaper usedvanlig gode miljøskildringer.»  

Hjeltnes’ utsagn er ikke direkte feil. Det kan godt hende at kvinneportrettene er treffsikre i forhold til moderne kvinners opplevelser, men burde vi hylle en roman bare fordi den tegner et hyperrealistisk bilde på normale menneskers liv? 

Hjeltnes hevder at Krien gir gode skildringer av kvinnens yrkesliv, utøvelse og valg. I mine øyne tyder dette på at anmelderen er fanget i den overbevisning at tidsriktig autensitet er lik kvalitet. 

Virkeligheten bør forgylles – selv det triste!

I motsetning til hva romantiske komedier og kioskromaner tidvis kan påvirke oss til å tro, er det nå engang slik at livet ikke består av utelukkende lykkelige forhold. Noen av oss opplever feilgrep, anger og svik i møte med vår tilsynelatende andre halvdel. Ofte kan det virke som at kun de feilfrie kjærlighetshistoriene blir belyst og snakket om, mens ulykkesfuglene må sitte ensom i sitt bur og dvele over sine egne stigmatiserte opplevelser. Krien ønsker å rekke ut en arm til de utstøtte ved å skrive detaljerte fabler om skilsmisser, elskerinner og barnebidrag. Hun trekker ut skyggen av kjærlighet og viser den opp mot lyset. Dette er en hederlig intensjon, men i praksis fungerte det mer som en forbitrelse av noe som allerede var bittert i utgangspunktet.

Krien er tydelig opptatt av å skrive så realistisk som overhodet mulig. Det er vel og bra. Men hva er poenget med litteratur når alt som blir skrevet er en eksakt kopi av våre egne til tider triste liv? Hvorfor lese i det hele tatt?

Jeg formoder at det ulykkesfuglene vil høre er en romantisert utgave av det de går igjennom selv. Min teori er at de gjerne vil bade sin sorg i lange, lidelsesfulle skildringer om en tapt kjærlighet. De vil være Madame Bovary når de leser om hemmelige møter med elskere i bakgater. De vil føle seg som Anna Karenina – med døden kun noen kilometer unna – mens de sitter på toget, nedgravd i en bok om en brud som kaster seg på sengen i forrykende gråt idet hun får nyss om mannens elskerinne. 

Derimot tror jeg neppe de føler en trang til å lese en avbleket, monoton instruksjonsbok, med full oversikt over alle feiltrinnene man kan gjøre i kjærlighetens verden. Det finnes ikke noe plott i en slik bok, og derfor ingen renselse. Likevel er det slik Krien har valgt å få sitt budskap frem på. Det fungerer kanskje for henne og andre lesere som holder seg til nye bøker og forfattere – men det fungerer dessverre ikke like godt for de som er bevandret i klassikerne. 

Samtidslitteraturens mangel på poesi

Kjærlighet i nødsfall mangler ikke bare et stramt plott. Den mangler også poesi. Om bare Krien hadde krydret virkeligheten hun prøver å fremstille med litt tragisk eller romantisk prosa – alt ettersom hva hun ønsker å formidle – ville romanens kvalitet vært løftet opp flere hakk. 

Uten denne verbale oppløftningen, står den dessverre i fare for å minne mer om en historisk avhandling enn en romanform. Jeg ville i alle fall påstått at en viss oldtidens filosof ville vært av denne oppfatning dersom boken skulle landet i hans hender for to tusen år siden. 

I Poetikken skriver nemlig Aristoteles: 

«Poesi er vakrere og mer filosofisk enn historie; for poesi uttrykker det universelle, og historien, kun det spesifikke.»

Når forfattere romantiserer en situasjon med poetiske, billedlige setninger, åpner de opp muligheten for at flere kan kunne relatere seg til den – de gjør den mer universell. Hvis de derimot skriver en bokstavrett, hyperrealistisk rapport på en situasjon, er det mer sannsynlig at færre vil kunne sette seg inn i det som står skrevet. Da blir kun en liten gruppe mennesker inkludert. 

Aristoteles sitt ønske var å observere menneskenes liv, for så å gjenfortelle det ved å forbedre det. Om det er tragisk eller romantisk – å forherlige virkeligheten i form av å dramatisere den, gir publikum en mening – en trøstende skulder som forteller dem at det var et poeng i lidelsen, eller i lykken som kom og forsvant. Hos Krien er det lite trøst å hente. 

En av Norges mest kjente og folkekjære malere, veteranen innen
Hvis man lurer på hvem som kan være en verdig
- Ingen ting har «hatt si ti’» av det som