Kinoåret har begynt, og for en begynnelse! Kan 20-årene bli filmens redning etter en lang periode med middelmådighet? Robert Eggers’ The Lighthouse er en «film-film». Den er storslagen, vakker, og kunne ikke vært laget i et annet format. Dette i kontrast med mesteparten av det vi har sett det forrige tiåret, som har levd i skyggen av, eller i stor grad har vært inspirert av fjernsyngenren som stadig dominerer.
The Lighthouse som nu går på norske cinematografer er symboltung og sirkulær. Når kinoteppet lukker seg, vet man at det ikke kommer en oppfølger – Deilig!
Mens man venter på galskapen
Én ting er sikkert: Alle filosofi- og psykologiinteresserte bør valfarte til denne filmen. Nesten alle andre bør kanskje holde avstand, for dette dramaet er hodestups negativt. Undertegnede er selv ingen tilhenger av genren av den grunn, men filmen bærer likevel kvaliteter jeg ikke kan fornekte. Hva skjer hvis to menn er alene sammen på en ø for lenge? Dette er spørsmålet som stilles, og spørsmålet besvares faktisk nesten innen det første kvarteret er spilt: De blir selvfølgelig gale. Man sitter i kinomørket og venter på galskapens inntreff som man venter på julaften i adventstiden. Man venter og venter før det plutselig er gått opp for en at det har tippet over for lengst. Når skjedde det? Når forlot de fornuftens virkelighet?
To menn, én ø
Den overfladiske historien er enkel: To menn – den ene, en erfaren fyrvokter og den andre, hans nye assistent – skal for noen uker arbeide på et fyr på en ø langt borte. Den erfarne fyrvokteren, spilt av Willem Dafoe, er en skikkelig sjømann i både dialekt og beteende. Han er streng, drikker som en svamp og promper i tide og utide. Hans nye assistent er langt mer innesluttet, spilles av Robert Pattinson og er protagonisten i filmen. Konfliktene begynner allerede første kveld, når fyrvokteren tilbyr en skål til sin assistent som i sin tur takker nei til djevelens drikkevann. Den gamle sjøulken har en filosofi: Kjeft og smell om dagen, og drikke og kameratskap om natten.
Han tvinger sin yngre kollega til å gjøre alt det skitne arbeidet på øen, mens selve fyrtårnet får assistenten beskjed om å holde seg langt unna – det er fyrvokterens domene. Efter fire uker og flere uggne situasjoner mellom de to, kommer det en storm som hindrer deres hjemreise. Og med få forsyninger og litt for mye brennevin drar de hverandre efter hvert inn i galskapens alternative virkelighet.
Mytologisk virkelighet
Jeg må imidlertid rette på noe: Den gamle fyrvokteren virker litt gal fra første stund og den yngre virker nokså fornuftig. Under en av deres middager forteller den gamle at det betyr ulykke å drepe sjøfugler. Når den yngre ler, slår den gamle ham hardt i ansiktet. Et annet eksempel er når assistenten reparerer taket og ser igjennom sprekken at den gamle, sakte men tydelig, jokker i assistentens seng. Det er også en forhistorie, for den gamle fyrvokteren hadde tidligere en assistent som ikke ér lenger. Han begynte å se havfruer og trodde lyset oppe i fyrtårnet var magisk. Alt som fortelles om denne mann, skal selvfølgelig også skje med den nye assistenten.
Filmen er uovertruffen symboltung og har følgelig blitt analysert av flere siden den kom ut. Fyrvokteren sammenlignes med den greske havguden Protevs, guden for havets raske skiftninger. Dette forklarer fyrvokterens underlige beteende og raske skifte fra sinne til det gode humør og tilbake igjen. Assistenten i sin tur minner om den greske titanen Prometheus som er mest kjent for å ha stjålet ilden og gitt den til menneskene.
Den sistnevnte parallellen er tydeliggjort i det som er den store elefanten i filmen: Forbudet mot å besøke fyrtårnet. Assistenten observerer underlig aktivitet om natten der oppe, med blant annet den gamle som kler seg naken og danser foran lyset. Hva er det han skjuler? Assistenten finner til slutt veien frem til lyset og stjeler det, akkurat som Prometheus. Men som med titanen, venter det også ham en straff.
Det er slik med psykologiske filmer at det ikke finnes klare svar og hver har sin favoritt. Det hintes for eksempel til at de to karakterene egentlig er samme person, fordi de bærer samme navn: Thomas. Filmens konklusjon hinter dessuten om at historien kanskje er sirkulær, og at den nuværende fyrvokteren var den forrige assistenten til en annen fyrvokter.
Denne filmen har unektelig som agenda å villede, men selv har jeg filosofert meg frem til en egen tolkning: Og det er at fyrvokteren slett ikke egentlig finnes, men heller er en projeksjon av assistentens psyke. Den unge kommer nemlig med en innrømmelse mot slutten. Innrømmelsen er i og for seg ganske uskyldig, nemlig at han «ville» drepe en kollega i tømmervirksomheten hvor han kom fra i Canada. Han slapp å drepe ham, for kollegaen ble selv tatt av strømmen. Det problematiske er imidlertid at han ikke prøvde å redde ham. Igjen, svært uskyldig, men problemet her er følelsene han bærer med seg, ikke de faktiske forhold.
Fra begynnelsen av hans ankomst til øen er hans netter preget av mareritt, hvor hans minner fra Canada blandes sammen med sjømytologi med havfruer og mer. At den gamle fyrvokteren ikke finnes, støttes opp under det faktum at den sveitsiske psykologen Carl Gustav Jung, hvis ideer har inspirert filmen, selv definerte guden Protevs som en personifisering av det underbevisste.
Mangel på moralsk sentiment
Filmens største problem er uten tvil mangel på moralsk sentiment. Det er en hel del innhold i filmen og karakterene kan studeres inn i det uendelige, men det finnes ingen lærdom her, ingenting å ta med hjem til eget liv. Den går inn i historien som medlem den obskure sjangeren «negative filmer». Man er litt paff efter filmen slutter og det som sitter mest igjen i minnet er bildene.
Nesten hvert utsnitt i filmen fremstår som en komposisjon verdig et museum. Dette, ved siden av de glimrende skuespillerprestasjonene til begge, men særlig Willem Defoe, er nok til å anbefale filmen på det sterkeste. I tillegg er det noe rått, vilt og primært over den, som vil glede realistene. Her har vi spising, avføring og onanering – og galskap.
«Jeg er menneske, intet menneske er meg fremmed» sa den romerske poeten Terentius.
Man må ikke glemme at galskap er like primært som å spise. Studiet av galskap appellerer fordi vi alle bærer galskap i oss.
