Julemiddag av Tyra Tønnesen analyserer familiestrukturens forfall gjennom hundre år. Til tross for at humoren noen ganger kan fremstå som åpenbar, er regissøren god på å skildre de uunngåelige endringene i barneoppdragelsen som med årene har vært med på å endre juletradisjonen for godt.
«Julemiddag» spilles på Nationaltheatret frem til 31. desember 2022.
En forvirrende start
Stykket åpner lovende. Vi befinner oss i Stavanger. Året er 1915 og et stort, trapesformet bord med langsiden ut mot publikum er dekket klart til julemiddag. Serviset og størrelsen på rommet vitner om en kapitalsterk husholdning, noe som viser seg å være sant når vi etter hvert ser en velkledd, gammel herre ønske sin sønn velkommen inn til sitt nye hjem. Sønnen og svigerdatteren er de eneste gjestene denne julemiddagen. De får beskjed om at de skal arve hele herskapshuset, inkludert farens hermetikkfabrikk. Sønnen Dankert er motvillig, men faren, Oscar Berge, nekter å høre på innvendingene.
Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag!
Dynamikken i familien er distansert, i den grad far ikke viser noen omtanke overfor sin etterkommers egne ønsker og interesser – en tendens man kan kjenne igjen fra de mer gammeldagse holdningene til barneoppdragelse, der barnet helst skulle respektere forelderen, ikke motsatt.
Stykket tar et digert hopp mot noe som kan virke hypermodernistisk når svigerdatteren plutselig begynner å puste tungt og akke seg under middagen. Hun holder seg for magen, og det er nå publikum blir klar over at en fødsel er på gang. Etter et par sekunder med hyperventilering kommer det en kvinne løpende ut fra venstre sceneutgang. Hun hopper oppå middagsbordet og legger seg i fødestilling med bena opp og tungen ut. De andres ansikter lyser opp ved synet, mens faren diskré påpeker at det er fint med en datter, men at han håpet det ble en sønn neste gang. Datteren er spilt av en voksen kvinne, men utifra faktene og gråtelydene blir det klart for oss at hun prøver å imitere et spedbarn.
Denne scenen kommer svært uforutsett på undertegnede. Et urovekkende spørsmål begynner derfor å surre i bakhodet: Er dette nok et modernistisk teaterstykke der publikum skal forsøke å finne en dypere betydning i noe som egentlig bare er teatralsk absurdisme? Med armene i kors og en demonstrativ mine, makter jeg å holde blikket på hovedscenen i håp om at denne snodige usvingen skal gi mening etter hvert – og det gjør den.
En herlig runddans med generasjonsskifter
Dramaet fortsetter med fødsler og dødsfall om hverandre – uten sceneskifte, pause eller bytting av skuespillere. Det eneste karakterene gjør er å gi publikum en tydelig indikasjon på at årene har gått og at de stadig blir eldre. Dette skjer ved at barna sakte men sikkert begynner å snakke i sammenhengende setninger og at foreldrenes kroppsspråk blir mer skrøpelig og langsom.
De forskjellige generasjonsskiftene kommer ikke bare med nye makthavere i sjefsstolen og søte ynglinger. De er også der for å informere publikum om tidenes utskiftning, om hvordan kriger og verdenshendelser kan påvirke familiedynamikken, særlig mellom forelder og barn. Et eksempel på dette er når den aggressive og alkoholiserte faren Dankert blir byttet ut med datterens nye ektemann Ragnar Eilertsen. Eilertsen har vokst opp på tyvetallet, en epoke som bar med seg kvinnefrigjøring, opprør mot klasseskillet og en kritisk holdning overfor attenhundretallets autoritære familie- og ekteskapskultur.
Når en slik etterkommer tar over ledelsen er det naturlig at stemningen kjennes mildere og kjærligere. Barna forteller skrøner om foreldrenes oppførsel fra tidligere julaftener ved middagsbordet og faren ler godt av imitasjonene til sønnen. Dette er trolig den beste tiden for hermetikkfamilien hva gjelder de relasjonelle bindeleddene dem imellom.
Den morsomste delen: Kommunisten som ødelegger alt
Syttitallets trender blir skildret i form av at Eilertsens datter Karen er kledd i en kjole som skriker «flower power» og at hun i tillegg plutselig blir gravid med kommunisten Kjell Evensen. Kjell er dogmatisk imot alle tradisjoner og nekter å feire julaften. Det eneste han feirer er «solverv,» noe han proklamerer den første kvelden familien får møte ham.
Den nye svigersønnen er hyppig med sine sterke uttalelser om kapitalismens råttenskap under middagen, noe som resulterer i at også han i likhet med tyskeren blir sendt på døren. Denne lille episoden er så morsom og underholdende at stykket får en umiddelbar oppgradering i kvalitet. Samtidig er jeg nå blitt vant til den litt smårare strukturen og synes ikke lenger det er noe i veien med at «voksne» mennesker plutselig fødes på scenen. Det hjelper kanskje også at Endre Hellestveit som spiller kommunisten stråler i sin tolkning av en ung, sneversynt revolusjonær.
Publikumsfavoritten
Karen blir den aller første alenemoren i hus når hun etterhvert føder gutten Lars Rune, barnet av en utstøtt svigersønn. Denne detaljen setter premisset for en ny, mer liberal tid. Karakteren Jan, Eilertsens sønn, er også med på å illustrere et sentralt generasjonsskifte når han etter hvert ikke dukker opp på julemiddagene fordi han har valgt å rømme vekk for å gjøre suksess som jazzmusiker i byen.
Den «populære onkelen» som stadig vekk underholdt sine foreldre, søsken og nevøer under julemiddagene med morsomme anekdoter om dystre minner fra fortiden er ikke lenger å se, noe som utvilsomt fostrer en vemodig stemning over de fremtidige middagene. Jan Eilertsen er nemlig ikke bare en favoritt blant familien sin. Han blir også elsket av publikum. Kim Falck som spiller ham er nemlig både troverdig og skamløst sjarmerende i sin ekstroverte og animerte tolkning av karakteren.
Det blir også tydelig at han sammen med den barnløse tanten Synnøve er blant de første som innser at familiekonstellasjonen ikke henger på grep. Disse to knytter et sterkt bånd med hverandre, og er med på å få publikum til å nærmest hulke i salen med siste scene.
En konservativ moral?
Til slutt har generasjonens barn, barnebarn, oldebarn og tippoldebarn ledet oss frem til nåtiden. Og hva har skjedd? Jo, dynamikken mellom forelder og barn er stikk motsatt fra hva den var i 1915. Nå er barnebarna kaotiske og egenrådige i oppførselen. De løper under bordet, sitter på nettbrettet sitt i timesvis og klager på «tøffelfaren» om at han ikke bruker munnbind når han går ut døren. Samtalene rundt middagsbordet blir konstant avbrutt av telefoner og sjefsstolen er blitt overtatt av Karen, som fortviler seg over at hun ikke makter å holde styr på situasjonen.
Denne sosiale omveltningen kan tyde på at teaterstykkets moral bunner i en konservativ holdning overfor det stabile og det sentimentale ved et sterkt familiebånd. Har vi gått altfor langt med vår kritikk mot den besteborgelige, dominante måten å oppdra barn på? Er det på tide å lære dagens yngre generasjoner en ting eller to om respekt og takknemlighet? Disse spørsmålene blomstrer opp i bevisstheten idet stykkets sluttsats står for døren. I dette øyeblikk går det opp for undertegnede at hele forestillingen har foregått på det samme mørke rommet rundt det ovale middagsbordet vi så i første scene. På overflaten er det som at ingenting har forandret seg, likevel er er alt annerledes.
Da regissøren valgte å ikke inkludere sceneskifte i oppsatsen, sparte hun seg for en rekke kompliserte affærer. Dette er åpenbart et stykke som krever et minimalistisk blikk, slik at skaperne ikke ender opp med å bruke lassevis av utgifter på både rekvisitter og skuespillere. Når det er sagt synes jeg at Tønnesens minimalisme bærer med seg en dramaturgisk verdi i tillegg til en praktisk en. Det å se familierelasjonene forandre seg på tvers av generasjoner i et uforanderlig terreng gjorde at søkelyset hele tiden var rettet mot dialogen og spenningen ved det «usagte» mellom linjene.
Spiller på menneskers gjenkjennelighet
Til tross for at humoren til tider virker litt overfladisk og åpenbar, synes jeg at teaterstykkets siste halvdel pirket borti følelsesregisteret på en måte som gjorde at jeg ville plassert det i en mesterlig kategori. Dessuten er ikke dette et stykke som nødvendigvis utmerker seg fra scene til scene. Det er snarere et stykke som er verdt å se for helhetens skyld. Strukturen kan virke fjern og rar i begynnelsen, men etter hvert som man skjønner hovedbudskapet ved alt – at man får se en familie forandre seg fra generasjon til generasjon med et tidsrom på knappe to timer – blir man oppmerksom på hvor godt utført det er.
I tillegg må jeg gi en applaus til både manuset og regien på siste scene: Et stort sukk gikk gjennom hele salen da Jan og Synnøve ble sittende sammen og analysere sin egen oppdragelse for mange år siden. Jeg tittet over på de eldre damene blant publikum under denne scenen. De var trolig rundt sytti eller åtti år gamle. Jeg så på de bevegede ansiktene deres og tenkte for meg selv: Alle beste- og oldeforeldre må kjenne et stikk i brystet av dette teaterstykket.
De har med sikkerhet gjennomgått de samme endringene i trender, politikk og samfunnsnormer. De har sett barn bli til ungdommer og ungdommer bli til voksne. De har erfart den endrede familiedynamikken over nesten hundre år, og her får de alt dette servert til dem i form av et teaterstykke.
Selv undertegnede ble sittende igjen med tårer i øynene, og jeg er ikke engang i nærheten av å besitte den samme livserfaringen som de har. Jeg tror helt oppriktig at alle – uansett alder og bakgrunn – vil felle en tåre under dette stykket. Grunnen er opplagt: Enhver følelse som manuset og skuespillerne bringer frem spiller på menneskers gjenkjennelighet.
