Hva er det «Frankenstein» egentlig handler om?

Publisert 13. juli 2022 av

Lik enhver roman med litterær tyngde, hersker det store diskusjoner omkring hva Frankenstein egentlig handler om. Kan det hende at Shelley hadde større innsikt i menneskesinnet enn hun krediteres for og faktisk var forut for Jung i å beskrive menneskesinnets to sider – den destruktive og den konstruktive? 

Tre rådende teorier 

Opp igjennom tidene har det vært mye diskusjon rundt den gotiske romanen Frankenstein – eller den moderne Prometheus, som ble skrevet av Mary Shelley i 1816. Det virker som om den mest fremtredende striden blant leserne ikke har vært hvor vidt boken tilhører science fiction-sjangeren eller ikke. Om bokens fabel i det hele tatt var ført av Shelleys penn, eller om det var ektemannen som sto bak det hele, er et spørsmål som har vedvart i 200 år. Heller ikke denne krediteringskonflikten står sentralt i den opphetede litterære knuten som jeg nå vil frem til.

Nei, det hersker en mye mer alvorstung forvirring blant entusiastene innenfor den romantiske epoke – nemlig, hva handler boken egentlig om? 

Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag!

Blant ivrige lesere ser det ut til at det finnes tre rådende teorier om hvordan en burde lese romanen. Én er mer bokstavelig, en annen flørter med religiøse verdier, og en tredje gir næring til psykoanalytikeren i oss. Så, til det mest relevante spørsmålet: Hvilken tolkning burde man ha i bakhodet mens man leser boken? 

Kan det hende at Shelley hadde større innsikt i menneskesinnet enn hun krediteres for og faktisk var forut for Jung i å beskrive menneskesinnets to sider – den destruktive og den konstruktive?, spør Aftur Nerdrum. Illustrasjonsbilde (beskåret): Richard Rothwells portrett av Mary Shelley (1840)

Hvem er monsteret?

Den første tolkningen går ut på at skaperen, Frankenstein, er det egentlige monsteret. Dette skyldes av at hans karakter i siste del av romanen kan representere en tiltaksløs egosentriker som mye heller vil skyve sitt selvskapte problem under teppet enn å ta ansvar for sine egne handlinger. 

I en artikkel fra nettmagasinet,  Colby Community Website  argumenterer skribenten Kaylie Anna Valee for denne tolkningen. Hun skriver blant annet: «Noen ganger er ikke det virkelige monsteret det fæle beistet som står foran deg, men heller det som ser tilbake på deg i speilet.»

Valee fortsetter med å fremheve viktigheten av å lese boken som et symbol på «mannens grusomheter, ikke monsterets». 

«Monsteret valgte ikke sin skapelse», skriver hun. «Han valgte ikke å se slik ut, han valgte ikke å bli avvist av alle rundt ham. Som han sa til Victor da han tilnærmet seg ham i Alpene, ‘Jeg er ondsinnet fordi jeg er ulykkelig‘.» 

Valees tolkning er både interessant og viktig for en hver leser. Dog erkjenner den at monsteret og Frankenstein er separate karakterer, og at forskjellene mellom dem forsterker historiens antihelt, Viktor Frankenstein. Frankenstein var riktignok en snobb som til syvende og sist kun brydde seg om overfladiske kvaliteter, da han la på sprang idet skapelsen våknet til live og dessverre ikke så ut i måneskinn. På mange måter kan man dra inn abortsymbolismen i dette også. Skaperen aborterte sin egen skapelse, grunnet manglende lyst til å ta på seg et livslangt ansvar. 

Den universelle moralen i denne tolkningen av verket er som følger: Ikke gå ubevisst gjennom livet og sky unna uheldige resultater. Ta saken i egne hender. Innrøm feiltagelse, rett opp i skader og omfavn alt du ikke kan endre på. 

Den mest sannsynlige tolkningen: Stormanssgalsgap 

En annen rådende teori, som også virker å være den mest sannsynlige, refererer til Frankenstein som en metaforisk advarsel på hva som vil skje dersom mennesket spotter Gud og hans skapelse ved å lure eller utfordre naturen rundt seg.

I en artikkel fra det klassiske samfunnstidsskriftet, Law & Liberty, sammenligner skribenten Richard Samuelsen Shelleys fabel med en rekke eldgamle myter, deriblant den om Babels tårn. 

Historien om menneskenes stolthet eller sagt på vedensspråket, Babels tårn, er et sagn som det skrives om i Det Gamle testamentet (gen. 11:11). I korte drag går myten ut på at menneskene bestreber seg på å bygge et tårn som er så stort at det kan nå helt opp til himmelen. På denne måten vil de få en plass ved siden av den allmektige skaper. Gud ser at menneskene der nede i tårnet blir stadig mer kjepphøye idet tårnet vokser seg større, så han får alle til å snakke et språk den andre ikke kan forstå. Dette leder til forvirring og misforståelser blant menneskene, og er sagt å være opphavet til at mennesker på kloden taler forskjellige språk i dag.

Sammenligningen som Samuelsen gjør i sin artikkel går ut på at Viktor Frankenstein var hovmodig nok til å tro at han kunne skape et menneske uten å krysse mannlige og kvinnelige reproduktive organer. I Guds øyne kunne dette kanskje virke som om vitenskapsmannen tvilte på sin skapers verk. Eller verre – han hevdet at han kunne besitte samme evner som Gud selv.

Fra et bibelsk perspektiv er dette en gjenganger i både litteraturen og menneskets historie; Når noen forsøker seg på å etterlikne sin skaper i form av å få det «umulige» til å bli «mulig», vil han eller hun bestandig være offer for bitre konsekvenser. Som Gud selv ytret det i historien om Babels tårn: 

«Se, hva de er i stand til å utrette, når de er enige og taler samme språk. Intet vil være umulig for dem. La oss derfor gi dem forskjellige språk, så de ikke lenger forstår hverandre».

Shelly benytter seg av flere litterære virkemidler som støtter opp under teorien om at Frankensteins brutale konsekvenser har med stormannsgalskap å gjøre. Et ganske åpenbart hint om dette ligger i selve tittelen: «Den moderne Prometheus».  

Myten om Prometheus er ganske lik den om menneskene i Babels tårn: Ifølge de greske forfatterne skal Prometheus ha skapt menneskene ut av leire. Hans bror, Epimetheus, ble videre delegert oppgaven å gi dyrene og menneskene egenskaper. Epimetheus var generøs med dyrene, så da han var ferdig med dem, fant han ut at han ikke hadde noe igjen for menneskene. Da bestemte Prometheus seg for å gi menneskene ilden. I tillegg stjal han Athenes og Hefaistos’ håndverkskunnskap som en ekstra bonus. På denne måten ble menneskene i stand til å utvikle et kulturliv og teknologi. Man kan tolke det som at han ga menneskeheten «åndelig påfyll» —  noe som skiller oss fra dyrene. Prometheus ga riktignok altfor mye til menneskene, og ble dermed straffet av Zevs, som sendte Pandora ned til jorden og lenket ham til en klippe der en ørn fløy ned og hakket i hans lever. 

Denne typen skikkelse har i noen sammenhenger også blitt omtalt som en menneskeelsker: en Gud som ville bringe ånd og kulturliv til de udødelige. I likhet med Frankenstein, syntes han kanskje å være trollbundet av en overdreven optimisme. Frankenstein var overbevist om at han kunne skape noe vidunderlig ved hjelp av kreativitet og laboratoriske instrumenter. Promteheus, på sin side, ville skjenke de verdslige med sjelelige evner. 

Til tross for kardinalbeskjeden om at mennesket ikke bør forsøke seg på å trosse naturen, er det ikke den teorien jeg ønsker å fronte nå. Jeg mener nemlig at det skjuler seg en annen dypt menneskelig symbolisme i Shelleys udødelige beretning. Kanskje det ikke er den riktige med hensyn til hva forfatteren i utgangspunktet ønsket for resepsjonen av sin roman. Jeg mener dog at det er den mest relevante. 

Den psykoanalytiske tolkningen

Den tredje fremtredende teorien om hvordan man burde tolke Shelleys verk, lener mer mot en jungiansk forståelse av plottet, og kan på sett og vis også omfavne de to nevnte tolkningene i artikkelen. 

I en avhandling utgitt av Augusta University Libraries, gjør forfatteren David O. Urizar rede for «Det ekte monsteret i Frankenstein». Her hevder han at Viktor Frankenstein lider av schizofreni, og at monsteret egentlig bare er en vrangforestilling som Frankenstein har konstruert i sitt eget hode, for å lettere kunne bearbeide det faktum at han selv er morderen. Urizars teori underbygger en rekke litterære virkemidler. Protagonisten er for eksempel mye alene i sitt laboratorium før monsteret våkner til live. Visse frempek hinter til at isolasjonen og alle eksperimentene fostrer en type galskap i Frankenstein. 

Da denne type tolkning kan virke spennende, på en Fight-Club-aktig måte, er det forfatteren Nicole Rae Parkhouse som kommer med den virkelige saftige tolkningen. Parkhouse fremmer nesten akkurat det samme konseptet som Urizar, bare at hun fokuserer ikke like mye på spørsmålet vedrørende schizofreni og hvem som er den egentlige morderen. I sin masteravhandling fra North Dakota University går hun inn på Carl Jung sin mørke analyse om «selvet», og hvordan vi som mennesker innehar både en helt og en antihelt. 

Kan den verdensberømte psykoanalytikeren Carl Jung ha vært inspirert av Shelleys roman da han skrev om «Det ubevisste» på begynnelsen av nittenhundretallet? Det vet ingen, men begrepene har interessante linjer til Shelleys verk.

Skaperens «persona» og monsterets «skygge»

Da Jung brakte boken «Jeg-et og det Ubevisste» på banen i 1912, ble merkelappene, «Persona» og «skyggen» brukt i relasjon med hverandre, og skulle beskrive menneskets destruktive og/eller konstruktive evne til å bruke sine to motsatte personligheter i den sosiale sfæren. «Persona» refererer til «masken» som individet putter på seg i offentligheten.

Denne masken er ofte det han eller hun vil fremstå som. For Frankenstein, var masken en fremgangsrik vitenskapsmann som skulle revolusjonere fagfeltet med et helt unikt eksperiment. «Skyggen» er den delen av jeget som omfavner individets svakheter i visse øyeblikk. Denne skyggen gror seg gjerne større og større, jo mer individet undertrykker den. Ideen er å kunne konfronteres med den tidligst mulig, slik at det indre «monsteret» (altså skyggen) ikke tar over for for «personaen» og leder en inn i katastrofer. 

I Parkhouses jungianske analyse av romanen skriver hun at «dersom man avviser ubevisst materiale som må integreres, kan psykisk vekst forsinkes». Det ubevisste materialet hos Frankenstein var hans skygge. Hans skygge var hans monster. Som resultat av at Frankenstein dyrket sin «persona» altfor mye, endte han opp med å totalt forkaste sine egne svakheter. Han lukket sine øyne for konsekvensene av sin egomane natur, og dermed steg «monsteret» opp fra undergrunnen av bevisstheten, tok tak i hans liv og ødela det. 

Så ja, på ett vis var Frankenstein overmannet av en type schizofreni. Sett fra et litt annet perspektiv, var han bare en alminnelig mann av verden. 

Monsteret er i oss alle 

I følge Parkhouses tolkning av boken kan monsterets skaper være en hvilken som helst person. Frankenstein er nemlig avkommet av det vi mennesker gjør mest av, nemlig å sky unna all innsikt i oss selv. Selvinnsikt impliserer det å stirre sin egen skygge inn i øynene. Dette bærer riktignok med seg noen uhyggelige konsekvenser. Det er både skummelt og skamfullt å stå ansikt til ansikt med det du på liv og død forsøker å skjule for deg selv og offentligheten. Kanskje enda mer skadelig er det å skyve det under teppet – til det til slutt kommer frem og strør elendighet over ditt liv. 

Når det er sagt, kan det godt hende at Shelley overhodet ikke hadde sett for seg denne type psykoanalytisk tolkning av sitt eget hovedverk da hun skrev det. Det kan også hende at hun faktisk var forut Carl Jung sine revolusjonerende påstander. Uavhengig av hva som foregikk i forfatterinnens underbevissthet på begynnelsen av attenhundretallet, synes jeg ikke det er så viktig å forholde seg til det historiske korrekte. Hva med heller å være opptatt av det som virker mest helbredende på leseren? 

Hva med å lese boken som om Frankenstein og monsteret er en og samme person? Og at det like gjerne kunne være deg selv i ubalanse.

Hvis man lurer på hvem som kan være en verdig kandidat til rollen som nåtidens ...
Bortsett fra kunnskapen om hvordan å tyne mest mulig penger ut av statskassen, behøver ikke ...
Et historisk dypdykk vil drukne klisjéen om Afghanistan som imperiers kirkegård. Mange imperier har med ...