Når neste PublikUng-konsert står for dør og programmet viser nok et julemusikkstykke kan jeg ikke la vær med å filosofere over hva julemusikk egentlig er. Javisst er det noe årstidsrelatert, men julemusikken har unektelig noe mer til felles, samtlige komponister og sangere forsøker jo å oppnå det samme: følelsen av jul.
Er det mulig å definere hva slags emosjoner som må skapes av tonesetteren for at publikums følelse av julestemning skal bli tilfredsstilt? Å skape musikk som illuderer noe som i utgangspunktet ikke er musikk er vanskelig men ikke uvanlig i den klassiske sjangeren. Det mest kjente og vellykkede eksempel er nok Antonio Vivaldis Årstider for fiolin og orkester. For vi kan faktisk høre den kvitrende våren i vårsatsen, vi hører den svulstige sommerfeberen i sommersatsen og høstens omskiftende vemod treffer oss alltid i høstsatsen. Men følelsen av Jul er dog noe annet, for følelsen av Jul er blott en følelse og ikke knyttet til konkrete fysiske forhold. Vintersatsen til Vivaldi efterligner de frostfulle morgenene og vindkastene med sne, men Jul hører vi lite av.
Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag!
Det er vanskelig å snakke om en universell forståelse av jul, iallefall om man ønsker å unngå eurosentrisme. Julenissen og sokker over peisen er selvsagt viktig for mange, men er mer som tilfeldige ritualer å regne – milevis unna noen form for allmenn forståelse. Det som gir julestemning endres dessuten mye med tiden, det siste århundret har komersialismen påvirket det mer enn noe annet. Jeg vil allikevel påstå at det er mulig å fange et glimt av universell forståelse av julestemning. Det står for meg som tydelig at det store skillet mellom vinteren og julen er skillet mellom naturen og menneskene. For hvorfor baker vi sukrete og fettfulle kaker i adventstiden? Hvorfor lyser vi opp våre stuer med stearinlys? Hvorfor finner vi mange flere anledninger til å komme sammen og tilbringe kvalitetstid? Svaret ligger i julens paradoksale motsetning: vinteren, den hensynsløse årstid som brutalt feier over livet og efterlater død overalt. Dens morderiske bedrifter finner vi spor av aller mest på trær, gressletter og blomster, men også våre livsviktige kornåkere blir angrepet og truer således hele menneskesamfunnets eksistens.
Men i naturens død ligger også muligheten for mennesket å manifestere varme og liv på egne premisser. Istedet for å sulte og ha det vondt, i tråd med naturens krav, legger vi heller tilrette for overflod av mat og overflod av vellagrede ressurser. Vi kompanserer kong Vinters bestialske bravader, ikke bare med hygge, god mat og en varm peis, men også en varm menneskefilosofi. Den musikken som følgelig gir oss mest julestemning er den musikken som konsentrerer seg om mennesket og menneskesamfunnet. Den viktigste musikkinstrumentet for å oppnå julestemning er derfor menneskestemmen.
Den hellige ånd
Verket som skal fremføres av Det norske Damekor i Ris kirke 16. desember, er ingen publikumsmagnet. Den tilhører en arkaisk sjanger som er blitt glemt av mange i en tid som preges av fengende «enkeltlåter». Men om man tillater seg god tid og er villig til å gi stykket sin fulle oppmerksomhet vil man, tør jeg påstå, oppleve den reneste form for julestemning. Den meditative kraft som verket uttrykker henter sin energi fra den flere hundre år gamle gregorianske sangtradisjonen som hadde som mål å uttrykke intet mindre enn den hellige ånd. Nøkkelen til dette dette, mente man – var menneskets sangstemme.
A Ceremony of Carols ble til da den britiske komponisten Benjamin Britten var på reise på skipet fra New York til London, julen 1942. Et av stoppestedene var Nova Scotia, Canada og der kjøpte komponisten en samling med dikt fra middelalderen som ble grunnlaget for verket. Diktene, som baserer seg på bibelske motiver, synges både på latinsk og arkaisk engelsk. Musikken er skrevet med varierende bruk av forskjellige stemmeleier og vekslende mellom solo sang og kor. Akkompaniert med disse lyriske stemmene, har Britten lagt til en solo harpe som danderer diktene og skaper en varm romfølelse. Utelatelsen av et stort konsertensemble er dog kanskje nøkkelen til stykkets virkelige succé, fordi man uforstyrret får lov til å glede seg over menneskestemmens herlighet.
Første sats åpner med mystikk og vemod. Koret synger Hodie Christus natus est (I dag er Kristus født), med gradvis økende intensitet. I annen sats kommer harpen inn og motivet Wolcum (gammeltengelsk for welcome) synges med letthet og nesten barnlig julelykke. Tredje sats drar det imidlertid tilbake til det rolige vemodet, og denne kontrastfulle vekslingen fortsetter ut stykket. I midten av verket skjer det noe rart, man får et interlude med solo harpe, og når menneskestemmene derefter returnerer oppleves skillet mellom harpe og stemme som forsvunnet. Denne kvaliteten oppnår Britten tror jeg, ved å tillate pauser i musikken. Hjernen får tid til å samle inntrykkene og de latinske og engelske tekstene blandes sammen til et lydbilde av menneskelig harmoni. Musikkverket avslutter med en gjentagelse av førstesatsen som sakte ebber ut, som regel utført ved at koret trekker seg tilbake fra scenen. Den mystiske atmosfæren får en ekstra dimensjon med denne sortien, og uten at man har helt fått det med seg er musikken slutt.
Vi sees!
Informasjon om konserten
Hva:
Julekonsert med Det norske damekor, Sidsel Walstad (harpe) og Nina T. Karlsen (dirigent)
Når og hvor:
fredag 16. desember kl. 19: Ris kirke, Oslo
Billetter:
Bestill billetter her
Program:
A Ceremony of Carols av Benjamin Britten
Medlemmer av PublikUng har mottatt rabattkode for konserten.
PublikUng er et tilbud for deg som er mellom 18 og 30 år, som gir rabatterte priser på klassis
