Er Justin Hurwitz den nye Tsjajkovskij?

Publisert 6. oktober 2020 av

Det ser ut til at trenden blant filmkomponister i dag er å gå den mer klassiske vei, med hyppig bruk av klarinetter, strykere og andre orkesterlignende instrumenter. Denne nye vinden innenfor Hollywood har visstnok sprunget ut fra en mann hvis navn blir mer og mer kjent i popkulturens verden, nemlig den Oscar-vinnende musikeren Justin Hurwitz.

Kan det hende at vi er på vei inn i en ny musikalsk gullalder?

Inspirert av Disney, Berlioz og Tsjajkovskij

Det er kanskje ikke overraskende at komponistens foreldre arbeidet innenfor kultur – hans mor er en tidligere ballerina danser og hans far er forfatter. Den historiefortellende musikksjangeren som komponisten Justin Hurwitz vekket til live i Chazelles internasjonale suksess, musikalen La la land har vært elsket av millioner siden den pranget kinosalene for fire år siden, i 2016.

I følge en artikkel fra Milwuakee Symphony Orchestras nettsider vokste den amerikanske komponisten opp med en sterk dragning til Disney-klassikerne, og da særlig musikalene. Med øyet for kitschy filmer som Den Lille havfrue og Skjønnheten og Udyret, tok han seg friheten til å mikse og trikse med forskjellige stilarter.

Hurwitz hevder for eksempel å ha besjelet sine musikkstykker med sentimentale komponister som Beethoven og Berlioz. I tillegg til disse har han latt seg påvirke stort av den russiske romantikeren Tsjajkovskij – noe man kan tyde i hans fløyte- og klarinettriller fra musikkstykket, Planetarium i La la land. Den drømmeaktige atmosfæren som disse instrumentene påfører lytteren minner om stemningen i balletten Nøtteknekkeren. I et intervju i underholdningsmagasinet Deadline, innrømmer han i å ha brukt disse instrumentene for å skape en «magi» i sitt musikalske narrativ.

Vil skape historiefortellende musikk

Å røre ved de gjenkjennelige menneskelige følelsene virker å være like viktig for Hurwitz som det var for komponistene på attenhundretallet. I intervjuet i Deadline, forteller han om den ultimate motivasjonen, nemlig å fortelle en historie.

– Jeg liker musikk som har en genuin historiefortellende kvalitet ved seg; som hvilket som helst narrativ, vet du aldri helt hvor den skal ende, eller hvordan man kommer dit. Musikken min har en tendens til å være slik.

I motsetning til mange film komponister står Hurwitz bak hver eneste tone, da han selv spiller inn alle instrumentene fra sitt eget orkester. I artikkelen fra Milwuakee Symphony Orchestras nettsider bekrefter han at det er slitsomt arbeid, men at han samtidig elsker denne prosessen. Hurwitz er nemlig svært opptatt av dialog, og mener at instrumentene skal snakke til hverandre. 

Et annet stykke som har brakt mye oppmerksomhet blant unge pianister og musikklyttere, er Hurwitz’  Mia and Sebastians Theme, som komponisten  i Wisconsin Public Radio hevder er en pianoballade med «mye lengsel, smerte og glede i seg».

– Den handler om optimisme, men også melankoli, sa Hurwitz etter å ha akseptert en Oscar ved den årlige Golden Globe Awards i 2017.

En ny musikalsk gullalder?

Med håndverkere som Justin Hurwitz på banen, er det utvilsomt grunn til å være optimistisk for fremtiden. I dag er det riktignok ikke like stor kultur når det gjelder å komponere for konsertopptredener, slik det var for godt over hundre år siden. Derimot er det mulig å se en klassisk spire vokse frem via filmens univers. Kan den klassiske, sentimentale musikken overleve – eller rettere sagt, gjenoppstå – ved hjelp av en fascinasjon for bevegelige bilder?

Justin Hurwitzs berømmelse bekrefter sannsynligheten for dette.

I en krevende tid, der mange får psykiske plager av
I streken og i sorgen møtes to av det forrige
I Joseph Campbells Heltens Reise skrives det om den indre