Springer det vakre og det storslagne fra samme kilde?

Publisert 17. februar 2022 av

«Se på The Shard i London! Er den ikke vakker?»

Hvis den irske filosofen Edmund Burke hadde blitt stilt dette spørsmålet, forestiller jeg meg at han hadde svart: «Nei, The Shard er ikke vakker. Den er storslagen.» Jeg forestiller meg dette, ettersom Burke presenterte den følgende distinksjonen.

Det storslagne har frykt som sin base… det vakre er grunnlagt på kun positiv nytelse. (Burke, 1998)

Dette er en interessant betraktning. Og den gir en sterk mening til de to ordene. Plutselig betyr setningen «vi var storslagne» at «vi pleide å sette frykt i menneskenes hjerter». Der setningen «vi var vakre» betyr «vi pleide å gi folk gode følelser». Storslagenhet imponerer oss. Et nåtidig eksempel på dette er strikkhopping. Det å hoppe i strikk gir deg en følelse av ren terror, frykt, undring, og kan i sannhet være storslagent. På den annen side er det ikke vakkert, for det gir deg ikke en følelse av velbehag.

[Denne teksten inngår i Sivilisasjonens spalte Filosofiske smuler, som er tekster som tar for seg ulike filosofiske emner på en knapp og klar måte.]

Tolkningen som er presentert er nokså menneskesentrert, og det er med vilje.

Omformuleringen av et vanlig filosofisk spørsmål kan avsløre hvorfor.

Hvis et tre faller og ingen hører det, lager det da en lyd? Dette spørsmålet er interessant fordi det ikke er åpenbart hva svaret er. Hvis vi med «lyd» mener det fysiske fenomenet med endringer i lufttrykk, så tror jeg det er rimelig å si at det lager en lyd. Hvis vi derimot mener «det som høres», så tror jeg at det er rimelig å si at det ikke lager lyd.

La oss så omformulere dette lille spørsmålet. Hvis et tre faller, og ingen opplever det, skaper det frykt?

– The Shard i London, The ArtScience Museum i Singapore, og klosteret Saint Marie de la Tourette i nærheten av Lyon, er alle eksempler på arkitektur som skaper frykt, eller terroriserer, folk rundt dem. Tenk bare på det: En bygning som terroriserer folk! Og som slipper unna med det! Folk slipper ikke unna med å terrorisere andre folk. Så hvorfor er vi strengere med våre medmennesker enn vi er med bygninger, skriver Pål Øymoen. Bilde av «The Shard» i London. Foto: Wikimedia Commons, Arianna Emmeline Rizzi.

Det åpenbare svaret på dette spørsmålet virker å være nei, fordi frykt er en opplevelse som ikke eksisterer på en objektiv måte. Nytelse ser ut til å eksistere på samme måte: Ikke objektivt, men avhengig av et subjekt. I dette tilfellet, avhengig av mennesker.

Hvis velbehag og terror eksisterer som sådan, hvorfor insisterer vi da på å bygge storslagne i stedet for vakre bygninger? The Shard i London, The ArtScience Museum i Singapore, og klosteret Saint Marie de la Tourette i nærheten av Lyon, er alle eksempler på arkitektur som skaper frykt, eller terroriserer, folk rundt dem. Tenk bare på det: En bygning som terroriserer folk! Og som slipper unna med det! Folk slipper ikke unna med å terrorisere andre folk. Så hvorfor er vi strengere med våre medmennesker enn vi er med bygninger?

Jeg mener ikke å si at bygninger er så fryktinngytende som strikkhopp eller så skremmende som et tre som faller. Ei heller at alle storslagne ting burde forsvinne. For det er tilfellet at et storslagent arkitektonisk verk som får oss til å føle oss små kan være sunt fra tid til annen. Men når det dominerer scenen; når terror er plassert i sentrum, foran velbehaget, av oss og for oss, er det ikke da noe galt med prioriteringene våre?

Rousseau hadde antakelig svart «ja» på det siste spørsmålet ved å argumentere for at vår amour-propre har gått berserk. Amour-propre er en pervertert form for selv-kjærlighet, der sosial status betyr mer enn det å faktisk elske seg selv. Det er muligens det som foregår. Kanskje er vi fanget av den statusen det storslagne innebærer, i stedet for å simpelthen tillate oss selv litt skjønnhet.

Edmund Burke kaller på oss fra fortiden med denne nydelig konsise distinksjonen, og jeg synes at det er på høy tid å trykke denne innsikten til våre bryst. Det er på tide å la skjønnhet tilfredsstille oss, og terror å innta en bakseteplass. Hvis dette ikke skjer, kan konsekvensene med å la storslagenhetens status ta over, bli fatale. Rousseau kommer med sin løsning på dette ved å flykte fra terroriseringen som amour-propre utgjør, ved å vandre alene i naturen.

I enslighet; byrdene til amour-propre og tumultene av folk har, slik jeg ser det, slitt ned friskheten til de små skoger og skogshold. En uvelkommen forsamling forfulgte meg overalt og tilslørte naturen for meg. Det var kun etter jeg hadde revet meg løs fra de sosiale følelsene og deres triste opptog at jeg gjenfant den med alle sine sjarmer. (Rousseau, 1999, s.54)

Så nei, det vakre og det storslagne har ikke sine utspring fra samme kilde. Vi er heller ikke nødt til å imponere våre naboer hele tiden. Noe skjønnhet vil være tilstrekkelig.

Jeg overlater dette til deg, og håper at du vil omfavne velbehaget og kjempe mot terroren for ditt eget forgodtbefinnende.

Bibliografi:
– Burke, E. (1998). A philosophical enquiry into the origin of our ideas of the sublime and beautiful: And other pre-revolutionary writings. Penguin.
– Rousseau, J.-J. (1999). Rêveries du promeneur solitaire. Medialibri S.R.L.

Denne teksten ble første publisert på nettsiden Philosophy Cubed.

John William Polidori er et navn som er kjent for de færreste, til tross for ...
Livet kan være fint. Men også smertefullt. Å være til er litt for komplisert til ...
Ifølge Sivilisasjonens egen liste over vår tids 59 fremste malere, er både irske Molly Judd ...