Gro Harlem Brundtland mener det ikke nytter å se utelukkende mot sitt indre i søken etter lykke. Mening i livet finner man ved å løfte blikket og engasjere seg i noe der man ønsker å gjøre en forskjell, og å gjøre det i samspill med andre mennesker, hevder hun.
Som gjesteprofessor ved Stanford University i 2014 ble Brundtland forespurt av universitetet om å holde én til én-samtaler med engasjerte studenter fra hele verden. Samtalene lærte henne noe om en tendens i tiden.
– Det som gjorde inntrykk var at nesten alle var så selvsentrerte, forteller hun og legger til:
– Alt de spurte om var: «Hvilket karrieresteg skal jeg ta først?». Det slo meg at de var blitt forvirret til å tro at hvor de ender opp er avgjørende. Da svarte jeg dem: «Hør her, det viktigste i livet er ikke hvor du er, men det er hva du gjør der du er».
Ønsket om å gjøre en forskjell
Året er 1974 når en ung lege ved navn Gro Harlem Brundtland blir kalt inn på Statsministerens kontor. Trygve Bratteli spør Brundtland om å bli miljøvernminister. Den nyutdannede hadde lenge vært engasjert i arbeiderbevegelsen, men hadde ikke klatret den vante stigen av politiske verv og posisjoner. Noen mente hun var for ung, andre at hun var politisk uerfaren – men Brundtland sa ja til statsrådsposten som skulle lede henne til statsministerposten og en rekke andre internasjonale stillinger.
– Stemmer det at du hverken søkte eller strevde etter å bli statsminister?
– Ja. Min opprinnelige plan var å være en sosialt engasjert lege. Det som skjedde i mitt liv tror jeg også er en allmenn observasjon, nemlig at det å engasjere seg i saker der man ønsker å gjøre en forskjell, kan lede langt.
For henne startet det politiske engasjementet med ungdomsarbeid i AUF, deretter i Sosialistisk gymnasiastlag, og etter hvert Arbeiderpartiets studentlag, for så å ende opp i Arbeiderpartiet.
– Det som drev meg var at jeg kunne engasjere meg og jobbe sammen med andre mennesker om det jeg trodde på, sier hun.
Selv om den unge Brundtland ikke hadde hatt visjoner om å bli et «politisk fremtidshåp», som hun selv kaller det, manglet hun ikke sosialt engasjement, enten det var i kvinnesaken eller i abortspørsmål. Engasjementet ledet til at hun ved flere tilfeller ble pekt ut som den naturlige ansvarstaker.
– Hvis det du gjør sammen med andre, fører til at du får tillit og respekt hos de du samarbeider med, og at det gjør slik at folk peker på deg og sier «Dette må du ta ansvaret for», da blir det ikke en posisjon, men et tillitsverv som andre gir deg. Dette har skjedd ved flere korsveier i mitt liv. De samme egenskapene som gjorde at andre mennesker fikk tillit til deg, er de egenskapene du også må bruke i den lederposisjonen du har fått eller blitt gitt.
– Hvilke egenskaper skaper tillit, tror du?
– Integritet er et viktig ord. Det har med at folk kan stole på deg å gjøre. Det betyr at du har en åpenhet i deg selv overfor de som kommer deg nær. Som gjør at de føler at de hører hva du faktisk står for, skjønner hva du mener og hvorfor, og derfor føler seg trygge når de skal videreføre noe man sammen er blitt enig om.
– Du skiller mellom tillitsverv og posisjon. Hva mener du er ulempen hvis ledere drives av posisjon?
– Ulempen er at du muligens ikke evner å ta inn andre menneskers vurderinger, synspunkter og meninger, og kanskje verdifulle innspill, fordi din egen atmosfære er så preget av det du selv har tenkt. Det er i det fellesskapet hvor du kan samkjøre flere innspill, at du ofte får til de beste løsningene.
Alle disse valgmulighetene
Karrierejag er ikke noe nytt fenomen, men det er verdt å spørre seg om når det går for langt. Hvorfor har dagens unge fått tilnavnet «generasjon prestasjon», og hva skjer hvis man bruker for mye av ens oppmerksomhet på å strebe etter en vellykket karriere?
Brundtland forklarer hvorfor hun mener at de overveldende mange valgmulighetene i dagens samfunn kan skape stress i en ung sjel:
– Den teknologiske utviklingen gir nye muligheter og færre begrensninger for veldig mange unge mennesker. Men det kan også gjøre at det nære – familie, venner, nærmiljøet – får mindre plass fordi alt dette voldsomme, globale og digitale tar så mye av oppmerksomheten. Den overveldende valgfriheten man har i dag, skaper et potensielt stress i sjelen fordi de unge må forholde seg til en skog av muligheter.
Det kan først virke overraskende at disse ordene om det nære kommer fra en en markant stemme for internasjonalt samarbeid, en som har studert ved Harvard, en som har reist verden rundt i kraft av lederverv i WHO eller FN – kort sagt, en globalist i ordets rette forstand.
Påstanden minner snarere om et utsagn fra eksistensialisten Jean-Paul Sartre, som hevdet at de mange valgmulighetene i det moderne samfunnet leder til eksistensiell angst. Men for Brundtland utelukker ikke det ene det andre. Hun tar til orde for å kunne ha to tanker i hodet samtidig, og insisterer på viktigheten av å dyrke kontakten med det familiære.
– Hvis denne veldige bredden og dette globale perspektivet tar for mye overhånd, kan du miste kontakten med det nærmeste. Hvis du skal vokse opp og ta med deg en grunnleggende trygghet, betyr det at du også må bruke tid og omtanke på det som er rett rundt deg: naturen rundt deg, menneskene rundt deg, familien og det du vokste opp i, sier hun.
Hun tegner et bilde av hva som utgjør det nære for henne: Lange skiturer i Nordmarka med familien. Dette er noe hun oppvokst med, og noe hun har sørget for at alltid har vært en del av livet.
Brød og påskeliljer
Den antikke tenkeren Galen, en av legevitenskapens stamfedre, skal ha sagt: «Hvis en mann har to brød, la ham bytte bort det ene brødet mot en bukett påskeliljer. Det ene er føde for kroppen. Det andre er føde for sjelen.»
– Hva er etter din mening god føde for sjelen?
– Det er å bli inspirert. Vi kan bli inspirert av natur og miljø, av musikk, kultur, litteratur, men ikke minst menneskene rundt oss. Slik vokser barnesjelen frem – i fellesskap med andre, sier Brundtland.
Det er ikke bare samspillet mellom mennesker som er viktig for Brundtland. Hun trekker også frem samspillet mellom det fysiske og det inspirerte sinn, og tar til orde for den kombinerte effekten av natur og fysisk utfoldelse.
– Hvis du er på fjellet, i skogen, eller på et stort vann samtidig som du bruker kroppen, tror jeg man opplever en dobbelt effekt. Inspirasjonen fra naturen øker også gleden av den fysiske utfoldelsen. Man er hele tiden en blanding av kropp og sjel, og man må være opptatt av begge deler.
– Hva gir deg inspirasjon?
– Nå er jeg ganske bredt orientert, men ved siden av naturopplevelser er musikk er noe som betyr mye for meg, svarer hun og forteller om sitt første møte med klassisk musikk:
Det skulle være skolekonsert i Folketeatret, og den tolv år gamle Brundtland fortalte sin far ved frokostbordet at hun syntes det hørtes kjedelig ut å sitte stille og høre på musikk i flere timer. Herr Brundtland sa da til sin datter: «Vet du hva, Gro? Sett deg ned og lukk øynene, og ta inn musikken du hører. Prøv å konsentrere deg om det, og vær i musikken».
– Han gav meg en muntlig inspirasjon om hvordan det var viktig å ta imot noe som var nytt på en ordentlig måte, og med alt du kunne gi. Og det gjorde jeg. Jeg satt der i Folketeatret og lukket øynene, og tok inn musikken. Det åpnet en ny verden for meg i klassisk musikk, som jeg tidligere ikke hadde forstått.
– Har du noen yndlingskomponister?
– Jeg er glad i Grieg og jeg er glad i Beethoven. Og Mozart, så klart. Kort sagt, all den musikken jeg gjenkjenner. Når du har så mange tiår med ting som har oppfylt deg og inspirert deg, som du er glad i, blir du glad ved gjenkjennelse. Det gir meg en lykkefølelse der og da.
Selv om hun vanligvis er åpen for nye ideer og tanker, er ikke Brundtland så stor tilhenger av å høre på så mye ny musikk.
– Kanskje det har med alderen å gjøre, sier hun tankefullt.
Å lytte til de eldre
Det ligger en verdi i det å lytte til eldre med livserfaring, mente den sørafrikanske lederen Nelson Mandela. Derfor opprettet han gruppen The Elders, bestående av tidligere statsledere, som skulle kunne tilby verden livsvisdom. Brundtland har vært med i organisasjonen helt siden oppstart.
– Hva tror du dagens politiske samfunn kan lære av verdens mange stammesamfunn, som anser eldre som naturlige ledere og som overbringere av kulturell og filosofisk kunnskap til yngre?
Hun forklarer at ideen bak The Elders var inspirert av den afrikanske landsbyen, der det var slik at de eldste samlet seg for å gi råd til innbyggerne.
– De eldste hadde ikke lenger egne ambisjoner om å bli høvding, og siden de derfor var uavhengige hadde de større integritet og større tillit hos de yngre. Det var ikke noe sidehensyn som avgjorde hvilke råd de gav. Det å være uavhengig gir større mulighet for å se helheten i en situasjon.
– I Norge skryter mange av at vi nå har det yngste Stortinget noensinne. Synes du dette er noe å skryte av?
– Det er viktig at de organene som representerer oss er bredt sammensatt, med både unge og eldre, svarer hun.
– Så man bør heller skryte av å ha et variert sammensatt Storting?
– Ja, det er helheten i livserfaring og ulike meninger, synspunkter og tanker som sammen gir oss muligheten for å velge riktig vei fremover. De eldre har videreført sine idealer, verdier og tradisjoner til de generasjonene som vokser opp, som gir de unge en forankring og en viktig start i livet. Mens de unge ser nye perspektiver. Derfor må vi ha med de unge, i like stor grad som de eldste, når vi skal finne løsninger sammen, konstaterer hun.
Familiens bokhylle
Som medlem av The Elders, kan Brundtland regnes som en overfører av tidligere generasjoners kunnskap, til dagens unge. Dette er kunnskap som er bygget opp over et liv som begynner å bli langt, og som igjen kommer fra et sted.
– Hvem har vært overbringer av kulturell og filosofisk kunnskap for deg?
– De viktigste for meg har vært mine foreldre. Det er det ingen tvil om. Begge var bevisste og tydelige i sine egne holdninger, og vi barna fikk med oss troen på menneskeverd, like muligheter og ansvar for hverandre. Det vokste vi opp med, og det bygget jeg videre på ved å lese bøkene i mamma og pappas bokhylle, sier Brundtland.
Hun forteller at i tillegg til bokhyllen, var samtalene rundt middagsbordet og med voksne venner av hennes foreldre, viktige læringsarenaer. For hennes mor og far lot alltid barna få være til stede i den voksne samtalen helt siden de var små barn, konstaterer hun.
En skjellsettende opplevelse for Brundtland var da hun som femtenåring fant Johs. Andenæs’ Statsforfatningen i Norge i foreldrenes bokhylle.
– Jeg husker det var søndags morgen og jeg var helt alene hjemme da jeg fant boken, som var ganske tykk. Etter at jeg begynte å bla i den, klarte jeg ikke å legge den fra meg hele den søndagen. Jeg har nesten aldri blitt så engasjert som jeg ble der og da.
Statsforfatningen i Norge ble skrevet av Andenæs mens han satt på Bredtveit fengsel under annen verdenskrig, og manuset ble nedtegnet på en dopapirrull, som var det eneste papiret tilgjengelig.
– Andenæs skrev boken uten referanser eller oppslagsverk. Han hadde kun seg selv og sitt eget hode. Derfor er den skrevet i et så godt og drivende språk. Andenæs var virkelig en størrelse i vår akademiske verden, konstaterer Brundtland.
– Du leste i dine foreldres bokhylle. Hva er verdien av å lese bøker som tidligere generasjoner har lest?
– Jeg tror det er viktig å bygge videre på det som tidligere er erkjent, og ikke starte på nytt. Da mister man noe veldig viktig.
Breidablikk
Samspill er et viktig ord for Brundtland. Hun mener at det er lite man kan løse alene – enten det gjelder å komme frem til politiske løsninger eller å finne mening i livet.
– Dette handler om balansen mellom individualisme og fellesskap. Jeg er sikker på at en del mennesker som er veldig individualistiske blir bra, skapende mennesker og har meningsfulle liv. Men for de aller fleste av oss tror jeg at fellesskapet og samspillet med andre spiller en stor rolle hele livet. Du får nye inspirasjoner, nye ideer, nye muligheter ved å forholde deg til andre mennesker, sier hun.
– Er det å rette blikket utover en selv en måte å bli virkelighetsorientert på, tror du?
– Det tror jeg nok. Jeg har alltid stukket fingeren i jorden og spurt meg selv: «Hvor er vi? Hvor skal vi? Hva krever det å få til den veien og hva må vi samle oss om få å nå de målene?».
For Brundtland er det tydeligvis en verdi i det å søke etter lykke og mening utad – det vil si å gå utover det å ha utelukkende individet i fokus, men også kunne konsentrere seg om menneskene man samarbeider med, saken man jobber for og omgivelsene man oppholder seg i.
– Alt vi lærer om oss selv når vi vokser opp, som er med på å forme vår personlighet, skjer fordi vi erfarer noe som har med andre mennesker å gjøre, eller med naturen og det rundt en å gjøre. Uten betydelig kontakt med andre og andres ideer, er det vanskelig å definere sine egne. Man kan ikke gjøre det gjennom introspeksjon alene, avslutter hun.
Denne intervjuserien er støttet av Fritt Ord.
