I natt hadde jeg den drømmen igjen. Den hvor jeg blir jaget av Magica fra Tryll. Jeg har ikke hatt den drømmen siden jeg var åtte år – jeg har ikke lest Donald siden jeg var åtte år – men hjernen min underholder seg kanskje med historier fra Andeby hver eneste natt? Hva vet vel jeg om hva som foregår i hodet mitt når prefrontal cortex har slukket nattlampen og overlatt kontrollen til dypere hjernestrukturer.
De gamle grekerne trodde drømmene våre ble sendt fra gudenes rike, formet av Morfevs og de to brødrene hans. I Odysseen beskriver Homer to porter: Én som er laget av kritthvitt elfenben, og én som er laget av blankpolert horn. Gjennom elfenbensporten sender gudene falske drømmer som forleder og forvirrer, gjennom hornporten sender de himmelske budskap og profetiske syner.
Sigmund Freud hadde like stor tillit til drømmenes makt som de gamle grekerne – kanskje enda større. Psykoanalysens far var nemlig overbevist om at hver enkelt drøm blir sendt gjennom porten av blankpolert horn. Han hadde klokkertro på at Morfevs’ sendebud alltid avslører noe viktig om individets dypeste ønsker og mest inderlige behov.
[Denne teksten inngår i Sivilisasjonens spalte Filosofiske smuler, som er tekster som tar for seg ulike filosofiske emner på en knapp og klar måte.]
For å høste drømmenes visdom må man imidlertid lære seg å tyde drømmenes språk. Hjernens drømmevever jobber nemlig med dobbel tråd: Drømmens budskap må dølges og dempes, slik at underbevisstheten kan lure seg forbi «Zensur», den intrapsykiske grensevakten som opprettholder skillelinjene mellom id, ego og superego. Drømmenes latente budskap er derfor kryptert, men koden er av en sort som ønsker å bli dechiffrert. Når underbevisstheten har noe viktig å melde, sendes derfor den samme drømmen i endeløse variasjoner.
I natt hadde underbevisstheten min bestemt seg for å sende en reprise på den drømmen som hjemsøkte meg da jeg var åtte år gammel. Den hvor jeg blir jaget av Magica fra Tryll. Mon tro, hva det betyr?
I våken tilstand er jeg ikke lenger redd for den svarthårede heksa fra Andeby, men i drømmeland var utysket like fryktinngytende som alltid – som en Medusa med slanger i håret eller en Skylla med glefsende bikkjer om livet. Straks var jeg et lite barn igjen: den lille gutten som pleide å bygge en mur av bamser, slik at spøkelsene ikke skulle stirre på ham mens han sov.
Rundt og rundt jaget trollkvinnen meg. Vi løp langs den smale stien som bukter seg omkring krateret på toppen av Vesuv. På den ene siden sydet glohet lava, på den andre siden åpnet det seg opp en endeløs avgrunn: «Jeg må ikke miste balansen», messet jeg inni hodet mitt, «jeg må ikke miste balansen».
Drømmer som handler om å forfølgelse, er en av de mest populære motivene til drømmeveveren. En studie fra 2014 estimerte at ca. 81,5 prosent av alle mennesker har hatt en slik drøm på et eller annet tidspunkt i løpet av livet. Med over 7,5 milliarder mennesker på jorden, kan man trygt anta at det alltid finnes et menneske som blir jaget i søvne.
Slike forfølgelsesdrømmer har sannsynligvis plaget menneskeslekten hver eneste natt siden tidenes morgen. Fenomenet har i alle fall eksistert siden bronsealderen. Det kan vi si med sikkerhet, fordi Homer bruker en lignende drøm i en simile som beskriver hvordan Akillevs jager Hektor rundt Trojas bymurer. Følgende verselinjer står skrevet i 22. sang av Iliaden: «Som når man drømmer og aldri kan nå en flyktende uvenn – flyktningen finner ei skjul, og ei kan forfølgeren nå ham – likeså litt kunne denne [Akillevs] nå frem, eller hin [Hektor] få et forsprang».
Når jeg tenker over det, er det egentlig litt trist at noe så personlig som drømmer finnes i rett-i-koppen varianter – prefabrikata. Freud kalte disse drømmene for «typiske», og lister opp flere varianter i boken Drømmetydning. Han påstår at drømmeveveren elsker å fortelle historier om at vi flyr, faller, gjør feil eller mister tennene. I noen tilfeller gir psykoanalysens far en standardtolkning av slike allmennmenneskelige drømmer: Motiver som handler om å falle representerer et ønske om å gi etter for begjær; tap av tenner er et uttrykk for kastrasjonsangst.
Moderne forskning underbygger faktisk Freuds teori om at våre nattlige møter med Morfevs ikke er så unike som vi liker å tro at de er. De aller fleste drømmene våre foregår på helt vanlige steder, mens vil holder på med helt vanlige aktiviteter. Freud kalte slike hverdagslige motiver for «dagens rester», og avskrev dem som et ubetydelig biprodukt. I dag vet vi at denne gjenfortellingen av dagligdagse hendelser er en av de primære årsakene til at vi drømmer i det hele tatt: Om natten lever vi livet i reprise, slik at nye minner kan integreres i hukommelsen.
Den reprisen jeg ble utsatt for i natt var imidlertid av en helt annen karakter. Jeg hadde åpenbart ikke blitt forfulgt av en heks i løpet av dagen, ei heller hadde jeg vært i nærheten av en vulkan. Likevel ble jeg jaget av en rasende trollkjerring som kastet flerrende lyn etter meg. Magica ville ta fra meg lykkemynten til Onkel Skrue, slik at hun kunne senke den ned i vulkanen og få kong Midas’ krefter. Jeg tror ikke Magica fra Tryll egentlig har lest myten om kong Midas, for da hadde hun visst at det ikke er så praktisk at alt man rører ved blir forvandlet til gull. Men det er en annen diskusjon, for en annen anledning, for nå kom heksa nærmere og nærmere. Jeg forsøkte å øke farten, men beina mine var kraftløse. Det var som om jeg løp gjennom honning: sakte, klissete, myk honning. Det var umulig å slippe unna.
Da jeg kjente heksas iskalde fingre på skuldrene, våknet jeg med et rykk. Jeg følte en overveldende trang til å kikke under senga, men tok meg i det. I stedet for skrittet jeg bort til bokhyllen for å se hva Freud hadde skrevet om emnet.
Jeg leste sakte i den dunkle belysningen; pekefingeren strøk frem og tilbake over sidene. Cirka midtveis mellom permene på Drømmetydning, fant jeg endelig det jeg lette etter. Der hadde psykoanalysens far skrevet følgende om forfølgelsesdrømmer: «En nærmere undersøkelse av dette materiale ville vært fruktbart». Skuffet la jeg hodet tilbake på puten og stirret opp i taket. «Samma faen», tenkte jeg og snudde meg over på siden, «Jeg tror ikke det mor på sånn drømmetydning uansett».
