Mange har fortsatt vanskelig for å skjønne hvordan Skatteetaten kunne utløse personlig konkurs for Petter Olsen. Øyensynlig ved å nekte ham momsrefusjon for kultursenteret han bygget opp på Ramme gård i Hvitsten.
Skatteetatens begrunnelse for dette var at virksomheten på Ramme neppe kunne gi lønnsomhet i overskuelig fremtid. Det ble fremholdt at Olsens investeringer har vært så store at det ikke kan oppnås tilstrekkelig inntjening av kapitalen.
Kun en rik manns hobby?
Spriket mellom Petter Olsens investeringer og forventet avkastning er på et slikt nivå at kultursenteret på Ramme måtte mer betraktes som en rik manns hobby, om man skal følge skatteetatens tankegang med full støtte fra en lojal Høyesterett. Ut fra et slikt syn kunne det derfor, i skattemessig forstand, muligens sammenliknes for eksempel med andre milliardærers privatfly til fritidsbruk.
Slike sammenlikninger ville uansett være i drøyeste laget. Blant de mest krevende investeringene på Ramme er et hotell med 42 rom for betalende gjester, med tilhørende serveringssteder og butikk, og et kunstgalleri delvis sprengt ut i undergrunnen. Ikke minst hotellet, med sine høye byggekostnader og løpende drift, har tynget økonomien på Ramme.
Det er vanskelig å tenke seg at selv en meget formuende mann skulle ha et slikt hotell som sin private hobby. Olsen har neppe bygd 42 værelser for sine private middagsgjester.
Skatteetatens kvelertak
Fremtidig lønnsomhet etter skatteetatens beregninger skal, etter det vi forstår, bokføres som overskudd etter avskrivninger. Petter Olsen har investert ekstra mye penger i hotellet i den hensikt å gi det en egenartet profil. Prosjektet er i tillegg blitt kritisert for manglende økonomistyring. Olsen havnet på den gale siden i skatteetatens beregninger, fordi avskrivningene av så mye kapitalinnsats antas å bli tilsvarende høye.
I øyeblikket er det en ny utvikling i saken: Hotellet overtas av Morten Christensen, en kjent fagmann i bransjen, som har gjort det til en spesialitet å få hoteller som sliter over på plussiden, særlig av dem med særpreg, nå under navn av hotellkjeden «Unike hoteller AS». Bak ham står Eric Sandtrø, særlig kjent som gründer på netthandel. De nye krefter leier hotellet av Kristian Siem, blir det opplyst, etter at Siem har kjøpt Ramme fra konkursboet. Dette er en modell som gir nytt håp for virksomheten.
Petter Olsen og andre må ha trodd at skatteetaten kunne åpnet større rom for en mulig balanse i regnskapet for Ramme en dag som kunne settes langt frem i tid, og ventet litt med å kvele barnet i fødselen. Nå ser det ut til at de nye eiere og drivere har tatt mål av seg til å løsne på skatteetatens kvelertak.
Noe hadde nok en idealist med formue håpet å få igjen for å satse sine penger på et kulturelt fellesgode utenom det vanlige som er åpent for publikum.
Et annerledes innslag i norsk kulturliv
Vi har hørt om noen milliardærer som bruker sine milliarder ikke bare på privatfly, men på private yatcher, private jaktterreng, private golfbaner, på missekonkurranser og personlig eide fotballag, på skyskrapere og funkispalasser, på Rolexklokker til millionpris, reserverte plasser på romfartøyer, på utbyggingsprosjekter som har vært desto mer profitable jo mer de har rasert landskap og natur, men utvilsomt med rikelig momsfradrag fra skatteetaten, på alle mulige personlige ekstravaganser, eller som i Elon Musks tilfelle, på en million dollar om dagen til Donald Trumps valgkamp.
Petter Olsen, som har avveket en del fra andre milliardærer, har brukt pengene på et senter for kultur og kunst, økologisk gårdsdrift, truede husdyrraser, alternativ arkitektur, Shakespeare-oppsetninger på en utendørs teaterscene og et hageanlegg det ikke finnes maken til, det hele til glede for et mangfoldig publikum av gamle og unge, et annerledes innslag i norsk kulturliv. Jeg håper Olsen og de nye aktører får berget mest mulig av verdiene unna denne konkursen.
Urettferdig behandling
I Norge finnes et betydelig antall kulturbedrifter som blir drevet uten særlig tanke på økonomisk profitt. Det har vært ansett som legitimt å drive en bedrift med tap gjennom lengre tid hvis eieren mener at en god sak rettferdiggjør å bære tapet. Forretningsideen for de fleste slike kulturbedrifter har ikke vært å berike sine eiere, men å fremme gode formål i form av kulturverdier av ymse slag.
Mange kulturelle bedrifter og institusjoner har overlevd på offentlig støtte. Kulturbedriften Ramme har ikke vært av dem. Olsen har hatt forhåpninger om å skape verdier hinsides penger. Det har vært som en besettelse for ham, og kostet ham dyrt, ikke minst i forholdet til skatteetaten.
For den som ikke arbeider i skattevesenet, og som ikke har momsrevisjon eller konkursrett som spesialitet, vil det ligge nær å tenke: Enten har Petter Olsen fått en urettferdig behandling av skatteetaten. Eller så bør skattereglene for kulturbedrifter uten overskudd justeres i en retning som gagner samfunnet og fellesskapet bedre. Eller begge deler.
Dette innlegget ble først publisert av forfatter på Facebook.