Minne – kapittel I

Publisert 19. juni 2019 av

Halvveis opp innkjørselen stod det en alm. Bladene var ikke lenger store og grønne, men sammenkrøllede. Alt, tenkte Anders og stoppet, har sine nyanser. Siden treet var blitt utsatt for en sykdom, ville det snart utgjøre en fare for folk og fe, og det ville derfor bli nødvendig å felle treet. Treet står, tenkte han, slik at det naturlig vil falle over huset. For å unngå det, blir man nødt til å gjøre et innsnitt i retningen man ønsker at treet skal falle, og trolig også spenne opp liner som sørger for at treet lener seg riktig vei. Anders så stubben for seg, og det slo ham at treet ikke ville gi noen skygge neste sommer dersom han ble nødt til å felle det så snart. Men kanskje kunne treet stå en stund til, i hvert fall et par år, slik at kjøkkenet hans ennå en tid ville være skjermet fra formiddagssolen. Øynene hans flyttet seg til kjøkkenvinduet. Inne kunne han skimte de hvite skapene og taklampa. Huset kunne godt forveksles med en hytte der det lå like ved det som i dag kalles markagrensa, en ensom levning blant eneboliger og rekkehus. 

På den lille ospen bortenfor almen var bladene urørlige. Det lir mot natt, tenkte Anders, og da pleier vinden å dø hen. Han gikk opp til inngangsdøren og låste seg inn. Etter å ha satt vann over til koking, satte han seg på en av pinnestolene ved kjøkkenbordet. Kveldens hendelser gjentok seg i tankene hans mens øynene stirret meningsløst ut gjennom vinduet. Da han var yngre, hadde han gledet seg til stilla. Han hadde sett frem til å legge all driven bak seg og være ferdig med det hele. Det var en idé om at da ville det bli lettere å samle seg om ting han arbeidet med, tenkte han. Og han tenkte at på et vis, så var det allerede forbi: For selv om han og Gunvor nå i kveld, på sitt første stevnemøte, i grunnen hadde gjort mange av de samme tingene som han og Sofie hadde gjort for så mange år siden nå, var han langt mindre oppspilt og beveget enn han hadde vært den gangen. Anders lurte på om forskjellen mellom de to kveldene, der de stod på hver sin ende av en årrekke som han for det meste unngikk å tenke på, ikke først og fremst lå hos ham selv, altså lurte han på om ikke lidenskapen hadde avtatt med årene. Kanskje hadde han faktisk ikke samme evne til å lide. Men han var ikke sikker på hva det skulle bety, om det betydde at han ikke lenger hadde styrken det krevde, eller om det var riktig som han hadde hørt en danske si, at blodet ble tammere med årene og lettere lystret dømmekraften. Til en viss grad var det nok riktig, tenkte Anders, for ellers ville man ikke i romerske komedier gjort så mye narr av forelskede gamlinger. Han var ikke engang videre gammel, men likevel så det ut til å stemme at han ikke ble drevet til det samme elskovsvanvidd som i sine ungdomsår, altså at han ikke denne gangen kom til å gå i timevis uten å gjøre annet enn å rive seg i håret bare fordi han ikke fikk noen beskjed. Og da ville han heller ikke bli hensatt i samme ekstase dersom beskjeden, et tegn på gjengjeldelse, endelig kom. Slik, tenkte han, var det en balanse i det hele, og høydene ble betalt med søkk. 

Bryteren på vannkokeren kneppet tilbake på plass. Han tok en kopp og et glass koffeinfri pulverkaffe frem fra skapene. Med en teskje slapp han to toppede mål i koppen. Det kokende vannet blandet seg med pulveret i koppen, et pulver som forsvant inn i væsken snarere enn å blande seg med den, og vanndampen steg opp mot himlingen. Han forsøkte å følge dampen på dens ferd oppover, men de små vannpartiklene spredte seg innen de nådde lampen, og han mistet dem av syne. Lampen klarer ikke å lyse kjøkkenet ordentlig opp når det bare er den ene, tenkte han, og igjen skrev han seg bak øret at han måtte kjøpe en pære til. Men det var sent, og han orket ikke å tenke på om de kunne ha gjort noe annerledes, han og Sofie. De hadde forsøkt, det hadde de virkelig. Han tenkte at det hele på et vis skyldtes rent ytre omstendigheter, at det var en rent ytre sorg som hadde rammet dem og drevet dem fra hverandre, og at det var denne ytre sorgen som hadde drevet noe fremmed inn mellom dem. Han satte seg tilbake på stolen, og igjen gled blikket ut i natten.

Alderen, tenkte Anders, gjorde vel de første møtene greiere å håndtere. Man var mer satt og ble ikke så lett rykket opp. Derfor kunne han ikke forvente, tenkte han, at det skulle være med Gunvor som det hadde vært med Sofie, siden det med Sofie hadde vært en annen tid, og siden han hadde vært på et annet sted i livet. Det samme måtte også gjelde for Gunvors del, Gunvor som til og med hadde en sønn fra et tidligere ekteskap. Heller ikke var han selv samme person som han hadde vært med Sofie: Mellom Anders den gang og Anders nå, lå det årevis med erfaringer, både åndelige og kroppslige. Femten år, tenkte han. Det var ikke lenge engang. Han var ikke gammel. Enten, tenkte Anders, hadde halsingen og pesingen tatt veien, eller så var ikke dette like hett som det hadde vært med Sofie.

Han forsøkte å slå ut med armene, men siden han holdt en kaffekopp, ble det til at han bare veivet litt med venstrearmen, og at han tok en slurk fra koppen han hadde glemt. Pulverkaffen – som ikke, minnet han seg på, var helt fri for koffein – smakte på et vis pulver. Det var noe jordlig ved den. Men han klarte ikke å si om den jordlige følelsen av pulver var innbildt eller ikke. Det første kysset, tenkte han, det første kysset for alle de år siden, det var et minne han hadde holdt ved like, og som han for så vidt trolig hadde forandret hinsides gjenkjennelse, dersom han nå skulle gjenopplevd øyeblikket som hadde gitt opphav til minnet. Men til tross for at han visste at mennesker endrer på minnene sine når de gjenkaller dem, hadde han ingen følelse av at noe hadde endret seg. For ham stod minnet frem som uendret og autentisk, riktignok noe utvisket sammenlignet med detaljrikdommen i våre sansers umiddelbarhet, men likevel med det vesentlige i behold.  At minnene endret seg, var noe Anders visste, ikke noe han erfarte. Han visste det, ikke fordi han selv merket det, men fordi han hadde lest at mennesker, gjerne i forbindelse med at de skal vitne i en rettssak eller lignende, stadig forklarer seg på litt forskjellige måter. Hjernen, tenkte Anders, forandret litt og litt, og til slutt ville kanskje ingenting være igjen. Et minne, tenkte han, måtte være noe man ikke egentlig gjenopplevde, men inntrykk man hentet frem igjen og erfarte på en ny måte. En slik forståelse stemte også godt med noe annet han hadde lest, nemlig at man bruker de samme delene av hjernen til å forestille seg ting som til å se ut i verden. 

Illustrasjon: Raul Campos

Ut i verden, tenkte han. Noe måtte da virkelig stå fast. Alt kunne ikke ha blitt forandret, og han hadde heller ingen følelse av at minnet hadde endret seg. De hadde vært på bar, han og Sofie, slik også Gunvor og han i kveld hadde vært. De hadde gjort slik man på sitt første møte gjerne gjør, de hadde tatt en øl eller et glass vin for å ha noe å gjøre, og også fordi det nettopp er slikt man gjør, noe som til dels springer ut av en tanke om at ting vil gå litt smidigere dersom man får litt alkohol innabords. Fra første stund, tenkte Anders, allerede fra første stund hadde de smilt og ledd, han og Sofie. Han hadde stått utenfor da hun kom, hun hadde vært litt forsinket enda hun hadde beregnet ekstra tid. Hun hadde ikke funnet veien, til tross for at stedet lå like ved en av byens hovedårer. Det, hadde hun sagt, var typisk henne, og derfor hadde hun beregnet ekstra god tid, men åpenbart ikke nok. Han hadde spurt henne om hun var en hjørne- eller en vindusperson. Hjørne, hadde hun svart. De hadde så funnet seg et bord i et hjørne, og hun hadde gått for et glass rødvin, mens han selv hadde bestilt seg et glass øl. Om hva de hadde sagt, hadde han ingen klare erindringer, men snarere en følelse eller et urørlig bilde av at de uopphørlig hadde snakket, at de hadde ledd og pratet ustanselig hele kvelden gjennom. Noen ting husket han, men, tenkte han, det var slike ting som de etterfølgende årene også hadde forsterket, og som han derfor ikke var sikker på om han husket fra denne kvelden, eller om han husket det fra tiden de hadde levd sammen.  Hun sang, det husket han. Hun hadde sagt at hun sang, og at det hun egentlig ønsket var å skrive sanger og å synge. Men for å skaffe seg en levevei, en såkalt levevei, tenkte Anders, hadde hun studert sykepleie. Og som de etterfølgende årene hadde vist, hadde det heller ikke blitt mer enn en levevei av det, noe som jo også, tenkte Anders, var tilfellet for ham og hans eget yrkesvalg. En levevei hun hadde lært seg å trives med, – skiftarbeidet gav henne en kjærkommen fleksibilitet, men mer enn en levevei hadde det altså ikke blitt. Alle disse tingene, tenkte Anders, var ting som hadde blitt forsterket av de påfølgende årene – år de hadde tilbragt i lag og hvor de hadde lært hverandre å kjenne, både på måter bebudet av den første kvelden, og på måter ingen av dem hadde drømt om, men som altså hadde ført til tiden han nå helst unngikk å tenke på.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

Sensualitet står sentralt i verkene til den norske malerinnen Kaja Norum. Hun mener det er ...
Som fjernsynsserie var Downton Abbey en suksess og det er mye positivt å si om ...
Sivilisasjonen lanserer i desember 2020 sin første julekalender, hvor et nytt kapittel vil bli publisert ...