Minne – kapittel II

Publisert 26. juni 2019 av

Da kvelden etter timevis med prat til slutt hadde blitt moden, fulgte han henne til bussen. Praten, som fritt hadde bølget frem og tilbake så lenge de satt i ro, begynte nå å stokke seg. Ut i luften sa de ting som falt dem inn og som manglet sammenheng med det som var sagt tidligere, hvilket bidro til å understreke at den uunngåelige avskjeden var i anmarsj. Anders så henne for seg, der han nå satt på pinnestolen sin. Hun hadde flettet det mørke håret sitt fra luggen og rundt over høyre tinning, og hun hadde hatt på seg en svart kjole som nå, i tankene hans, ikke stod frem som stort mer enn en svart overflate uten noen videre tekstur, men som han uansett husket som fengslende. Og slik var det han så henne for seg der de hadde stått overfor hverandre på bussholdeplassen, der hvor han hadde sett så inderlig på henne, og hun på ham. Det hadde i grunnen ikke vært så nøye med ordene, tenkte Anders, det hadde ikke vært så nøye at ordene ikke lenger kom av seg selv, og at det ble litt stille. De ordene som kom, tjente riktignok til å holde stillheten litt på avstand, og de gav dem derfor noe annet å holde mellom seg enn tanken på bussen og avskjeden, enda det var disse som lå fremst i tankene deres. Og snart kunne en motorrumling erklære at øyeblikket nærmet seg. Bussen tilbakela de femti eller hundre meterne raskt, og han måtte tvinge øynene sine vekk fra denne skrekkinngytende doningen som var i ferd med å tvinge ham til å handle. Så, mens han stirret inn i øynene han hadde brukt hele kvelden på å forgape seg i, stotret han, Er det … kan jeg …, og langsomt hadde han lent seg frem mens bussens bremser hvinte. 

Lyden av føtter som stimet frem mot bussen, smellet fra bussens dører som åpnet seg, skranglingen med kofferter og vesker, alle disse lydene hadde smeltet sammen i ørene hans, og idet han lukket øynene, hadde leppene deres møttes. De kysset, og det var det mest intense kyss han kunne huske. Riktig hvordan de hadde kysset, eller hva som hadde gjort kysset så intenst, var han ikke lenger i stand til å huske. Likevel var det ingen tvil i hans sinn om at det var det herligste kyss han hadde opplevd. – Ja, hadde hun sagt, eller formelig sprudlet, etter at kysset var over, tvunget av vissheten om at bussen snart ville lukke dørene og kjøre videre, slik at de egentlig bare hadde tid til et lite kyss, men likevel ble det litt forlenget, omfavnelsen litt fornyet, før de slapp. – Det kunne du! hadde hun endelig sagt og vendt seg mot bussen. Idet hun steg ombord, hadde hun snudd seg og smilt til ham det hjerteligste smil han kunne tenke seg, et smil som for ham virket å flyte over av lykke og glede, følelser som nok opprinnelig var hennes, men som nå, tenkte Anders, var mest hans egen speiling av inntrykkene han hadde fått den kvelden, uten at det hindret ham i å kjenne den samme gleden boble frem på ny. Og selv bildet av bussen som forsvant vekk fra ham, gav ham fortsatt en viss varme, der han nå satt alene ved kjøkkenbordet.

På holdeplassen, tenkte Anders, var han så blitt stående en stund. En slags tomhet hadde fylt ham. For da hennes nærvær, denne tilstedeværelsen som han i timevis hadde gitt all sin oppmerksomhet og som hadde opptatt nær sagt alle tankene hans i flere timer, hadde fjernet seg og forsvunnet sammen med bussen, hadde han brått bare forgangne ting å tenke på. Tankene hadde kvernet rundt i hodet hans, og han ble fylt av spørsmål som hvordan det egentlig hadde gått, enda det jo åpenbart hadde gått aldeles utmerket. Hva syntes hun om ham, hadde han stått der og tenkt. Og han hadde ikke kjent seg sikker på hva han skulle svare seg selv, der han helt uten forvarsel var blitt stående alene. For selv om det var noe han hadde visst på forhånd, at de måtte si farvel til hverandre og dra hjem til hvert sitt, hadde avskjeden kommet overraskende på ham: Avskjeden hadde vært en mulighet som først hadde fått sin virkelighet da alt var over, og han stod alene på holdeplassen. 

Også nå i kveld, tenkte Anders, hadde en slik tomhet overrumplet ham. Han hadde kysset Gunvor – og altså hadde denne kvelden blitt avsluttet på omtrent samme måte som kvelden med Sofie. I kveld hadde han imidlertid ikke følt seg sikker på om kvelden burde avsluttes med et kyss eller ikke. Men han hadde kysset henne, tenkte han. Egentlig hadde de allerede sagt farvel, men Gunvor hadde ikke gitt tegn til å gå og ble stående med hodet litt på skakke, slik at han til slutt hadde følt at han ikke hadde noen annen mulighet enn å kysse henne. Hun hadde gjengjeldt kysset, og Anders tenkte at det hadde hun ventet på, selv om hun sikkert ville nektet for det dersom han skulle finne på å spørre henne. Enda de ikke kjente hverandre så godt, og enda dette hadde vært deres første stevnemøte, – noe som jo også, tenkte han, hadde vært tilfellet for Sofie og ham –, hadde Gunvor kommet ham i møte og gjengjeldt kysset uten å nøle. Om kysset som sådan hadde forårsaket tomheten, tvilte han på, men uansett hadde de folketomme gatene strømmet innover ham og understreket tomrommet Gunvors tilstedeværelse hadde etterlatt seg i tankene hans, et tomrom som han først nå, med pulverkaffen ved kjøkkenbordet, begynte å få has på. Dersom nærværets fravær stadig kunne fremkalle et så omsluttende tomrom i ham, tenkte Anders, var han kanskje ikke så vek likevel, og han tenkte at kanskje ville dette kunne fungere, dersom han bare klarte å få bukt med seg selv.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

Dystopikere har snakket om det i flere tiår. 2020 blir kanskje året hvor anerkjennelsen om ...
Den store maleren og mennesket Christopher Robin Rådlund har forlatt verden, bare 52 år gammel. ...
Samenes språk og kultur har en annen posisjon i Norge og verden enn da Mikkel ...