Det gamle Nasjonalgalleriet bør bli et museum for klassisk figurasjon

Publisert 27. januar 2022 av

2022 er et skjebneår for norsk kulturliv. Når det gamle Nasjonalgalleriet – dette museum som er elsket av folket og neglisjert av myndighetene – i år blir uten leietager, skal dets fremtid avgjøres. Nå har kulturdepartementet en ypperlig mulighet til å skape noe helt eksepsjonelt: et eget museum for klassisk figurasjon. 

Den forsinkede rapporten om Nasjonalgalleriets fremtid ble denne uken overlevert kulturministeren, og skal så vurderes av departementet. Særlig konkret kan ikke rapporten beskyldes for å være, så her har departementet stort spillerom. 

Jeg mener publikum vil være tjent med at verkene som stilles ut harmoniserer med bygningen de stilles ut i. Det gamle Nasjonalgalleriet ble skapt for klassiske malerier og skulpturer, og har vært elsket av folket. Det er sjelden lurt å endre en suksessoppskrift bare for endringens skyld.

Hummer og kanari

Ideen om å skille ut det klassiske er ingen ny eller revolusjonerende idé. Til og med statskanalen NRK får til å ha en egen radiokanal for klassisk musikk (og mange radiokanaler for popmusikk). Det er spor fra statskanalens røtter, da Arbeiderpartiet så en verdi i å gi dannelse til folket. Jeg savner disse tonene fra norske myndigheter. 

Å stille ut Harald Sohlbergs Vinternatt i Rondane med verker av Inger Sitter, blir på mange måter som å bestille hummer på restaurant og be om å få søtvinen fra Kanariøyene ved siden av. Den beryktede duoen hummer og kanari. Skolen og akademia forteller oss gjerne at begge verkene hører hjemme under samme paraply – norsk kunst. Hvis et begrep favner stadig bredere, kommer det til et punkt der det blir verdiløst. «Kunst» er på mange måter blitt et slik begrep. De to nevnte uttrykksformene – tilhørende henholdsvis Sohlberg og Sitter – kan med fordel beskrives som to forskjellige verdisystem: Det klassiske og det modernistiske.

Med en gang spørsmål om estetikk kommer opp, møtes man ofte med forsøk på relativisering eller subjektivisering. Hva som er modernistisk og klassisk «kommer an på» eller «er opp til øyet som ser». Å trekke en skillelinje kan selvsagt være utfordrende, men jeg synes ikke det skal få en til å frastå fra å forsøke. Definisjonen av slike skillelinjer (eller utviskingen av dem) er en stor del av filosofisk virksomhet. 

Hvorfor kronologisk?

Har du noensinne stilt deg selv spørsmålet om hvorfor de fleste museer i verden stiller ut malerier og skulpturer i en «kronologisk» rekkefølge? En årsak er å finne i de historistiske tankestrømmene som verserte da den moderne museumskulturen ble etablert. 

Kunstmuseer ble på 1800-tallet gjerne innrettet etter et estetisk verdisyn inspirert av den tyske filosofen Hegel. Hvert museumsrom skulle deles inn i ulike epoker, og malerier fra samme epoke skulle stilles ut sammen til tross for at de kunne ha helt forskjellig uttrykksform. Verkene var et slags «avtrykk fra sin tid», eller et uttrykk for det Hegel kalte «tidsånden».

Selv om man er blitt vant med denne måten å stille ut verker på, er det ikke selvsagt at museer innrettes slik. Det er etter min mening mer givende å organisere museets kolleksjon etter hvilken type representasjon verkene formidler – som er kjernen i skillet mellom det som kan kalles det «klassiske» og det «modernistiske». 

En grunnleggende forskjell

Mimesis er begrepet de gamle grekerne brukte for å omtale den typen gjenskapning som er i for eksempel et maleri av et menneske. Ordet betyr noe slikt som representasjon, imitasjon eller gjenskapelse. For Aristoteles var mimesis sentralt, og han definerte en av meningene ved poesi som det at menneske fant glede i nettopp gjenkjennelse.

I romantikken fikk begrepet en noe mer metafysisk tolkning. Goethe skriver blant annet om hvordan et verk ikke bare gjenskaper en fysisk verden, men også en verden bak verket. En idéverden. Dette skillet mellom de to tolkningene av mimesis beskrives godt i Stephen Halliwells bok The Aesthetics of Mimesis, og er grunnlaget for forskjellen mellom det klassiske og det modernistiske. 

Ta for eksempel to verker fra mer eller mindre samme tid, utstilt på samme museum: Odd Nerdrums Mordet på Andreas Baader og Damien Hirsts kunstverk av en ku som er skåret i to. Det første verket har en klassisk forståelse av gjenskapelse (av verden), mens for det andre verket er det ideen som er fremhevet – altså verdenen bak selve verket. Foruten å være stilt ut på samme museum, har de to verkene lite med hverandre å gjøre. 

Med malerier på veggene

At Nasjonalgalleriet måtte stenge dørene i utgangspunktet er intet annet enn en skam, og er en avgjørelse som bærer mer preg av politisk stormannsgalskap enn å tenke på kulturen og folkets beste. Med byråkratspråk og statistikker styrte de nasjonalskattene fra et yndet museum i vakker utforming og historie i veggene til en mastodont av en grå kloss.

Men det nytter ikke å gråte over spilt melk. I 2018 gav daværende kulturminister Trine Skei Grande Sparebankstiftelsen i oppdrag å utrede fremtidig bruk av denne vakre bygningen, og nå er den siste delen av mulighetsstudien publisert. Rapporten er som nevnt lite konkret, så mulighetene er mange.

Den eneste måten å rette opp i deler av den feilen som ble begått da Nasjonalgalleriet ble stengt, er at det fortsetter som et museum med malerier på veggene. La de modernistiske verkene flytte inn i et modernistisk bygg på Aker Brygge, så kan de klassiske forbli i passende klassiske omgivelser på Tullinløkken.

Det er ikke ofte man får innrede et museum, og nå har man sjansen til å skape en sansehave for det klassiske – som dyrker dannelsen, naturen og menneskekroppen. Et klassisk nasjonalgalleri vil bli unikt på verdensbasis og vil være en ypperlig måte å rendyrke to verdisystemer som har lite å gjøre med hverandre i utgangspunktet. 

Akk, Victor Hugo... du skulle bare visst hvor bortskjemt du var da du klaget og ...
Da hjemmet til den britiske forfatteren J.R.R. Tolkien ble lagt ut for salg i vinter, ...
Kristian Hoff-Andersen er en forkjemper for menneskevennlig byrom. Han mener at den klassiske arkitekturens fortrinn ...