Han stanset på dørterskelen inn til gangen. Dersom han sjekket meldingen, tenkte han, ville han enten få bekreftet at det var Gunvor som hadde sendt meldingen, noe som ville gjøre ham glad, eller han ville få visshet i at det ikke var Gunvor, noe som ville skuffe ham – og det fór gjennom ham at det til og med fantes en mulighet for at Sofie hadde sendt meldingen, selv om han måtte anta at sjansen var særs liten. Og lot han simpelthen være å sjekke, ville han riktignok holde vissheten på avstand, men det, tenkte han, var ingen egentlig løsning. Å holde vissheten på avstand var det samme som å bære rundt på de forskjellige mulighetene, en tilstand hvor han ikke visste om det han ventet på var godt eller vondt og som ville fortsette å få tankene hans til å kretse rundt telefonen. For det måtte jo være mer enn skjellig grunn til å gå og sjekke, tenkte han, når denne muligheten allerede hadde sugd til seg alle tankene hans. Han skred fremover, men stanset seg foran mobiltelefonen. Anders så på den og tenkte. Så gikk han inn på badet og lukket døren. Han satte seg på toalettsetet i håp om at fremtiden ville holde seg på avstand litt lenger, men til ingen nytte. Han lukket lokket og gikk ut i gangen igjen. Så tok han telefonen opp. Meldingen hadde ikke annet å si ham enn at Jens måtte være hjemme med syke barn den dagen, og han tenkte at det var et forbannet idiotisk sammenfall i tid for Jens’ barn å bli syke. Anders kjente at hjertet sank, og det slo ham at det sank merkelig mye. Siden det var en mulighet for at meldingen hadde vært fra Gunvor, tenkte Anders, var det nå som om hun aktivt hadde valgt å ikke sende ham en melding. Men det er jo tull, tenkte han. Gunvor hadde simpelthen ikke sendt ham noen melding, slik at det ikke var snakk om noen unnlatelse eller noe lignende. Det var vel opp til ham, tenkte han, å invitere henne med på noe. Men han visste ikke hva han hadde lyst til, og heller ikke kjente han seg sikker på hva hun kunne ha lyst til. Det fikk bare være. Han hadde tid til å tenke uten å la seg rive helt med av affekter og av den andres tilstedeværelse, dette åsynet som så ofte, tenkte Anders, rent overstrømmet ham, slik at han ble satt ut av stand til å tenke sine egne tanker, hva nå det skulle bety.
I lommen hans vibrerte det enda en gang. Det kunne være den samme meldingen, tenkte han. Hadde han trykket på låseknappen, eller bare lagt telefonen i lommen? Hadde det gått to minutter, spurte han seg selv, for i så fall ville det være telefonen som minnet ham på sin tilværelse og som sørget for å gjøre ham avhengig av sine tjenester, eller var det allerede gått mer enn to minutter, slik at det var tale om en ny melding. Igjen, tenkte Anders, ble han slik kastet ut i en usikkerhet som holdt ham i spenn, men som det stod i hans makt å gjøre noe med. Men dersom han gjorde noe med det, ville det også, siden det igjen var en mulighet for at det var Gunvor som hadde sendt ham en melding, kunne føre til skuffelse. Det var, tenkte Anders, en forbannet mulighet for at det faktisk var Gunvor som sendte meldingen, en idiotisk mulighet som han garantert bare hadde innbildt seg og som han sikkert kom til å innbilde seg hver bidige gang telefonen gav et knyst, og det var latterlig, tenkte han, at han slik skulle forbanne muligheten for at han hadde fått en melding han jo egentlig lengtet etter. Men, tenkte han, var han sikker på at han lengtet etter den? Han hadde jo ikke opprinnelig tenkt å kysse henne overhodet, før han hadde merket at hun ikke gav tegn til å røre seg. Det er sannelig slående, tenkte Anders, hvor blinde vi er når det kommer til oss selv – for når han nå forsøkte å svare seg selv på om han ønsket å treffe Gunvor igjen eller ikke, noe han hadde tatt for gitt at han ønsket, var han ute av stand til å gi seg selv noe sikkert svar. Men han hadde kysset henne, tenkte han. Og det hadde han gjort nesten uten å tenke seg om da han merket at hun ble stående, han hadde agert som av plikt – og kysset henne. Slik at handlingene hans, tenkte Anders, syntes å tale klart, selv om tankene hans dro seg unna. Han hadde gjort noe som for henne ville krevd langt mere, dersom hun skulle ha kysset ham først. Hun ville ha vært nødt til å kjempe mot alt det som samfunnet gir oss i arv, tenkte Anders, om at det ligger til mannen å ta føringen. Til tross for at ingen såkalt fysiske hindringer – som ofte er den eneste typen samfunnet anerkjenner – lå i veien for Gunvor, hadde hun vært hindret av utallige adferdsmønstre som tilsa, Han skal kysse meg, ikke omvendt. Og tilsvarende, tenkte Anders, la disse adferdsmønstrene til rette for at han skulle kysse henne, og det i en slik grad at han hadde kysset henne nesten uten å tenke over det. Men hvordan kunne han vite, tenkte Anders, om han virkelig ønsket å se henne igjen, eller om dette også var disse nevnte handlingsmønstrene som fortalte ham at han skulle jage. Hva ville et slikt ønske om å se henne igjen uansett si? Jeg har jo nå, tenkte Anders, brukt hele morgenen med tanker som svermer om henne. Men det henger også sammen med frykten for å bli avvist og slike ting, tenkte han, så handlingene taler ikke for seg selv. Men kanskje var det greiest sånn, tenkte han, hvorfor skulle tankene hans, etter bare ett stevnemøte, kunne gi ham noe entydig svar på om han ønsket å treffe henne igjen, det ville jo være latterlig, og han likte henne da vitterlig, han likte henne godt, de hadde snakket riktig deilig sammen, deilig og lenge hadde de snakket sammen, tenkte Anders, og det var jo slett ikke rart, tenkte han, at hun hadde blitt stående sånn, stående og vente på et kyss, det var jo bare helt naturlig, tenkte han.
– Frokost! kom Anders til å tenke da han kjente magen rumle. Han så på klokka, det var bare tiden og veien for å rekke bussen. Med upussede tenner og et par skiver i hånden låste han seg ut av huset og satte av sted ned oppkjørselen. Hånden hans støtte mot telefonen. Telefonen, tenkte Anders og tok den opp av lommen. Skjermen skrudde seg på som følge av bevegelsen, registrert av telefonens indre mekanismer. Takk for i går! stod det på skjermen, Sov du godt? Takk for i går ja, sa han. Med et veldig byks fløy han over det siste stykket frem til fortauskanten. Ja, tenkte Anders. Ja! tenkte han, Selv takk, skrev han i meldingsfeltet, Ja, det gjorde jeg, og takk som spør. Sov du godt selv? la han så til og trykket send.
***
[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]
