Komponisten Marcus Paus tonesetter dikt av Jens Bjørneboe

Publisert 7. august 2020 av

Den norske komponisten Marcus Paus, som nylig var aktuell med filmmusikken til den norske fantasyfilmen «Torden» (2020), har tonesatt dikt av Jens Bjørneboe. Utgivelsen har fått navnet «Dypt i forledelsen» og gis ut i samarbeid med den fremtredende norske pianisten Joachim Kwetzinsky og sangeren Julie Kleive.

En «klingrende essens» av et lyrisk forfatterskap

Paus har tidligere tonesatt dikt av André Bjerke, i utgivelsen «En hellig, alminnelig lek», og nå står altså fetteren Jens Bjørneboes diktning for tur. Han forteller at ideen om en plate viet Bjørneboes poesi var noe han hadde gått svanger med parallelt med Bjerke-platen.

– I likhet med Bjerke-materialet var dette stoff jeg hadde båret på i mange år, og fragmenter og skisser fantes. Samtidig kunne jeg ikke underslå min egen utvikling underveis, og materialet ble gestaltet gjennom prismet av mitt språk av idag, sier Paus.

– Hva ønsker du at publikum skal sitte igjen med etter å ha hørt platen? 

– Som med Bjerke-platen, så er mitt håp å presentere en slags «klingende essens» av et lyrisk forfatterskap. Først og fremst er dette litteratur jeg har et dypt personlig, nesten familiært forhold til. Jeg kjenner meg forbundet med det. Og jeg håper lytteren vil føle noe av den fortroligheten jeg selv kjenner på i møte med disse diktene, sier Paus. 

– Rent kompositorisk ser jeg det som min oppgave å løfte ordene frem, og la musikken som bekler dem åpenbare det som ellers kun ville latt seg forstå ved mange gangers dybdelesning, sier Marcus Paus. Foto: Kjærsti Øverbø.

Nyorientering mot tradisjon og tonalitet

Marcus Paus er en av de mest bestilte og fremførte komponister i sin generasjon. Han har markert seg om en representant for en nyorientering mot tradisjon og tonalitet. Paus’ verker har hatt stor suksess både nasjonalt og internasjonalt.

– Hvilke komponister er dine største inspirasjonskilder?

– Med årene er det færre og færre komponister som står igjen som reelle inspirasjonskilder. Noen stjerner slukner, og lar atter andre lyse desto sterkere, sier Paus.

Noen kilder til inspirasjon har han dog igjen. De første som nevnes er Ravel, Sjostakovkitsj og Haydn.

– Og Poulenc for sitt melodiøse vemod, skyter han inn, før han fortsetter:

– Bach er sikkert størst av alle, men jeg har samme forhold til ham som til Leonardo da Vinci; det blir liksom så stort at noe av dets menneskelighet glipper. Blant nålevende komponister har ingen vært i nærheten av å bety mer for meg enn John Williams. I mitt pantheon er det holdt av plass til ham ved siden av Haydn.

Nøkkelen til alle motsetningene

Paus forteller at han skrev rundt halvparten av sangene innimellom annet arbeid sensommer og høst 2019, mens den siste halvdelen kom radig i løpet av koronanedstengingen i mars-april 2020.

– Allerede da jeg i 2018 lot Bjerke-platen «En hellig, alminnelig lek» tone ut med «Sten mot ruten», Bjerkes minnedikt til sin fetter Jens Bjørneboe, ønsket jeg å varsle «Dypt i forledelsen», albumet som nå foreligger. Og «Sten mot ruten» leder ganske bokstavelig inn i Bjørneboe-platen, da dets «vindusklirr-motiv» løper som en idé fix gjennom det nye albumet, sier Paus og legger til:

– Videre ønsket jeg i anledning Bjørneboes 100-årsjubileum å fokusere på Bjørneboe som poet, fordi jeg føler selve nøkkelen til alle motsetningene hvis sum er Bjørneboe ligger nettopp her.

Han deler litt om hvordan han har gått frem som komponist:

– Rent kompositorisk ser jeg det som min oppgave å løfte ordene frem, og la musikken som bekler dem åpenbare det som ellers kun ville latt seg forstå ved mange gangers dybdelesning.

– Først og fremst er dette litteratur jeg har et dypt personlig, nesten familiært forhold til. Jeg kjenner meg forbundet med det. Og jeg håper lytteren vil føle noe av den fortroligheten jeg selv kjenner på i møte med disse diktene, sier Paus om Bjørneboes tonesatte poesi i utgivelsen «Dypt i forledelsen». Bilde av skisse til albumcover. Omslagsbildet er tegnet av Roar Kjærnstad.

Et apollinsk-dionysisk rimpar

– Hvordan var det som komponist annerledes å arbeide med Bjørneboes dikt i forhold til Bjerkes poesi? 

– Bjerke og Bjørneboe var fettere, og utgjør et slags apollinsk-dionysisk rimpar i vår litterære bevissthet. Men der Bjerke alltid er sangbar, med linjer som nesten er «selv-musiserende», så motsetter Bjørneboes poesi seg ofte tonesetting. Den er vanskeligere å kurtisere, og krever mye mer av et skrivende øre. Dermed ikke sagt at den ikke er musikalsk. Men dens musikk er mørkere, mer sårbar, og både strengere og samtidig varmere, sier Paus.

Han mener at Bjørneboes poesi byr både på mer motstand og mer trøst.

– Denne platen er nok litt mer «lukket» enn Bjerke-platen, og stoffet mer krevende både for sanger og pianist, særlig fordi det må gjøres så nakent og så blottstilt som mulig, uten utvendig affekt. Enhver overfladiskhet vil lyde som løgn, sier han og legger til.

– Heldigvis har jeg Julie Kleive og Joachim Kwetzinsky til å målbære det hele.

Mange hyller ham som den viktigste konservative tenker i nyere
Det musikalske diktet Flores Malum er en port til mystikken
For akkurat tyve år siden gikk det et nokså underkjent