Minne – kapittel XV

Publisert 25. september 2019 av

Det var ikke lenger så mye igjen av arbeidsdagen. Rundt omkring diskuterte folk hva de skulle ha til middag og hva de ellers skulle bruke kvelden til. Anders satt ved skrivebordet sitt, bak skilleveggene sine, og lyttet. Stemmene til kollegaene hans vekslet på å tale. Der han satt med hodet hvilende på en arm som i sin tur hvilte på bordet, kunne han gjenkjenne samtlige av de fem stemmene som hadde samlet seg ved kaffetrakteren for å prate.

Praten, tenkte Anders, var om løst og fast. Den lot deltakerne feste oppmerksomheten på annet enn skjermer og ord eller tall, og han visste ikke om han burde gå bort til dem og melde seg på i samtalen eller ikke. Anders løftet hodet et lite stykke fra håndflaten, knep øynene sammen og la panna i hånden. Så dro han hånden ned over øynene og klemte fingrene sammen over nesebenet. Hvorfor svarte hun ikke, tenkte han. Kunne hun ikke bare svare ham. Han tenkte at i dag hadde han knapt gjort noe fornuftig, han hadde ikke vært produktiv overhodet, og det ville sikkert vært like greit, tenkte han, å la være å forsøke og heller sosialisere seg litt, integrere seg i stammen. Men, tenkte han mens han satt der, han gjorde det ikke, og det til tross for at alt det krevde var å gå bort til kaffetrakteren, det var bare å gå de skarve skrittene, men han hadde nå sittet og hørt på dem, tenkte han, i minst fem minutter, og ennå hadde han ikke gått bort for å snakke med dem. Ønsket han å snakke? tenkte han. Han syntes han hadde hørt på dem nokså lenge, men likevel følte han ikke at han tjuvlyttet, og han tenkte at til dels måtte det være fordi praten bare dreide seg om slikt man uoppfordret meddeler i en vanlig samtale på et alminnelig, offentlig sted. Når han ikke følte at han smuglyttet, tenkte han, var det også fordi han ikke egentlig hørte på – ikke fulgte med på hva de sa, men lot lydene høres ubemerket.

Telefonen, tenkte Anders. Den fikk ham til å tro at hvert øyeblikk kunne det ramle inn en melding som ville ha store konsekvenser for ham og hans kveld, for han tenkte at dersom han fikk en melding, så ville det være Gunvor som sendte den, og den ville inneholde hennes svar på hva de skulle foreta seg denne kvelden. Kanskje ville den komme i dette sekund, tenkte Anders, meldingen som hadde makt til å frelse eller å fordømme ham. Innbildning og tankespinn, gjentok Anders for seg selv, siden Gunvor godt kunne være forhindret fra å svare. Han visste ingenting.

Det hadde gått to eller kanskje tre timer siden han hadde foreslått Mitwelt kafé, en melding som i utgangspunktet ikke krevde mer enn et enkelt ja, spesielt med tanke på at det var hun som hadde tatt initiativ til å treffes nå i kveld, tenkte Anders, men hvis hun hadde forestilt seg et senere tidspunkt – kanskje hadde hun en avtale hun måtte flytte og som hun forsøkte å skyve på, eller kanskje var det en av de andre grunnene som Anders kokte sammen. Men for hvert sekund som gikk, minket tidsrommet hvor et svar kunne komme. Han gned seg i øynene igjen. Det ville komme, tenkte han og sa til seg selv, det ville komme.

Men når meldingen endelig kom, og det som meldingen, ved å komme, bebudet – det ville bli et spørsmål, tenkte Anders, om det kom til å være mulig for ham å hedre Ingrids minne samtidig som han gikk inn i et nytt forhold – dersom dette overhodet ville bli et forhold – og om alt det nye ikke kom til å fortrenge det som var der fra før, alt det som ikke måtte forsvinne, det han måtte bevare og beskytte, for han kunne ikke fjerne seg fra tankene sine, tenkte han, eller fjerne tankene sine fra seg, og det var i siste instans, tenkte han, overfor seg selv man stod til doms. Det var seg selv man måtte leve med. Men det var ingen usammensatt og enkel størrelse, tenkte Anders. – Han selv var ingen enkel skapning, men et sammensatt vesen som åndet og husket, og fortiden, tenkte han, levde bare gjennom ham, i ham – hans fortid – hans minner – de hadde liv bare gjennom at han gjenlevde dem, så for hver nye ting som kom til, var det en fare for at de gamle ville forsvinne, alle de nye inntrykkene truet de han bar med seg fra før, og som det var hans plikt, som det lå til ham å beskytte, å hegne om. Og hvordan skulle han få til det, tenkte han, når han ikke fikk til dette. Han glemte. Ting falmet. De var så fjerne, tenkte han, de var så annerledes enn de hadde vært, også ved å gjenkalle minnene hadde han endret dem, tenkte han, kanskje var de ikke lenger ekte, kanskje var minnene så forandret at han ikke lenger kunne kalle dem ekte minner, kanskje var det for sent, tenkte han, men det kunne det ikke være, det måtte være noe bestandig, noe som bestod og som han bevarte, som han klarte å bære med seg, og som han ville ta med seg videre inn i fremtiden. Minnene hadde noe i seg, tenkte han, av virkeligheten. De var virkelige. Og han kunne ha dem med seg. Anders pustet ut. Han kjente seg sikker på at han kom til å få et svar, og han kjente seg sikker på at hele kvelden kom til å bli akkurat som den skulle.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

Fargeløsheten i den moderne tid er uhistorisk og frakoblet vår
Den norske komponisten Marcus Paus, som nylig var aktuell med
Denne uken skulle Ibsenfestivalen gått av stabelen på Nationaltheatret. Grunnet