Minne – kapittel XVI

Publisert 2. oktober 2019 av

Skulle han være stefar for en tenåring, tenkte Anders. Han forsøkte å forestille seg hvordan det ville bli – hvordan han skulle snakke med gutten under søndagsfrokosten og hvordan de kunne dra på familieferie, eller om gutten ikke allerede var for gammel til at en som Anders skulle ha noen omsorg for ham, en slik fremmed mannsfigur som liksom kom brasende inn i tenåringstilværelsen. Og uansett, tenkte Anders, hvordan skulle han makte noe slikt nå, når han ikke hadde klart å være en far, når han istedenfor å bli en ordentlig pappa for sin egen lille unge, bare hadde blitt noe – usselt –, og det var han fortsatt, tenkte han, en nedrig skikkelse uten riktige følelser, tenkte Anders, som ikke hadde maktet å bli en ekte far, det kunne vel ikke være mulig, ikke for et allerede voksent menneske.

Det regner ute, tenkte Anders. Han smakte litt på denne setningen. Springen på kjøkkenet drypper, hørte han bli sagt i hodet sitt, og han fikk for seg at ingen av tankene hans tilhørte ham, som om han hadde knabbet eller nasket dem. Ansiktet sank ned i hendene hans og han kjente de to øynene stirre på seg innenifra, de hadde festet seg et sted i tankene hans, tenkte han. – Overfor hvem, tenkte Anders, stod han egentlig til doms? Det var jo for ham selv, for minnene, og Anders tok seg i å tenke på hvor deilig det ville være om alt bare var over, han tenkte på hvordan det hadde vært så fint om alt bare tok slutt, slik at han slapp å tenke, slapp å være, men bare kunne slippe alt og la alt fare, sånn at det ikke var noe igjen, ingenting som kunne slite ham ut siden alt hadde blitt endelig. Men også dette, som liksom skulle være noe som endelig tok livet av all falskheten og alt det tilgjorte, tenkte Anders, syntes i grunnen å være ting han forfektet for seg selv, ikke autentiske følelser.

Anders så ut av vinduet. Det regnet virkelig. Han tenkte at kanskje hadde dråpene som sildret over vindusrutene satt ham på alle disse tankene, omtrent slik han til syvende og sist tenkte at alle tanker kom fra et sted utenifra, med mindre man stilte opp grenser for hvor langt man ville gå tankene sine etter i sømmene. Uten grenser, tenkte Anders, løste alle tankene seg opp i ingenting dersom man forsøkte å følge dem til siste slutt. Så det var nødvendig, tenkte han, med grenser. Man trengte en forankring. Også selv, tenkte Anders, trengte han noen form for forankring. Det var noe slikt søsteren hans hadde sagt, kom han på, da hun hadde foreslått at han skulle treffe Gunvor, hun hadde sagt at selv om hun syntes det var litt Hollywood-klisjé over det hele, så hadde hun faktisk lest at et forhold kunne fungere forankrende, og da spesielt for sårbare personer. Sårbare personer, tenkte Anders, hun hadde rubrisert ham som en sårbar person, men han var ikke sikker på om det var en beskrivelse han selv kjente seg igjen i. Noe videre sårbar enn sin neste var han da ikke, om noe, så gikk han kanskje noe naknere gjennom verden. – Det var en lånt tanke han hadde identifisert seg med uten at han hadde tenkt på det som sårbarhet, han hadde snarere sett det som en form for mottagelighet eller kanskje åpenhet, eller som at hinnen mellom ham og omverdenen kanskje var tynnere enn den pleide, eller enn den kanskje burde ha vært.

At han ikke måtte gå og pine seg selv slik, tenkte Anders. Det hadde søsteren hans også sagt. Han visste ikke om det kunne være noe hun hadde plukket opp fra Sofie, som ved en anledning hadde sagt til ham at alltid hadde han vært slik en selvpiner. Sofie hadde bebreidet ham og sagt at han foretrakk å lide i stillhet som offeret, som en selvgod martyr, fremfor å reagere overhodet. Men Anders hadde ikke kjent seg helt igjen i det heller, og han tenkte på da han hadde stormet ut fra værelset til samlivsterapeuten, det var urettferdig når hun sa at han ikke reagerte utad, tenkte Anders, og påstod at han bare absorberte, som om det var noe han gjorde for å gi henne dårlig samvittighet. Hun hadde ropt det, tenkte han, hun hadde ikke sagt det, men ropt – midt i en krangel over noe som for Anders hadde fortont seg som helt uvesentlig – at han alltid hadde vært slik en hersens selvpiner. – Hvorfor kunne han ikke være litt som mannfolk ellers, hadde hun snerret, og bli litt sint for en gangs skyld, hvorfor skulle han alltid ta på seg martyrrollen og gjøre henne til syndebukk med disse overbærende smilene som han alltid anla når hun hadde gjort noe dumt. Anders husket hvordan han hadde stått der blottet for ord, hvordan han hadde sett på henne med et ansiktsuttrykk som han, til tross for at han bare hadde kjent det som en del av seg selv, hadde opplevd som hult.

De var vel berettigede, tenkte Anders, noen av tingene Sofie hadde sagt.  Det kunne jo ikke bli noen balanse mellom dem dersom man i stillhet skulle tåle hver en liten urett man ble utsatt for. Det ville føre til skyldfølelse, tenkte han, og dårlig samvittighet. Anders så på dråpene som traff de store vinduene. Tiden var lang, han måtte se om han ikke snart fikk gjort noe. Han hadde litt ymse som ikke burde utsettes til morgendagen, og dersom de skulle møtes, tenkte Anders, Gunvor og ham, så var det fint å ikke ha så altfor mange ting hengende over seg, slike ting som med letthet kunne bli unnagjort på de siste skarve arbeidstimene.

Mange ganer opplevde en mindre søtladen jul i fjor da Gjøvik Sjokolade gikk konkurs i ...
Den som denne høsten søker åndelig påfyll i Oslo-området, bør legge turen innom Den Nye ...
-Å investere i et klassisk figurativt maleri er som å få et menneske inn i ...