Downton Abbey (2019) strider mot naturens lover

Publisert 18. september 2019 av

Som fjernsynsserie var Downton Abbey en suksess og det er mye positivt å si om handlingen, dialogen og karakterene i den episodiske utgaven. Det samme kan ikke sies om spillefilmen. Dette er et drama som ikke fungerer på noen nivå, og hvorfor skulle det gjøre det når skaperne bak filmen ikke er villige til å tilpasse fortellingen til et annet format?

Vakre bilder er ikke nok

Vakre bilder er her ingen mangelvare. Fra første øyeblikk blir seeren inntatt i fortidens skjønnheter gjennom et lite brev på sin reise fra Buckingham Palace i London til det landlige slottet i Yorkshire, forpaktet av Crawley-familien. Hans majestet Kongen av England har meldt sin ankomst til Downton Abbey og husets tjenere settes i sving.

Kanskje er det nettopp de imponerende interiørene og omgivelsene i dette periodedramaet som gjør at handlingen, i samspill med dialogen, har unnsluppet kritisk gjennomlesning.

– Vakre bilder er her ingen mangelvare, skriver Bork S. Nerdrum. Illustrasjonsbilde: Stillbilde fra Downton Abbey (2019), Carnival Films.

Hvis plottet i utgangspunktet vekket nysgjerrighet, mister det mye interesse gjennom billig humor og et voldsomt forhastet sceneskifte i herskapshusets mange rom og korridorer. Her skal det rettes oppmerksomhet på det minste problem i hver eneste livrètjeners og hertuginnes liv—uten at man rekker å bli godt nok kjent med noen av dem til å utvikle en slags form for sympati.

Manusforfatteren og regissøren har nok regnet med folks kjennskap til serien (med samme navn) som gikk på fjernsynet for noen år tilbake. Men en spillefilm som hviler på seerens intertekstuelle relasjon til dramaets karakterer får aldrig en betydelig plass i historien.

«Endelig skjer det noe!»

Det gjør heller ikke en fortelling som i stor grad mangler en tydelig handling. Selvsagt byr Downton Abbey på komplikasjoner, men det er altfor mange av dem, og følgelig løses problemene før de rekker å slå rot i historien.

«Endelig skjer det noe!» kan tilskueren tenke idet han innser at det foregår et attentatforsøk på kongen under paraden i Downton og at Granthams liberale svigersønn og enkemann, Tom Branson, er innblandet. Men i stedet for å ta utbytte av en dramatisk vending, som at Branson blir feilaktig pågrepet for høyforræderi, ender det opp med at han redder sin monark og alt går pyntelig og pent for seg videre. Det er som å lese et middelmådig komediespill av William Shakespeare hvor alle floker nøstes opp til slutt for hver en herre og hver en tjener.

– Det er som å lese et middelmådig komediespill av William Shakespeare hvor alle floker nøstes opp til slutt for hver en herre og hver en tjener, skriver Bork S. Nerdrum. Illustrasjonsbilde: Stillbilde fra Downton Abbey (2019), Carnival Films.

De få komplikasjoner som derimot får lov til utfolde seg i filmen, kjennes ofte unødige. Ta for eksempel konflikten mellom Jarlen av Granthams og kongens tjenerskap i underetasjen i Downton Abbey. Kongens eget følge tar over alle oppgavene i huset, hvilket fører til at Granthams kammertjener og hans kone, Mary Talbots kammerpike, pønsker ut en plan for å “redde Downton Abbeys ære”.

Spillefilm som ønsker å være en fjernsynsserie

Utpressing, neddoping og innesperring av kongens franske kokk, hovmester og livrètjenere er noe tilskueren på en eller annen underlig måte skal juble over, samtidig som han skal finne det for godt at slike handlinger for lov til å gå upåaktet hen.

– Dramaturgisk strider Downton Abbey (2019) mot naturens lover, skriver Bork S. Nerdrum. Illustrasjonsbilde: Stillbilde fra Downton Abbey (2019), Carnival Films.

La det være sagt: Dette er kanskje et kinoemne for den seer som er utelukkende sangvinsk av temperament og som i tillegg har önsket seg en forhastet fortsettelse av fjernsynsserien. Men her er man også ved kjernen av problemet: Dette er en spillefilm som forsøker å være en fjernsynsserie, endog en hel sesong, i løpet av to timers spilletid.

Dramaturgisk strider Downton Abbey (2019) mot naturens lover.

Del og lik
– Mitt oppdrag er å
Ifølge Eline Dragesund, den fremadstormende norske designeren i Oslo, er
– Ungdommer trenger andre forbilder
-Å investere i et klassisk figurativt maleri er som å
– Skjønnheten skal frelse verden!
Slik siteres fyrst Mysjkin i Fjodor Dostojevskijs mesterverk Idioten fra 1868.