Ansiktet spurte ham hvorfor han følte seg sikker, og Anders svarte at når det var hun som hadde foreslått å treffes, så måtte det jo være rimelig sikkert. Da lurte fjeset på hvorfor saken ikke var fullstendig avgjort, og Anders sa at det var i grunnen et godt spørsmål, men siden han selv hadde foreslått tid og sted, så kunne han ikke være sikker på på det. Typisk, sa ansiktet, og da Anders lurte på hva som var ment med det, svarte fjeset at nei, slike meldinger skyldtes gjerne at iveren tok overhånd, slik at man ikke lar den andre gjøre seg noen umake, og i forsøket på å sørge for at alt skal gå nøyaktig slik man vil, bevirket man gjerne det motsatte, nemlig å kvele det man hadde håpet å nøre opp under.

Anders tenkte seg om. Var det slik han hadde oppført seg da han sendte forslaget, slik at han ganske enkelt skulle ha bejaet den første meldingen og overlatt hodebryet til henne snarere enn å ha ofret så mange krefter på å finne noe å foreslå? Kanskje hadde hun et favorittsted hun hadde tenkt å foreslå, et forslag han nå hadde forskuslet, slik at hans umake ikke bare var spilt, men til og med bidro til hans ulykke? Han hadde jo gjort et valg, tenkte Anders, da han valgte å invitere henne til dette bestemte stedet, og disse valgene sa jo mye om hvem man var, men i dette tilfellet hadde han foreslått et sted han ikke kjente til, slik at Gunvor kanskje ville få et galt inntrykk av ham. Ansiktet sa at det skulle ikke forstyrre og vendte oppmerksomheten sin tilbake til sine egne arbeidsoppgaver, mens Anders trillet stolen til tilbake til pulten.

Så på et vis måtte dette ha vært en tabbe, tenkte Anders, han skulle bare gitt henne valget i fanget, overlatt til henne å foreslå tid og sted, men på den annen side, tenkte han, så kunne det jo godt tenkes at hun simpelthen ville ha bedt ham om å komme med et forslag, slik at han mer eller mindre på sparket ville vært nødt til å koke noe i hop, og ikke ville hatt noen kolleger eller lunsjsamtaler til å områ seg med. Men det går ikke, tenkte Anders, å tenke slik som dette – det er ikke fornuften som rår over verden, tenkte han, men omvendt. Siden vi har muligheten, tenkte Anders, til å forestille oss ting vi tror kan skje, slutter vi vel at vi også burde være i stand til å forutsi tingenes gang, på samme måte som alt vi tenker om fortiden er her og nå, løsrevet fra alt det stod i sammenheng med da det fant sted, og han tenkte at han ikke måtte ta fornuften for mer enn den var verdt, for han kunne ikke resonnere seg ut av usikkerheten, en usikkerhet han regnet med å befinne seg i frem til han sjekket.

Så å sjekke meldingen, tenkte han og pustet dypt, var det han måtte gjøre. Men alle disse tankene, tenkte han, hadde gjort et stort nummer ut av det å sjekke meldingen, for hadde han ganske enkelt sett på den i det øyeblikket da den kom, så ville det ikke vært noe videre problem, tenkte han, da ville han ha handlet i takt med inntrykkene sine – men når han finmalte dem og pulveriserte dem, tenkte han, fikk hver lille detalj ham til å stoppe opp – så han måtte komme seg ut, tenkte han, av denne tankeverdenen som handlingslammet ham.

Hva bestod den i? Anders forestilte seg utenifra hvordan han satt der i stolen og alt det usynlige som omgav ham, – alt det som han i grunnen projiserte, tenkte han, ut på omverdenen, og som fikk ham til å tenke at det ikke var bare å handle, for tankene som hindret ham i å ta frem telefonen, tankene som førte til at han ble avmektig, hadde sitt umiddelbare utspring i ham selv, selv om de nok også på utsiden hadde sine kilder, tenkte han, og det skulle derfor være i hans makt å få bukt med dem – eller altså å se på meldingen – simpelthen ta telefonen frem og se på meldingen. Forestillinger av telefonen som stille lå i lomma danset gjennom bevisstheten hans. Jo mer han grunnet over det, tenkte han, jo større ble avstanden ut til handlingen. Og samtidig stod ingenting mellom ham og de motorisk sett ukompliserte handlingene som han hadde gjort utallige ganger før. Men faktum var, tenkte han, at han ikke fikk seg til å gjøre det.

Anders reiste seg. Dette var latterlig, tenkte han, og han tenkte at den eneste grunnen til at han hadde reist seg, var å få slutt på stillstanden. Det var et byks som måtte til, tenkte han og kylte hånda ned i lomma. Han grep om telefonen og røsket den ut så raskt han klarte. Han holdt skjermen opp mot øynene. Meldingen lyste opp, og i lyset gikk det et par øyeblikk før han klarte å skjelne hva som avtegnet seg mot de andre formene og fargene på skjermen, bakgrunnen, og stedet hvor han kunne lese at det var Gunvor som hadde sendt meldingen og at det passet, at hun sa ja til å treffe ham klokken 18 på Mitwelt kafe, og Anders begynte å bevege seg, han begynte å gå, han gikk innover i lokalet og visste ikke hvor han skulle, men han gikk, han tok rake steg, føttene hans danset over kontorgulvet, over det støydempende gulvteppet, og da han vendte rundt hjørnet for å sette kursen mot kaffetrakteren og toalettet, lot han seg rotere på tåballene, slik at han roterte i steget før han tråkket av sted i den nye retningen, – klokken 18 på Mitwelt kafé! tenkte han.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]