Høsten er her, og Sivilisasjonen er atter på jakt etter den perfekte lesningen for en ny sesong.
Med viten om at disse kakaodrikkermånedene også medfører semesterstart for studentene blant våre lesere, har jeg plukket ut en bok som skapt for nettopp denne gruppen. Man behøver ikke bestandig en langtekkelig roman for å rense sjel og sinn. De elendige av Victor Hugo kan derfor bli liggende på hyllen inntil videre. Blås heller støvet av Oscar Wildes urovekkende underkjente bok, Lord Arthurs forbrytelser og andre fortellinger. Denne samlingen av tretten noveller vil med årene bli din nære og kjære kamerat.
Mystiske aner
En trenger ikke å ha lest mer enn tre setninger fra første novelle, «Lord Arthurs forbrytelser», uten å kjenne på en dragning mot å gjøre den ferdig, for så å gyve løs på neste. Disse novellene er storartede i sin korthet – bortimot tretti til femti sider per fortelling. Med andre ord, meget anvendelig for deg som er student og dessuten må lese pensum.
I tillegg bærer hver fortelling med seg den deilige, spiriutelle Wilde-ånden som hans beundrere aldri kan få nok av. «Lord Arthurs forbrytelser» handler for eksempel om en mann som spår menneskers håndflater, deriblant protagonisten Lord Arthurs – hvilket viser seg å få ringvirkninger for Arthurs mentale helse. Artig nok ble denne novellen utgitt samme år som Arthur Conan Doyle debuterte med sine Sherlock Holmes-noveller i The Strand Magazine, 1891. Begge fortellinger skildrer menn med en helt spesiell evne til å forutsi menneskers liv og skjebne. Mon tro om fin de siècle var mystikkens tidsalder?
Ikke bare den første novellen vekker bisarre, uransakelige følelser hos den ærefryktige leser. Også Canterville-spøkelset (andre fortelling i rekken) følger det gjennomgående mystiske temaet som innledes i «Lord Arthurs forbrytelser». Denne novellen er kanskje den mest uforståelige av dem alle. Selv har jeg rundet den et par, tre ganger, og avslutningen forblir et eneste stort spørsmålstegn for meg.
Kanskje du greier å knekke koden?
Overraskende vendinger
Som kjent bør enhver novelle begynne in medias res og ende med en brå, overraskende slutt som leseren ikke var forberedt på. Hvis en skal følge denne formelen slavisk, er det etter mitt syn kun to forfattere som lever opp til kravet: Oscar Wilde og Roald Dahl.
Hvis du allerede er en tilhenger av Dahls små-absurde fortellinger og har latt deg rive med av Hevnen er Søt – en fantastisk novellesamling for voksne – kan en trygt si at Wildes noveller passer inn i din leseliste. De to deler mye i sin fascinasjon for det humoristisk-makabre. Forskjellen ligger kanskje i språket. Wilde – som jo er en attenhundretallets gentleman – flagrer mer med adjektiver og uttrykk enn Dahl, som nok er mer direkte. Men begge mestrer kunsten å overraske. Utallige ganger har jeg sittet i stolen min en regnværsdag, og tenkt hull i hodet over hvordan man kan komponere en så uventet slutt som det Wilde gjorde i Lord Arthurs forbrytelser eller i Sfinksen uten Hemmelighet. Det samme slår meg når jeg slår opp i Dahls Gjesten eller Skjønneren.
Å finne en forfatter hvis talent også lever innen novellesjangeren, er å finne en kamerat for livet. Slik føles det å ha anskaffet seg boken, Lord Arthurs forbrytelser og andre fortellinger av Wilde. En hvilken som helst dag kan denne skatten plukkes opp, og en hvilken som helst novelle kan leses opp for venner, familie eller din kjære. Hva med å forsøke å lese én novelle om morgenen og avslutte med en annen om kvelden? Novellen kjenner ingen grenser.
God fornøyelse!
