Og mens han hørte bestefarens gamle ord summe om tusser og huldre, hørte Anders skritt nærme seg utenfor døren. Han glapp ut av den selvbetraktende sinnsstemningen og følte seg malplassert, som om han var tatt på fersken. Uten en tanke bar bena ham inn i en av båsene. Han løste døren bak seg, tok dolokket ned og satte seg på porselenet. Hvorfor hadde speilbildet av øynene hans fanget ham inn på den måten, stusset han, og han tenkte tilbake til hvordan bestefaren hadde lært ham ting om kroppen da han var liten, hvordan Anders hadde fått små anatomileksjoner der på fanget, som det om at hos noen lå hjerte mot høyre, men at de ofte hadde hjerteproblemer, og han hadde bedt Anders kjenne om hjertet slo på venstre, og Anders hadde kjent etter på brystet og slått fast at ja, i hans eget bryst var det, som hos folk flest, på venstre side man best kunne kjenne hjertet slå. 

Bestefaren hadde fortalt ham mye annet også, som hvordan det bak det sorte i øyet skjulte seg et hulrom, og at det midt i pupillen var en linse som gjorde at lyset som traff innsiden av øyet var opp ned! Og det var mulig å gå så lenge med briller som gjorde at verden var opp ned, hadde bestefaren fortalt, at hjernen til slutt skjønte at alt var galt og snudde alt tilbake, slik at så lenge du hadde brillene på deg var alt riktig – men hvis du da tok brillene av igjen, sa bestefaren, så ville alt være helt opp ned når du så med dine egne øyne! Anders syntes det hørtes veldig nifst ut og sa at med sånne briller ville aldri han gå, faktisk skulle han aldri noensinne gå med briller. Bestefaren hadde ledd og sagt at sannsynligvis ville nok også Anders’ øyne behøve hjelp for å se verden slik de skulle når han hadde blitt gammel nok. Og nå, tenkte Anders mens han smilte litt sørgmodig og tenkte tilbake til likvaken, hvordan bestefaren hadde ligget der så mager, med innsunket ansikt og den store magen nesten borte etter sykdomsperioden, og hvor han hadde rørt de kalde kinnene til bestefaren, nå hadde han som voksen faktisk endt opp med lesebriller som han brukte iblant, han var blitt langsynt – eller hadde kanskje vært det hele tiden – men først som fullt voksen hadde hverdagslivet slitt såpass på øynene hans at det drev ham til en optiker, og Anders så for seg de forskjellige formene for synssvekkelser, hvordan øyeeplets fasong bestemte lang- og nærsynthet, og dette med gammelmannssyn – eller presbyopi, tenkte han, et av disse ordene fagfolk kunne benytte dersom de skulle ønske å skyve fagtermene foran seg, et ord som viser til at pupillene etter et langt liv kan miste evnen til å fokusere ordentlig på nært hold. I hverdagslivet, tenkte Anders, sa man gjerne langsynt, mens i virkeligheten så man bare dårligere på kloss hold. 

Så det måtte vel være bestefaren, tenkte Anders, som hadde gitt ham fascinasjonen for øyet. Og disse anatomileksjonene, tenkte Anders, hadde bestefaren flettet sammen med eventyr og folkesagn, som da han hadde fortalt at trollene ikke tålte lys fordi øynene deres var så ømfintlige at når de fikk sollys rett inn i pupillene, så startet det en kjedereaksjon hvor de til slutt ble forsteinet. Og spaghetti, tenkte Anders, vokste på spaghettitrær, sannheter som han slukte storøyd og som hadde holdt seg, tenkte han, langt lenger enn de kanskje burde.

Men andre av historiene hadde vært vanligere, tenkte Anders, mer slik som eventyr skal være. Som det om skytteren som drev om på fjellet med hagla si, tenkte han, for å skyte ryper og kramsfugl og alt hva den gamle tispa ellers jagde opp. Riktig hvor alt dette hadde hendt, kunne han ikke rett erindre, men det var en gang godt utpå høsten, lenge etter bufarstida, så alle, så nær som tre budeier på ei hytte bakenfor de sju gamle knausene på den andre sida av det store vannet, hadde begitt seg ned i dalen. Og skytteren drev nå rundt og skjøt da, selv om det bare ble med en kråke her og en trost der. Mens han drev rundt slik, kom natten bråere enn han syntes rimelig var, og han så seg nødt til å ta inn i ei lita koie som for lengst var forlatt av alle kristne sjeler. Etter mørkets frambrudd stod han der og stekte flesk til middag. Det var en gammel vedkomfyr, og den var også eneste måten å få koia varm på, og brenselet hadde vært seigt å få fyr på. Veden hadde vært blaut fordi stabelen hadde hvelva overende, og ikke var det mye knusk igjen i fyrtøyet hans heller. Men fyr hadde han fått, og nå stod han der og stekte flesket sitt. Brått tok hunden til med å bjeffe som om fanden sporet henne på. Han regnet det som så at hun ville vel bare ha en bit, så han ba henne tie og lot det stå til med det. Men at det ikke var tigging hun dreiv med, det skjønte han brått da det kom et nesegrev langt som en stav inn det åpne kjøkkenvinduet han hadde åpnet for å slippe ut stekeosen, og et riktig stygt alen var det som stakk inn der. Men jegeren visste råd, han tok straks panna og helte det fresende fettet over grevet så trollet satte i å hyla som en stukket gris og beina over åsen fortere enn svint. Det er hardt arbeid å kjeppjage troll, sa jegeren og mente seg særs fornøyd med dagens arbeid. Etter å ha spist seg mett på flesket gav han seg til å sove, og den søvnen kom han til å trenge, for den neste dagen kom til å bringe ham strabaser og gleder han aldri drømt om selv i sine villeste drømmer.