Minne – kapittel XXIII

Publisert 20. november 2019 av

De hadde mistet nærheten, tenkte Anders. All kroppslig nærhet mellom ham og Sofie hadde blitt borte. Det hadde han på et vis glemt, tenkte han og trykket på knappen som påkalte heisen, eller kanskje han snarere hadde fortrengt det. Etter den siste kvelden før morgenen, tenkte han, hadde de ikke vært intime en eneste gang. Hele prosessen måtte vel ha tatt bortimot et år, tenkte han, et ulidelig langt og lidelsesspekket år. Det var vanskelig å finne et eneste lyspunkt fra det året, fylt som det hadde vært med sorg og konflikt. Etter å ha mistet det man elsket høyest av alt, barnet sitt, begynte trettingen med den man jo egentlig satte like høyt, bare på en annen måte, og han kunne fortsatt kjenne den vantro følelsen av at alt rant langsomt mellom fingrene hans mens han stod der midt i det hele, ute av stand til å være noe mer enn en tilskuer. Han hadde endt opp som avsondret, tenkte Anders. Alt hadde blitt avstumpet og fjernt, følelsene hans hadde koblet seg av, på ett eller annet vis, og når han hadde stått der i gangen, tenkte han, og sagt ha det til Sofie når han dro om morgenen eller god natt når de la seg om kvelden, lå det alltid en seig masse overalt som hindret ham i å røske tak i henne og si disse få ordene, Se på oss!, som på magisk vis skulle få alt til å bli som før, tenkte Anders. Men det hadde aldri vært noen vei tilbake, tenkte han, og ikke hadde de klart å ta det ordentlig opp med samlivsterapeuten heller, at de hadde mistet nærheten og at de ikke var intime lenger. Ved en anledning, tenkte han, hadde han faktisk forsøkt å ta det opp, han hadde nevnt det, men det hadde druknet i andre ting, og da emnet ikke hadde blitt hentet frem igjen av samlivsterapeuten ved neste konsultasjon, hadde han følt seg avmektig og berøvet den nødvendige fastheten til å hente det frem igjen, tenkte han, siden det var for vondt og for personlig å snakke skulle snakke om det, også med en samlivsterapeut hvis funksjon var å fungere som mottaker og muliggjører for samtaleemner man ikke greide på egenhånd. 

Det ble på et vis forholdets død, tenkte han, at de mistet nærheten, for foreningen av to mennesker består i måten de ser på og er overfor hverandre, hvordan de behandler hverandre, – og kroppslig omgang, tenkte han, er i grunnen ikke bare rent fysisk, men også hvordan man i det hele tatt finnes for den andre, i et sammenflettet nærvær. Og der på konsultasjonene, tenkte Anders, hadde han heller ikke klart å ta opp igjen hvordan de beveget seg rundt i leiligheten uten egentlig å ense den andres tilstedeværelse, uten å se hverandre, – han hadde ikke klart å ta det opp før forholdet deres allerede var redusert til rent formmessige detaljer som at de delte bolig og regninger, og for så vidt også seng. De sov i samme seng, tenkte han, men på hver sin side, med hver sin dyne og hver sin pute. De la seg til forskjellige tider, de vekslet ingen kyss før de la seg, og den siste tiden var det bare så vidt de sa god natt til hverandre, tenkte Anders, og først etter at forholdet var blitt så anstrengt, hadde han klart å tvinge frem temaet under samlivsterapien, etter at alle disse tingene allerede hadde bygget seg opp til et høyt berg de måtte stige over dersom alt skulle bli som det var. Heisdørene åpnet seg, og etter at et par mennesker hadde gått ut, gikk Anders inn i heisen og trykket seg ned til første etasje. På veien ned fylte den seg gradvis opp, og nede i foajéen strømmet menneskene som stod foran ham ut. Til sist, mens andre stod og ventet på å komme inn i heisen for å ta den opp til sine kontorer eller til hva de nå måtte ha fore, gikk han endelig ut i lobbyen.

Eller, tenkte han og gikk mot de to skyvedørene, for ham hadde det i hvert fall ikke lyktes å ta nærheten ordentlig opp. Anders kjente seg ikke sikker på hva Sofies tanker hadde vært rundt det, og han husket henne som fraværende snarere enn avvisende de par gangene han så vidt hadde forsøkt seg en ganske god stund etter morgenen det skjedde, og da han hadde merket at ingenting hendte, at hun forholdt seg uforstående overfor hans tilnærmelser, endte det etter hvert med at de gikk og så hverandre litt på avstand, litt på skakke, og det kunne nesten virke, tenkte Anders og trådte ut på fortauet, som om hun falt til ro med det. Men nå var han urettferdig mot henne, tenkte han og trakk dypt av gateluften, det kunne vært ham selv som mistet gnisten – men han kjente i grunnen bare ett eneste eksempel på noe lignende, tenkte han, og det var fra litteraturen, hvor mannen helt hadde mistet både lyst og evne, og som derfor så gjennom fingrene med konas utroskap. Karakteren hadde visst at han ikke kunne tilfredsstille kona, tenkte Anders, og at derfor måtte det bli slik for dem. I det minste var det slik Anders husket den delen av romanen, men han tenkte at det godt kunne ha stått skrevet på en annen måte, det var mange år siden han hadde lest den romanen, det var en del år siden han hadde lest nevneverdige mengder overhodet. Men paret i boka hadde holdt sammen, tenkte han, det uvirkelige paret noen hadde tenkt opp – eller som noen i hvert fall hadde beskrevet med blekk på et papir – hadde holdt sammen, og det var mer enn han selv kunne si om seg selv. Sofie, tenkte han og begynte å gå først i den ene retningen, men ombestemte seg og gikk vilkårlig i den andre, hadde sagt at hun trengte nærhet for å skulle være intim. Nærhet før intimitet, tenkte han, men med det hadde hun stilt ham i en slags uløselig knipe.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

Del og lik
Dødskafé: Et filosofisk treff hvor
Når man går fra Dødskafeen kan man ikke forvente å
Kassekampen
Han er stedsutvikleren som vil redde byene fra kasseideologien. Kjelleretasjen
Denis Diderot
«Det første skritt mot filosofien er vantro» var ifølge soga